Haralds menn fanger småfugler fra borgen.
Del 1
Kapittel 1 - 48
Home
Tilbake til forrigeSnorre skriver :
Sigurd Syrs sønn Harald, bror til Olav den hellige på morssida, var med i slaget på Stiklestad da kong Olav den hellige falt. Da ble Harald såret, og han kom seg bort med andre som flyktet. Så sier Tjodolv :Ragnvald Brusason fikk Harald ut av slaget og tok ham med til en bonde i skogen langt fra andre folk. Der fikk Harald pleie til han ble frisk. Siden fulgte sønn til bonden ham østover Kjølen, og de fór skogsvegene overalt der de kunne, og ikke allmannsvegen. Bondesønnen visste ikke hvem han fulgte ; og da de rei mellom noen ødeskoger, kvad Harald dette :Nær Haug den harde kampstorm
jeg hørte dreiv mot kongen.
Men djerve bulgar-brenner
broren gav god støtte.
Fra døde Olav fyrsten
ikke gjerne skiltes
da han femtenårig
flyktet og seg skjulte.Han fór øst igjennom Jemtland og Helsingland og så til Svitjod ; der fant han Ragnvald Brusason og mange andre av kong Olavs menn, som hadde kommet seg unna fra slaget på Stiklestad.Fra skog til skog jeg rømmer;
med skam jeg fram meg lurer.
Hvem vet om jeg ikke vinner
et navn i den vide?
Våren etter fikk de seg skip og reiste om sommeren øst til Gardarike til kong Jarisleiv og var der om vinteren. Så sier Bolverk :Kong Jarisleiv tok vel imot Harald og hans følge. Nå ble Harald høvding over kongens landvernsmenn, og nest ham stod Eiliv, sønn til Ragnvald jarl. Så sier Tjodolv :Høvding, sverdegg strøk du
da striden du gikk bort fra.
Rått kjøtt gav du ravnen;
rundt om tutet ulven.
Men året etter var du
øst i Gardarike;
ingen fredens fiende
fremre enn deg jeg kjenner.Harald var i Gardarike noen år og fór vidt omkring i austerveg. Siden gav han seg på veg ut til Grekenland og hadde stort følge med. Da drog han til Miklagard. Så sier Bolverk :Hvor Eiliv var,
høvdingpar
i svinfylking god
sammen stod.
De østvender tvang
i krok så trang;
for læser ei lett
falt hærmannsrett.Snøgt førte svale vinden
svarte hærskip langs landet;
de seilte stolt av gårde
med fagre seil og panser.
Miklagards gjæve fyrste
så stavnens jernband skinne.
Mange barmfagre langskip
la til brygga i byen.
Den tid rådde Zoe den mektige for Grekenland, og med henne Mikael Katalaktes. Da Harald kom til Miklagard til dronninga, tok han tjeneste i hæren der og fór straks om høsten ut på galeiene sammen med de hærmenn som skulle ut i Grekenlandshavet. Harald hadde et følge med seg av sine egne menn. Da var det en høvding over hæren som het Gyrge ; han var frende til dronninga. Men Harald hadde bare vært en kort stund i hæren, før væringene tok til å holde seg mye hos ham, og når det var kamp, stod de alle i én flokk. Det ble da til det at Harald ble høvding over alle væringene. Gyrge og hans folk fór rundt omkring mellom de greske øyene og herjet mye der med hærskipene sine.
Det var en gang som de hadde reist over land og skulle ta seg natteleie ved noen skoger, og væringene kom først til nattestedet og valgte for seg de teltplasser som de så var best, og som lå høyest. For det er slik der at landet er bløtt, og så snart det kommer regn, er det vondt å holde til på de steder som ligger lavt til. Da kom Gyrge, høvdingen for hæren, og da han fikk se hvor væringene hadde slått telt, bad han dem gå bort å telte et annet sted, og sa at han ville telte der. Da svarte Harald : <Når dere kommer først dit vi skal ligge natta over, så tar dere ut nattsted, og så får vi slå telt på et annet sted, som vi liker. Gjør nå dere også slik, slå telt der dere vil, på et annet sted. Jeg har trodd at væringene hadde den rett her i riket til grekerkongen, at de skulle rå seg sjøl og være frie i alle ting for alle menn, og bara være skyldige til å tjene kongen og dronninga.> Dette trettet de hissig om, helt til de væpnet seg på begge sider, og det var ikke langt ifra at de hadde tatt til å slåss. Da kom noen av de klokeste mennene til og skilte dem. De sa at det var høveligst at de ble forlikt om dette, og at de gjorde en grei avtale seg imellom, så de ikke skulle få slik krangel om dette oftere. Det kom så til et tingingsmøte mellom dem, og de beste og klokeste menn styrte møtet.
På dette møtet ble etter deres råd alle enige om at de skulle kaste lodder i et klede, og så skulle loddet avgjøre mellom grekere og væringer, hvem som skulle ri og ro først eller først legge i havn eller velge teltplass. Hver av partene skulle så være fornøyd med det som loddet gav. Så ble det gjort lodder, og de ble merket. Da sa Harald til Gyrge : <Jeg vil se hvordan du merker ditt lodd, så vi ikke merker loddene på samme måten.> Han gjorde så. Etterpå merket Harald sitt lodd og kastet det i klesplagget, og det samme gjorde Gyrge.
Den mannen som skulle ta opp loddet, tok opp et og holdt det mellom fingrene, løftet opp handa og sa : <Disse skal ri og ro først, og først velge seg havneplass og teltplass.> Harald greip ham i handa, tok loddet og kastet det i sjøen, og så sa han : <Dette var vårt lodd.> <Hvorfor lot du ikke flere se det ? > sa Gyrge. <Se nå,> sa Harald, <på det som er igjen. Der vil du nok kjenne igjen merket ditt.> Så så de etter på det loddet, og alle kjente merket til Gyrge. På den måten ble det avgjort at væringene skulle ha rett til å velge i alt de kom til å trette om. Det var flere ting som de ikke var forlikt om, men det gikk støtt slik at Harald fikk sin vilje.
Om sommeren fór de alle i lag og herjet. Når hele hæren var samlet, lot Harald sine menn være utenfor slaget eller der det var minst fare ; og han sa at han ville vare seg, så han ikke mistet mannskapet sitt. Men når han var alene med folkene sine, la han seg så hardt i kampen at han måtte få enten seier eller bane. Det bar ofte til slik når Harald var høvding over hæren, at han vant seier, men at Gyrge ikke vant. Dette la hærmennene merke til, og de sa at det skulle gå bedre for dem dersom Harald alene var høvding over hele hæren. De klandret hærføreren fordi det ikke ble noe av med ham eller hans folk. Gyrge sa at væringene ikke ville hjelpe ham, og han bad dem reise til et annet sted og utrette det de kunne, så skulle han fare med resten av hæren.
Da tok Harald bort fra hæren og med ham væringene og latinmennene. Gyrge fór så med grekerhæren. Det viste seg da hva hver av dem kunne makte. Harald fikk støtt seier og hærfang, men hjem til Miklagard fór grekerne så nær som ungguttene, som gjerne ville vinne gods. De samlet seg om Harald og tok ham til fører. Da drog han med hæren sin vest til Afrika, som væringene kaller Serkland, og da økte flokken sterkt. I Serkland vant han åtti byer ; noen overgav seg, og andre tok han med storm. Siden drog han til Sikiløy.
Så sier Tjodolv :Så sier Illuge Bryndølaskald :
Den unge gavmilde fyrsten
kastet seg ut i faren.
Åtti byer tok han
på sitt tog i Serkland,
før den unge stridsmann,
han som skremte serker,
skjolddekt tok opp striden
på Sikiløys flate sletter.Her er det sagt at den tid var Mikael konge over grekerne. Harald var mange år i Afrika og fikk mye løsøre, gull og allslags kostbarheter. Og alt det gods som han fikk og ikke trengte til å greie utleggene sine med, sendte han med folk han kunne lite på, nord til Holmgard til kong Jarisleiv, som skulle styre og stelle med det ; og der samlet det seg sammen en uendelig rikdom, som ventelig var, når han herjet på den del av verden som var rikest på gull og kostbarheter, og når han gjorde så store ting som det at han vant åtti byer, slik som vi alt har fortalt, og som er sikkert og visst.
Med våpen for gjæve Mikael
vant du Sørlanda, Harald.
Vi vet at sønn til Budle
bad til seg sine måger.
Da Harald kom til Sikiløy, herjet han der og la seg der med hæren sin ved en stor og folkerik by. Han kringsatte byen, for den hadde sterke murer, så han fant det ikke rimelig at han kunne ta den med storm. Bymennene hadde nok av mat og andre ting som de trengte til forsvar. Da fant han på det at fuglefangerne hans tok noen små fugler, som hadde reir i byen, når de fløy ut i skogen om dagen etter mat. På ryggen til fuglene lot Harald binde høvelsponer av tyrived, smurte på voks og svovel, og så tente han ild på. Så snart fuglene slapp løs, fløy de alle på en gang inn i byen til ungene sine og reirene, som de hadde i hustakene ; de var tekt med siv eller halm. Da tok ilden fra fuglene fatt i hustakene, og enda hver fugl hadde bare lite ild med seg, ble det snart til en stor brann, fordi det var mange fugler som bar den med seg til hustakene i byen. Snart brant det ene huset etter det andre, like til hele byen stod i lys lue. Da gikk alt folket ut av byen og bad om miskunn, de samme som i forvegen mang en gang hadde skrytt og hånet grekerhæren og høvdingene over den. Harald gav grid til alle menn som bad om det, og byen kom så under hans makt.
Haralds menn fanger småfugler fra borgen.
Det var en annen by som Harald la seg ved med hæren sin. Den var både folkerik og hadde sterke festnings- verker, så det var ingen utsikt til at de kunne ta den med storm. Det var harde og slette marker omkring byen. Da satte Harald folk til å grave ei grøft fra et sted det rant en bekk ; der var det et dypt gjel, så de ikke kunne se det fra byen. De kastet jorda i vannet og lot strømmen føre den bort. Med dette arbeidet holdt de på både dag og natt, i flere skift. Men hæren gikk hver dag inn mot byen ; bymennene gikk til skytegluggene, og partene skjøt på hverandre. Da Harald skjønte at gangen under jorda var så lang at den gikk inn under bymuren, lot han hæren væpne seg. Det var mot dag da de gikk inn i jordgangen. Da de kom til enden, grov de opp over hodet på seg til de støtte på steiner som var murt sammen med kalk ; det var golvet i en steinhall. Så brøt de opp golvet og gikk opp i hallen. Der var det mange av bymennene, som satt og åt og drakk. Og dem kom ulykken brått og uventet over, for væringene gikk på dem med dragne sverd ; der drepte de noen med én gang, men de rømte, de som kunne. Væringene satte etter dem, men noen tok og lukket opp byporten, og der gikk hele stormengden av hæren inn. Da de kom inn i byen, rømte byfolket, men mange bad om grid, og det fikk alle som overgav seg. På denne måten la Harald under seg byen og med den en endeløs mengde gods.
Den tredje byen de kom til, var den største og sterkeste av alle byene både på gods og på folk. Omkring denne byen var det store diker, så de skjønte at de ikke kunne vinne den med slike knep som de hadde vunnet de andre byene med. Lenge lå de der, men kom ingen veg. Da bymennene skjønte det, ble de djervere. De satte fylkingene sine opp på bymurene ; så lukket de opp byportene og ropte til væringene, egget dem og bad dem gå inn i byen ; men de var ikke modige nok, sa de, og de var ikke bedre til å slåss enn høns.
Harald bad mennene sine late som de ikke skjønte det de sa. <Vi vinner ingenting,> sa han, <om vi så renner inn i byen. De kan kaste ned på oss under føttene på seg sjøl. Og om så vi kommer inn i byen med en flokk, så er det ingen sak for dem å stenge inne så mange de vil, og stenge de andre ute, for de har satt vakt ved alle byportene. Vi skal gjøre likså mye narr av dem, og la dem se at vi ikke er redde for dem. Våre menn skal gå fram på markene så nær byen som råd er, men ta seg i vare for å komme innen skuddmål for dem. Alle våre menn skal gå våpenløse og drive på med leik, og la bymennene se at vi ikke vører fylkingene deres.> Og så gikk det på den måten i noen dager.
Det er nevnt noen islandske menn som var med kong Harald der. Den ene var Halldor, sønn til Snorre gode, det var han som tok med seg disse frasagnene hit til landet. Den andre var Ulv, sønn til Ospak, som igjen var sønn til Osviv den spake. Begge to var framifrå sterke og våpendjerve menn, og de var gode venner med Harald. Begge to var med i leiken. Da de hadde holdt på slik noen dager, ville bymennene vise at de torde våge seg til å gjøre enda mer, og så gikk de våpenløse opp på bymurene, men lot likevel portene stå åpne. Da væringene så det, gikk de en dag til leiken med sverd under kappene og hjelm under hattene. Da de så hadde holdt leik en stund, skjønte de at bymennene ikke hadde noen mistanke, og så tok de fort våpnene og stormet mot byporten.
Men da bymennene fikk se det, gikk de modig imot dem, og de også var fullt væpnet. Så kom det til kamp i by- porten. Væringene hadde ingen skjold, men de tullet kappene om venstre arm. De ble såret, og noen falt, og alle var i stor nød. Harald og de menn som var med ham i leiren, kom til for å hjelpe sine folk. Men da hadde by- mennene kommet seg opp på bymurene, og de skjøt og kastet stein på dem. Det ble en hard strid. De som var i byporten, syntes at det ikke gikk så fort med hjelpen som de kunne ønske. Da Harald kom til byporten, falt merkesmannen hans. Da sa han : <Halldor, ta opp merket ! > Halldor tok opp merkesstanga og svarte vettløst : <Hvem vil bære merket for deg, når du følger det så stakkarslig som nå en stund ?> Dette var mer sagt i sinne enn sant, for Harald var så våpendjerv som noen. Så trengte de inn i byen, og der ble det et hardt slag ; men enden på det ble at Harald fikk seier og tok byen. Halldor ble stygt såret, han fikk et stort sår i ansiktet, og det skjemte ham i alle hans levedager.
Den fjerde byen Harald kom til med hæren sin, var større enn alle de vi nå har fortalt om ; den hadde så sterke festningsverker at de skjønte det ikke var noen utsikt til at de kunne ta den med storm. Da la de seg om byen og kringsatte den slik at det ikke kunne komme noen tilførsel til den. Da de hadde vært der en liten stund, ble Harald sjuk, så han måtte gå til sengs. Han lot sette teltet sitt et stykke borte fra de andre teltene, for han syntes han trengte ro, så han ikke hørte gny og ståk fra hæren. Mennene hans kom ofte flokkevis til ham og spurte om råd. Bymennene skjønte at noe gikk for seg blant væringene. De sendte ut speidere for å få greie på hva dette kunne være. Men da speiderne kom tilbake til byen, kunne de fortelle at høvdingen for væringene var sjuk, og derfor gikk de ikke til angrep på byen. Da det hadde gått en stund slik, minket Haralds krefter, så mennene hans ble rent hugsjuke og sørgmodige. Alt dette fikk bymennene greie på. Til slutt tok sjukdommen Harald så hardt at det ble sagt over hele hæren at han var død. Da gikk væringene av sted og talte med bymennene, og sa dem at høvdingen var død, og de bad prestene gi ham ei grav i byen.
Da bymennene fikk greie på dette, var det mange der som rådde for kloster og andre store kirkelige stiftelser i byen, og hver av dem ville gjerne ha dette liket til sin kirke, for de visste at det ville følge stort offer med. Hele mengden av prester kledde seg i sitt skrud og gikk ut av byen med skrin og helligdommer og gjorde en fager prosesjon. Væringene gjorde også en stor likferd. Likkista ble båret høyt, den var kledd med pell, og over den ble båret mange faner. Men da den ble båret slik inn gjennom byporten, satte de ned kista på tvers av port- åpningen. Så blåste væringene hærblåst i alle lurene sine og drog sverdene, og hele væringhæren stormet ut av leiren med full væpning og sprang til byen med skrik og rop. Munkene og de andre geistlige som hadde gått ut i denne likferden, og som hadde kappes med hverandre om å komme først ut og ta imot offeret, de fikk nå kappes dobbelt så mye om å komme lengst bort fra væringene, som drepte hver den som stod dem nærmest, enten han var klerk eller uvigd mann. Slik fór væringene omkring i hele denne byen, at de drepte folket og plyndret alle kirker i byen og tok en umåtelig mengde gods.
Væringene og bymennene kjemper ved byporten.
Harald var mange år på denne hærferden som vi nå har fortalt om, både i Serkland og på Sikiløy. Siden fór han tilbake til Miklagard med hæren og var der en stund før han gav seg på ferd til Jorsalaheim. Både han og alle væringer som slo følge med ham, lot bli igjen det gull som de hadde fått i lønn av grekerkongen. Det blir fortalt at Harald på disse ferdene hadde atten store slag. Så sier Tjodolv :
Alle vet det at Harald
har atten harde strider
kjempet; høvdingen ofte
har brutt fred og forlik.
Navngjetne konge, du farget,
før du fòr hit til landet,
ørneklørne røde.
Ulven får mat der du ferdes.
Harald fór med hæren sin ut til Jorsalaland og siden over til Jorsalaborg. Hvor han kom i Jorsalaland, gav alle byer og kasteller seg under hans makt. Så sier Stuv skald, som hadde hørt kongen sjøl fortelle om disse hendingene :Den sverddjerve modige fyrsten
fór så bort fra greker
for å legge under seg Jorsal;
folket lovte å lyde.
Uten motstand og ubrent
gav landet snart seg under
den mektige hærmanns velde. Må ha hvor det er godt å være!
Harald og væringene kommer til Jordans bredd.
Her er det sagt at dette landet kom ubrent og uherjet i Haralds makt. Så gikk han til Jordan og lauget seg der, slik som andre pilegrimer hadde for skikk. Harald gav store gaver til Herrens grav og til det hellige kors og til andre helligdommer i Jorsalaland. Han fredet vegen helt ut til Jordan og drepte røvere og annet ufredsfolk.
Så sier Stuv :Så reiste han tilbake til Miklagard.Egdekongen virket
med råd og ord så vrede
på begge sider av Jordan,
gjorde slutt på svik og voldsdåd.
For brotsverk de var skyld i,
bøte hardt de måtte,
straffet ble de av kongen. Hos Kristus evig opphold!
Da Harald hadde kommet til Miklagard fra Jorsalaland, lengtet han etter å fare til Norderlanda til odelseien- dommene sine. Da hadde han fått vite at Magnus Olavsson, brorsønn hans, var blitt konge i Norge og dessuten Danmark ; så sa han opp tjenesten hos den greske kongen. Men da dronning Zoe fikk greie på dette, ble hun svært harm og reiste klagemål mot Harald, og sa at han nok hadde gjort svik med det godset til den greske kongen som de hadde vunnet på hærferd da Harald hadde vært høvding over hæren.
Det var ei ung og vakker møy som het Maria og var brordatter til dronning Zoe. Til denne møya hadde Harald fridd, men dronninga hadde sagt nei. Så har væringene fortalt her nord, de som har vært og gjort tjeneste i Miklagard, at det ordet gikk der blant folk som kjente til det, at dronning Zoe sjøl ville ha ham til mann, og at den rette grunnen til klagemålet mot Harald var den at han ville fare bort fra Miklagard, enda det ble hevdet noe annet til folket. Da var han grekerkonge som het Konstantinus Monomakus ; han styrte riket sammen med dronning Zoe. På grunn av disse klagemålene lot grekerkongen gripe Harald og føre ham til et fengsel.
Da Harald var kommet nesten fram til fengslet, viste den hellige Olav seg for ham og sa at han ville hjelpe ham. Der i stretet ble det senere bygd et kapell, som ble innvigd til kong Olav, og dette kapellet har stått der siden. Fengslet var bygd slik at det var et høyt tårn der som var åpent oventil, og ei dør til å gå inn fra bystretet. Der ble Harald satt inn og sammen med ham Halldor og Ulv. Natta etter kom det ei fornem kvinne opp i fengslet ; hun hadde gått opp på noen stiger sammen med to tjenere. De firte ned tau i fengslet og drog dem opp. Denne kvinna hadde den hellige Olav en gang gitt hjelp, og nå hadde han vist seg for henne og sagt at hun skulle fri hans bror ut av fengslet. Harald gikk med én gang til væringene, og alle stod opp da han kom, og tok imot ham med glede. Så væpnet hele hæren seg og gikk dit kongen lå og sov. De greip kongen og stakk ut begge øynene på ham. Så sier Torarin Skeggjason i sin dråpa :Så sier Tjodolv skald :
Gull vant gjæve høvding,
men Grekenlands store konge
fikk mein for hele livet;
han leve måtte steinblind.I disse to dråpaene om Harald og i mange andre kveder om ham er det fortalt at Harald blindet sjøve greker- kongen ; og de hadde vel sagt at den som blindet ham, var en hertug eller greve eller en annen fyrstelig mann, om de hadde visst at dette var rettere ; for det er Harald sjøl og de andre mennene som var med ham der, som har fortalt om dette.
Ut lot krigerhøvding
begge øyne stikke
på Grekenlands stolkonge.
Stridens tid var inne.
Egdefyrsten merket
østpå djerve kongen
med et grusomt lyte.
Leit det gikk med kongen.
Samme natt gikk Harald og mennene hans til det huset Maria sov i, og tok henne bort med makt. Så gikk de ned til væringenes galeier og tok to galeier og rodde inn i Sjåvidarsund. Da de kom der det lå jernlenker tvert over sundet, sa Harald at mennene skulle sette seg til årene på begge galeiene, og alle de menn som ikke rodde, skulle springe akterut på galeiene, og hver skulle holde sin skinnsekk i fanget. Slik rente galeiene opp på jernlenka. Så snart de stod fast, og farten tok av, bad han alle sammen springe forut. Da stupte den forover den galeien som Harald var på, og med overvekta forut glei den av jernlenka ; men den andre galeien sprang lekk da den ble hengende på jernlenka ; mange folk druknet der, men noen som lå og svømte, ble tatt opp.
På denne måten kom Harald seg ut av Miklagard, og så seilte han inn i Svartehavet. Men før han seilte ut, satte han jomfrua i land og gav henne godt følge tilbake til Miklagard. Han bad henne spørre Zoe, sin frende, hvor stor makt hun hadde over Harald, og om dronninga hadde makt til å hindre ham i å få tak i jomfrua. Dermed seilte Harald nord til Ellipaltar og fór derfra gjennom hele Russland. På disse ferdene diktet Harald noen skjemteviser, seksten i alt, og alle med samme omkved. Den ene lyder så :Med dette siktet han til Ellisiv, datter til kong Jarisleiv i Holmgard.
Langs Sikiløy skar snekka,
stolt seilte vengebåten,
om bord var menn så djerve,
vi byrge var med rette.
Og sikkert ingen stakkar
på slik hærferd seg våger. Men møya i Gardarike meg likevel vil vrake.
Da Harald kom til Holmgard, tok kong Jarisleiv særlig godt imot ham, og han var der om vinteren. Han overtok da sjøl alt det gullet og de mange slags kostbarheter som han hadde sendt dit fra Miklagard. Det var så mye gods at ingen mann nord i landene hadde sett slikt i én manns eie. Tre ganger hadde Harald tatt del i polutasvarv mens han var i Miklagard. Det er lov der at hver gang grekerkongen dør, skal væringene ha polutasvarv. Da skal de gå gjennom alle palassene til kongen, der hans skattkammer er, og hver og en får da fritt ta det som han kan få fatt i med hendene.
Den vinteren giftet kong Jarisleiv sin datter med Harald ; hun het Elisabet, og nordmennene kaller henne Ellisiv. Dette omtaler Stuv den blinde :Mot våren gav han seg på veg fra Holmgard og fór om våren til Aldeigjuborg. Der fikk han seg skip og seilte vestover om sommeren. Først reiste han til Svitjod og la inn til Sigtuna.
Egdenes stridsglade høvding
fikk svogerskap som han ville.
Mennenes venn fikk gullet
i mengde og datter til kongen.
Så sier Valgard fra Voll :
Fagrest last du hadde
fått med på skipet, Harald.
Gull du førte fra Gardar.
Fullt av heder du høster.
Herlige konge, du styrte
snøgt i den harde stormen.
Skipene duvde, og Sigtun
så du da sjøsprøyten sluttet.
Der møtte Harald Svein Ulvsson ; den høsten hadde han flyktet for kong Magnus ved Helganes. Da de møttes, hilste de glade på hverandre. Sveakongen Olav Svenske var morfar til Ellisiv, Haralds hustru, og Sveins mor Astrid, var søster til kong Olav. Harald og Svein sluttet forbund og bandt det med faste avtaler. Alle svearne var Sveins venner, for han hadde den gjæveste ætt der i landet. Derfor ble alle svear venner og hjelpesmenn for Harald også. Mange stormenn der var bundet til ham ved svogerskap.
Så sier Tjodolv :
Øst for Gardar pløyde
eikekjølen bølgen.
Djerve konge, siden
svearne deg støttet.
Haralds skip fikk lute,
tyngd i le av gullet,
under breie seilet.
Storm om høvding suste.
Siden rådde de seg hærskip, Harald og Svein, og det samlet seg snart en stor hær hos dem. Da hæren var rustet, seilte de vestover til Danmark.
Så sier Valgard :De la først til Sjælland og herjet og brente vidt og bredt der. Så satte de over til Fyn ; der gikk de opp og herjet.Kampglade konge! Skipet
suste under deg siden
bort fra Svitjod. Din odel
var deg eslet med rette.
I topp var seilet heist opp,
hen langs det flate Skåne
du seilte. Danske kvinner
du satte skrekk i barmen.
Så sier Valgard :Harald! Hele Sjælland
herjet du. Da ulven
fort fant veg til valplass.
Kongen fienden knuser.
Mannsterk fyrsten siden
gikk til Fyn, gav hjelmer
brått en mengde arbeid.
Med brak brast skjold i stykker.Sør for Roskilde bygder
den bjarte ilden brente.
Til grunn lot kongen rive
røyk-omspente garder.
Landets menn i mengde
lå liv og frihet røvet.
Med sorg i sinn da folket
stilt flyktet inn i skogen.Flokken måtte spredes,
og sinket ble da somme.
De menn som levde etter,
liv ved flukten berget.
Da ble fagre kvinner
til fange tatt og bundet;
på veg til fartøy lenker
gnog fagre kvinnekroppen.
Kong Magnus Olavsson styrte høsten etter Helganesslaget nord til Norge. Da hørte han de tidender at Harald Sigurdsson, frenden hans, hadde kommet til Svitjod, og likeså det at han og Svein Ulvsson hadde sluttet forbund og hadde ute en stoe hær, og eslet seg til å legge under seg Danevelde og siden Norge. Kong Magnus bød ut leidang fra Norge og det samlet seg snart en stor hær hos ham. Da fikk han greie på at Harald og Svein hadde kommet til Danmark og brente og svidde overalt, og at folket i landet mange steder gav seg under dem. Det ble også sagt at Harald var større og sterkere enn andre menn, og så klok at han kunne greie alt, og at han alltid fikk seier når han kom i slag. Han var også så rik på gull at ingen kjente maken til det.
Så sier Tjodolv :At freden vil vare lenger
venter mennene neppe.
Folk med grunn kan frykte
når flåter er utfor landet.
I strid går Magnus gjerne;
han styrer med flåten nordfra.
Og sørfra gjæve Harald
hærskip ruster til kampen.
Mennenne til kong Magnus, de som han var vant til å rådslå med, sa at de syntes det ville se ille ut om han og hans frende Harald skulle stå hverandre etter livet. Mange bød seg til å fare og prøve på å få forlik mellom dem. Og de fikk overtalt kongen til å samtykke i det. Da sendte de noen menn på ei snarseilende skute, og de seilte så fort de kunne, sør til Danmark. Der fikk de noen danske menn som fullt ut var venner til kong Magnus, til å bære fram dette ærendet for Harald. Denne saken ble fremmet så stilt som mulig. Da nå Harald hørte at kong Magnus, hans frende, ville by ham forlik og forbund, slik at Harald skulle få halve Norge med Magnus, og at de skulle skifte løsøret likt seg imellom, da sa Harald for sin part ja til dette forliksbudet. Bud om denne avtalen gikk så tilbake til kong Magnus.
Kort tid etterpå var det at Harald og Svein satt og talte sammen en kveld ved drikken. Svein spurte hvilken kost- barhet Harald syntes mest monn i av dem han hadde. Han svarte så at det var merket hans Landøydan. Da spurte Svein hva det var for noe med dette merket siden det var slik en dyrverdig ting. Harald svarte at det var sagt at den alltid skulle få seier som dette merket ble båret for, og han sa at det hadde gått slik fra den tid han fikk det. Svein svarer : <Dersom du holder tre slag mot kong Magnus, frenden din, og vinner i alle tre, da skal jeg tro at merket har denne natur.> Da svarte Harald i sinne : <Jeg kjenner vel til frendskapen min med kong Magnus, uten at du minner meg om den. Og om vi nå farer mot hverandre med hærskjold, så er det ikke derfor sagt at vi ikke skal møtes siden på en høveligere måte.> Da skiftet Svein farge og sa : <Det er noen som sier det, Harald, at du har gjort slik før, at du bare holder det av avtalene dine, som du synes kan nytte deg sjøl best.> Harald svarte : <Mindre ofte torde du vite at jeg ikke har holdt avtaler, enn jeg vet at kong Magnus ville si at du ikke har holdt avtaler med ham.> Og så gikk de til hver sin kant.
Harald og Svein taler sammen ved drikken.
Om kvelden da Harald gikk og skulle sove i løftingen på skipet sitt, sa han til skosveinen : <Nå vil jeg ikke ligge på soveplassen min i natt, for jeg har mistanke om at ikke alt her er uten svik. I kveld merket jeg at Svein, mågen min, ble ikke lite harm over at jeg talte fritt ut. Du skal holde vakt, om det hender noe i natt.> Så gikk Harald et annet sted og la seg, men la en trestabbe der han sjøl skulle ha hvilt. Om natta rodde det en båt inn til løftingen, og det gikk en mann opp og sprettet opp tjeldet over løftingen ; og så gikk han opp og hogg med ei stor øks i soveplassen til Harald, så den stod fast i trestabben. Så sprang mannen med én gang ut i båten - det var belg- mørkt - og rodde straks bort. Men den øksa mannen hadde brukt, var et sikkert bevis, for den stod fast i treet. Så vekte Harald mennene sine og lot dem vite hva svik de hadde vært ute for. <Det kan vi se,> sa han, <at vi ikke har mannskap nok her mot Svein når han slår seg på svik imot oss. Det er nok det beste for oss at vi kommer oss bort herfra mens vi ennå har høve til det. La oss løse skipene våre og ro lønnlig bort.> Det gjorde de så og rodde om natta nordetter langs land. De fór dag og natt like til de møtte kong Magnus der han lå med hæren sin. Så gikk Harald til kong Magnus, frenden sin, og det var stor glede på begge sider over dette møtet, så som Tjodolv sier :
Siden talte frendene seg immellom, og alt gikk fredelig for seg.Vidkjente høvding, bølgen
fikk brytes mot skipssida
da du fra øst mot Danmark
de dyre hærskip styrte.
Men halvt med seg å dele
bød Olavs sønn deg siden
sitt folk og hele riket.
To frender glade møttes.
Kong Magnus lå ved stranda og hadde telt oppe på land. Han bød da Harald, sin frende til bordet sitt, og Harald gikk til gjestebudet med seksti mann. Det var et prektig gilde. Men da det lei på dagen, gikk kong Magnus inn i teltet der Harald satt. Menn gikk med ham og bar bører ; det var våpen og klær. Så gikk kongen til den ytterste mannen og gav ham et godt sverd ; den neste gav han et skjold, og de andre gav han klær eller våpen eller gull, større gaver dess fornemmere de var. Til sist kom han til Harald, frenden sin, og han hadde to rørkjepper i handa, og så sa han : <Hvilken av disse to kjeppene vil du ha ?> Da svarte Harald : <Den som er nærmest meg.>
Så sa kong Magnus : <Med denne rørkjeppen gir jeg deg halve Norges rike med all skatt og skyld og all eien- dom som hører til, med den avtalen at du skal være konge allesteds i Norge med samme rett som jeg. Men når vi to er sammen, skal jeg være førstemann i hilsen, tjeneste og sete. Er det tre fyrstelige menn til stede, skal jeg sitte i midten ; jeg skal ha rett til kongeplass i havn og ved brygge. De skal også stø og styrke Vår makt til gjengjeld for at Vi har gjort Dem til en så stor mann i Norge at Vi trodde ingen skulle bli så stor så lenge hodet Vårt var over molda.> Da stod Harald opp og takket ham vel for den høye verdighet og for æren, dermed satte de seg ned begge to og var lystige og glade. Om kvelden gikk Harald og mennene hans til skipet sitt,
Morgenen etter lot kong Magnus blåse hele hæren til tings. Da tinget var satt, kunngjorde kong Magnus for alle mennene den gava han hadde gitt Harald, sin frende. Tore fra Steig gav Harald kongsnavn der på tinget. Den dagen bad kong Harald kong Magnus til bords hos seg, og Magnus gikk samme dagen med seksti mann til teltene til kong Harald, der hvor han hadde stelt til gjestebud. Der satt da begge kongene i samme setet, og kongene var både lystige og glade. Da det lei ut på dagen, lot kong Harald bære inn i teltet en stor mengde tasker, og noen bar inn klær og våpen og andre kostbarheter. Alt dette delte han ut, og gav og skiftet det mellom mennene til kong Magnus, de som var i gjestebudet.
Så lot han løse opp taskene og sa til Magnus : <I går gav De oss et stort rike, som De hadde vunnet fra Deres og våre uvenner og tok oss til forbund med Dem. Det var vel gjort, for De har stridd mye for det. Men når det gjelder oss, så har vi vært utenlands, og vi har også vært i livsfare noen ganger før jeg har samlet i hop dette gullet som De nå skal få se. Dette vil jeg nå dele med Dem. Løsøre skal vi to ta like mye av, slik som hver av oss eier halve riket i Norge. Jeg vet at vårt huglynne er ulikt ; du er mye mer gavmild enn jeg ; vi vil derfor dele dette likt mellom oss ; så hver kan gjøre med sin del som han vil.>
Så lot Harald breie ut en stor nautehud og helle gullet fra taskene på den ; og nå tok de fram vektskåler og lodd, delte gullet og skiftet alt etter vekt, og alle som så på, syntes det var et under at så mye gull skulle ha blitt samlet på ett sted i Norderlanda. Dette var nå også i virkeligheten grekerkongens eiendom og rikdom, for alle sier at der er hus fulle med røde gullet. Da var kongene lystige og glade. Så kom det fram et staup, det var så stort som et mannshode. Kong Harald tok opp staupet og sa : <Hvor er nå det gullet, Magnus frende, som du kan sette opp mot denne hodeknappen ?> Da svarte kong Magnus : <Det har vært så mye ufred og så store leidanger at nesten alt det gull og sølv som jeg har hatt hos meg, har gått med. Nå har jeg ikke mer gull igjen enn denne ringen.> Dermed tok han ringen og rakte den til Harald.
Harald så på den og sa : <Det er lite gull, frende, for en konge som har to kongeriker, og enda er det noen som tviler på om denne ringen er din.> Da sa kong Magnus alvorlig : <Eier jeg ikke denne ringen med rette, så vet jeg ikke hva jeg har fått med rette, for kong Olav den hellige, min far, gav meg denne ringen da vi skiltes siste gangen.> Da svarte kong Harald leende : <Det er sant som du sier, kong Magnus, at din far gav deg ringen. Den ringen tok han fra min far for en liten sak. Det er også sant at den gang var det ikke godt for småkongene i Norge da din far var som mektigst.>
I dette gjestebudet gav kong Harald Steigar-Tore en bolle av valbjørk med sølvgjord omkring og sølvhank over, begge to forgylte ; og den var helt full av skjære sølvpenger. Det fulgte også to gullringer som veide ei mark til sammen. Han gav ham også kappa si, den var av mørk purpur med hvitt skinn, og han lovte ham stor ære og sitt vennskap. Torgils Snorrason sa at han hadde sett et alterklede som var gjort av denne kappa, og Gudrid, datter til Guttorm Steigar-Toresson, sa at hun så at Guttorm, hennes far, hadde denne bollen.
Så sier Bolverk :
Til gave fikk, som jeg hørte,
du det grønne landet;
og du bød så kong Magnus
av ditt gull ved møtet.
Forliket mellom frender
ble fredelig nok sluttet;
men Svein, han måtte siden
striden hard seg vente.
Kong Magnus og kong Harald rådde begge for Norge vinteren etter dette forliket, og hver av dem hadde sin hird. Om vinteren var de omkring på Opplanda på gjestebud ; stundom holdt de seg sammen og stundom hver for seg. De fór helt nord til Trondheimen og til Nidaros. Kong Magnus hadde tatt vare på kong Olavs legeme fra den tid han kom til landet, klipte håret hans og neglene hver tolvte måned og hadde sjøl den nøkkelen som de kunne låse opp skrinet med. Da hendte det mange slags jærtegn ved kong Olavs helligdom. Snart ble det til at kongene ble usams, og mange var så illtenkte at de gikk med vondt imellom dem.
Svein Ulvsson lå igjen og sov da Harald hadde reist bort. Siden spurte Svein etter hvor Harald hadde tatt vegen. Da han fikk vite at Harald og Magnus var blitt forlikte, og at de nå hadde en hær sammen, styrte han med hæren sin øst langs Skåne-sida, og der holdt han seg til han om vinteren hadde fått vite at Magnus og Harald hadde styrt med sin hær til Norge. Da holdt Svein sør til Danmark med hæren sin, og der tok han alle kongelige inntekter den vinteren.
Da det tok til å våres, bød kong Magnus og kong Harald ut leidang fra Norge. En gang hendte det at kong Magnus og kong Harald lå i samme havn ; dagen etter var Harald først ferdig, og han seilte straks. Om kvelden la han til havn der han og Magnus hadde tenkt å være den natta. Harald la skipet sitt i kongsleiet og tjeldet der. Kong Magnus seilte av sted lenger ut på dagen, og da de kom til havna, hadde Haralds menn alt satt opp tjeld. Da fikk de se at Harald hadde lagt seg i kongsleiet, og at han hadde tenkt å bli liggende der. Da kong Magnus og hans folk hadde tatt ned seilene, sa kong Magnus : <Nå skal mennene få ut årene, og sette seg langs skips- bordene, og noen skal ta fram våpnene og væpne seg ; om de ikke vil ro unna, skal vi slåss.>
Da kong Harald så at kong Magnus ville legge til strid med dem, talte han til sine menn : <Kapp landtauene og legg skipene ut av leiet ; nå er han vond, Magnus frende.> Så gjorde de, og de la skipene ut av leiet. Kong Magnus la inn i leiet med skipene sine. Da begge hadde gjort seg ferdige, gikk kong Harald med noen menn bort på skipet til kong Magnus. Kongen tok godt imot ham og ønsket ham velkommen. Da svarte kong Harald : <Jeg tenkte at vi var kommet blant venner ; men for en liten stund siden måtte jeg tvile litt på om De vil at det skal være så. Men det er sant som det er sagt, at brå er barnehugen ; jeg vil ikke vøre dette annerledes enn som unge- framferd.> Da sa kong Magnus : <Det var slik framferd som ligger til ætta, ikke unge-framferd, for jeg kan nok minnes hva jeg gav, og hva jeg nektet. Om nå denne lille tingen hadde kunnet gå for seg mot min vilje, så ville det snart kommet én til. Hele dette forliket som er gjort, vil jeg holde, men da vil jeg også at De på samme måte skal holde det som er avtalt.> Da svarte kong Harald : <Det er også gammel skikk at den klokeste gir etter.> Så gikk han tilbake til skipet sitt.
I slike sammenstøt mellom kongene kunne det merkes at det var vanskelig å være varsom nok. Mennene til kong Magnus mente at han hadde rett ; men de som var uvettige, mente at Harald i noen monn ble svivørt. Men Haralds menn sa det ikke var gjort annen avtale enn at kong Magnus skulle ha rett til leiet når de kom på samme tid, men at Harald ikke var skyldig til å legge ut av leiet når han lå der i forvegen ; de sa at Harald hadde gått fram viselig og vel. De som ville legge det ut til det verste, sa at kong Magnus ville bryte forliket, og de sa at det var urett og skammelig gjort av ham mot kong Harald. Uvettige folk talte så lenge om slikt krangel til det ble uvenn- skap mellom kongene. Det gikk også mangt for seg som kongene hadde hver sin mening om, enda det er lite skrevet om det her.
Kong Magnus og kong Harald seilte sør til Danmark med denne hæren. Men da Svein fikk høre det, flyktet han unna øst til Skåne. Kong Magnus og kong Harald ble lenge i Danmark om sommeren, og da la de under seg hele landet. De var i Jylland om høsten. Ei natt da kong Magnus lå i senga si, drømte han og syntes han var hos sin far, den hellige kong Olav. Og han syntes at Olav sa til ham : <Hva vil du helst nå, sønn min, enten fare med meg eller bli den mektigste av alle konger og leve lenge, men gjøre en slik synd at du knapt eller ikke kan få sonet den.> Han syntes at han svarte : <Jeg vil at du skal velge for meg.> Da syntes han at kong Olav svarte : <Da skal du fare med meg.>
Kong Magnus fortalte denne drømmen til Mennene sine. Kort etter ble han sjuk og ble liggende der det heter Sudatorp. Da han var nær døden, sendte han sin bror Tore til Svein Ulvsson, og bad ham at han skulle gi Tore den hjelp han trengte. Det fulgte med ordsendingen at kong Magnus gav Svein Danevelde etter sin død. Han fant det rimelig at Harald rådde for Norge og Svein for Danmark. Så døde kong Magnus den gode, og hans død var til stor sorg for hele folket. Så sier Odd Kikinaskald :
Menn felte mange tårer
da den milde de bar til grava.
Tung var børen for dem
som titt han gull hadde skjenket.
Huskarer, tunge i hugen,
holdt ikke tårer tilbake.
Med sorg i sinnet så ofte
satt alle kongsmenn siden.
Etter disse hendingene holdt kong Harald ting med hæren, og sa til mennene det han tenkte å gjøre ; han ville fare med hæren til Viborgting og la seg ta til konge over Danevelde, og så vinne landet. Han sa at dette var en arv etter kong Magnus, frenden hans, likeså vel som Norge var det. Han bad hæren om hjelp, og sier at da skulle nord- menn til alle tider være herrer over danene. Da svarte Einar Tambarskjelve at han var mer skyldig til å føre kong Magnus, sin fostersønn til grava og føre ham til hans far, kong Olav, enn å slåss utenlands og streve etter rike og eiendom til en annen konge. Han sluttet talen sin slik at han syntes det var bedre å følge kong Magnus død enn noen annen konge levende.
Så lot han ta liket og stelle om det på ærefull måte, så de kunne se tilstellingen på kongsskipet. Så gjorde alle trøndere og nordmenn seg ferdige til å reise hjem med liket av kong Magnus, og leidangshæren løste seg opp. Da skjønte kong Harald at det var best å fare tilbake til Norge og først legge under seg det riket og derifra få seg større styrke. Nå fór kong Harald tilbake til Norge med hele hæren. Så snart han kom til Norge, holdt han ting med folket og lot seg ta til konge over hele landet. Han fór slik helt øst fra Viken at han ble tatt til konge i hvert fylke i Norge.
Einar Tambarskjelve fór med liket av kong Magnus og med ham hele trønderhæren ; de førte det til Nidaros, og han ble jordet i Klemenskirken ; den gang var den hellige kong Olavs skrin der. Kong Magnus hadde vært middels stor på vokster, med rettskåret ansikt, lyslett og lyshåret, veltalende og snarrådig, mandig, så raus som noen, stor krigsmann og framifrå våpendjerv. Han var den vennesæleste av alle konger, og både venner og uvenner gav ham lovord.
Einar Tambarskjelve steller med Magnus' lik.
Den høsten var Svein Ulvsson i Skåne, og han tenkte seg til å fare øst til Sveavelde og ville gi opp det kongs- navnet som han hadde tatt i Danmark. Men med det samme han skulle stige til hest, kom noen av hans menn ridende og fortalte ham nytt, for det første det at kong Magnus Olavsson var død, og så at hele nordmannshæren hadde fart bort fra Danmark. Svein svarte raskt og sa : <Det tar jeg Gud til vitne på at jeg aldri mer skal rømme fra Danevelde så lenge jeg lever.> Så steig han på hesten og rei sør til Skåne ; da kom det straks mye folk til ham. Den vinteren la han hele Danevelde under seg, og alle daner tok ham til konge. Tore, bror til kong Magnus, kom til Svein om høsten med ordsendingene fra kong Magnus, som før skrevet. Svein tok godt imot ham, og Tore var lenge hos ham i akt og ære.
Kong Harald Sigurdsson tok kongedømme over hele Norge etter kong Magnus Olavssons død. Da han hadde rådd for Norge én vinter, og da våren kom, bød han ut leidang av hele landet, halv allmenning av mannskap og hærskip, og seilte sør til Jylland. Om sommeren herjet og brente han vidt og bredt og la til i Godnarfjorden. Da diktet kong Harald dette verset :Så sa han til Tjodolv skald at han skulle dikte resten. Han kvad :La oss ligge her for anker
uti Godnarfjorden
mens den linkledde kvinna
luller sin sang for mannen.Det taler Bolverk også om i sin dråpa at Harald fór til Danmark sommeren etter kong Magnus' død :Neste sommer, det spår jeg
sønnafor fester vi anker.
Ofte kommer vi til å
kaste kroken i dypet.Da brente de garden til Torkjell Gøysa ; han var en stor høvding. Hans døtre ble ført bundet til skipene. Vinteren før hadde de drevet mye spott med at kong Harald ville fare til Danmark med hærskip. De skar anker av ost, og sa at slike nok kunne greie å holde skipene til Norges konge. Da ble dette diktet :Neste år du leidang
fra landet det fagre bød ut.
Du pløyde havet i stormen
med praktfulle store hærskip.
Sjøen slo inn over skipene,
som svømte på mørke bølge.
Ved land lå skip fylt med mannskap,
da mistet danene motet.Det blir fortalt at en vaktmann som hadde sett kong Haralds flåte, sa til Torkjell Gøysas døtre : <Det sa dere, Gøysadøtre, at kong Harald ikke ville komme til Danmark.> Dotta svarte : <Det var i går, det !> Torkjell løste ut døtrene sine med en umåtelig pengesum. Så sier Grane :Sjødaners vakre jenter
gjorde av ost et anker.
Kongen seg mektig ergret
over de ting de laget.
Men nå i morgenstunden
mang ei møy får se hærskip
for sterke jernkrok ligge;
le gjør nå ikke mange.Kong Harald herjet hele den sommeren i Danevelde, og det var ikke ende på det gods han vant. Men han fikk ikke fast fot i Danmark den sommeren. Om høsten reiste han tilbake til Norge og var der om vinteren.Umild lot han aldri
kvinnenes øyne bli tørre
da han førte dem fagne
fram gjennom tjukke Hornskog.
Filenes konge forfulgte
fiendeflokken til stranda.
Far til Dotta måtte
fort med sin rikdom bøte.
Kong Harald giftet seg med Tora, datter til Torberg Arnesson vinteren etter at kong Magnus var død. De hadde to sønner ; den eldste het Magnus og den andre Olav. Kong Harald og dronning Ellisiv hadde to døtre ; den ene het Maria, den andre Ingegjerd. Våren etter den hærferden som vi nå har fortalt om, bød kong Harald ut en hær og reiste om sommeren til Danmark og herjet. Og det gjorde han sommer etter sommer.
Så sier Stuv skald :Hardt ble Falster herjet,
har jeg hørt fortelle.
Ravnen fikk da føde,
og folket der ble vettskremt.Folket i Tjoda forskrekket
flyktet fra møte med kongen.
Seier vant hugstore hjertet. Haralds sjel i himlen.
Kong Svein rådde for hele Danevelde etter at kong Magnus var død. Han satt rolig om vintrene, men om somrene lå han ute med full leidang. Han truet med å fare nord til Norge med danehæren, og gjøre ikke mindre vondt der enn kong Harald hadde gjort i Danmark. Kong Svein bød kong Harald om vinteren at de sommeren etter skulle møtes ved Elv, og enten kjempe så det ble en ende på striden, eller forlikes. Begge to holdt på hele vinteren og ruste skipene sine og hadde halv leidang ute om sommeren. Den sommeren kom Torleik Fagre fra Island og tok til å dikte en flokk om kong Svein Ulvsson. Da han kom til Norge, fikk han vite at kong Harald hadde fart sør til Elv mot kong Svein. Da diktet Torleik dette :Kong Harald kom til det stevnet som var avtalt. Da fikk han vite at kong Svein lå sør ved Sjælland med flåten sin. Da delte kong Harald hæren. Størstedelen av bondehæren lot han fare hjem ; så tok han med hirden og lend- mennene, sine venner, og den del av bondehæren som bodde nærmest danene. De fór sør til Jylland sør for Vendelskage og så sør om Tjoda. Overalt fór de med hærskjold ; så sier Stuv skald :Den vakre inntrønderhæren
ventelig finner der ute
stridsglade konge på sjøen
i spydværet djerv og vågal.
Råde skal Gud alene
hvem riket og livet vil røve
fra den andre. Men Svein vil ikke
usikkert forlik slutte.Harald, han som ofte
i hærferd fòr langs landet,
de breie langskip nordfra
på bølgen med kamplyst fører.
Sørfra over sjøen
kong Svein, den djerve krigsmann,
fører gylne draker
med farger vakkert prydet.
Så fór de sørover helt til Heidaby, tok og brente kjøpstaden. Da diktet kong Haralds menn dette :Folket i Tjoda forskrekket
flyktet fra møte med kongen.
Seier vant hugstore hjertet. Haralds sjel i himlen.Dette forteller Torleik også i sin flokk, da han hadde fått vite at det ikke var blitt noe av med slaget ved Elv :Fra ende til annen hele
Heidaby vi brente.
Et storverk der vi gjorde,
det sanner sikkert alle.
Svein vi ventelig volder
sorg. I natt før otta
så jeg i byen ilden
høyt ifra husene raste.Hos kongens gjæve skare
spør de som ikke vet det,
hvordan med kamplyst fyrsten
til Heidaby kursen styrte
den gang da Harald østfra
i utrengsmål til kongsbyen
lot sine hærskip seile;
slikt var bedre ugjort.
Så seilte Harald nordetter med seksti skip, og de fleste var store og tunglastet med hærfang som de hadde tatt om sommeren. Da de kom nord for Tjoda, kom kong Svein ned fra landet med en stor hær. Han bød seg til å kjempe mot Harald om han ville gå i land. Kong Harald hadde mindre enn halvparten så mange folk ; han bød seg til å kjempe med kong Svein på skipene. Så sier Torleik Fagre :Deretter seilte Harald nord om Vendelskage. Så fikk de motvind, og de la til under Læsø og lå der om natta. Da la det seg mørkeskodde over sjøen. Men om morgenen ved solrenning så de at det var som ilder brant på den andre sida av havet. Det ble sagt til kong Harald ; da så han etter og sa straks : <Kast tjeldene av skipene og ta til å ro ! Dane hæren har kommet over oss. Skodda har nok lettet der de er, og det er sikkert sola som skinner på de gull-lagte drakehodene deres.> Det var slik som kong Harald sa. Svein danekonge var kommet med en uover- vinnelig hær. Nå rodde de på begge sider alt det de kunne. Danene hadde skip som fløt lettere under årene ; men skipene til nordmennene var både vasstrukne og tungt lastet, så avstanden mellom begge parter støtt ble mindre. Da skjønte kong Harald at det ikke kunne nytte på den måten. Haralds drake gikk sist av alle skipene hans. Da sa kong Harald at de skulle kaste over bord noen stokker og legge klær og gode kostbarheter oppå. Det var så stilt at alt dette dreiv for strømmen. Men da danene fikk se at deres eiendom dreiv på havet, vendte de som kom først, seg dit ; de syntes det var lettere å ta det som fløt løst, enn å hente det om bord hos nordmennene. De ble da sinket i å ro etter.Svein, som i heldigste time
her på jorda så dagslys,
kalte de mektige kjemper
til kamp så blodig på stranda.
Men Harald, som hater å vente,
på hærskipet valgte sin valplass
dersom den rådsnare konge
nektet å gi ham riket.
Da kong Svein kom etter dem med skipene sine, egget han dem og sa det var stor skam, så stor hær som de hadde, om de ikke skulle få tatt dem og få dem i sin makt som hadde så liten hær. Da tok danene på ny til å ro så sterkt de kunne. Da kong Harald så at skipene til danene gikk fortere, bad han sine menn å lette båtene og kaste over bord malt, hvete og flesk og hogge hull på drikkekjørelene og tømme ut drikken ; på den måten greide de seg en stund. Så lot kong Harald ta skansekledninger og fat og tomme tønner og kaste over bord sammen med menn som de hadde fanget. Da alt dette lå og rak på sjøen, bad kong Svein at de skulle hjelpe disse mennene, og det ble gjort. Mens de holdt på med det, kom flåtene fra hverandre. Danene snudde og vendte tilbake, og nordmennene fór sin veg. Så sier Torleik Fagre :At snarlynte Svein satte etter
på sjøen de flyktende nordmenn,
har jeg hørt, og dessuten unna
den andre høvdingen styrte.
På det brusende Jyllandshavet
byttet til trønderkongen
fritt måtte ligge og flyte;
flere hærskip de mistet.
Da solen rant, så de danenes skip.
Kong Svein vendte tilbake med flåten og styrte inn under Læsø. Der fant han sju av skipene til nordmennene, det var leidangsfolk og bare bønder. Da kong Svein kom på dem, bad de om grid og bød løsepenger for seg.
Så sier Torleik Fagre :For fred bød Haralds venner
fyrsten mange penger;
da mindre folk de hadde
de modig stoppet kampen.
De kloke bønder drygde
med blodig kamp å åpne
til de i ord fikk tinget.
De ønsket ikke døden.
Kong Harald var en mektig mann og en sterk styrer innenlands. Han var så klok at det blir vanlig sagt at det ikke har vært noen høvding i Norderlanda som har vært så dyptenkt eller rådsnar som han. Han var en stor krigsmann og så våpendjerv som noen. Han var sterkere og mer våpenfør enn noen annen mann, som før er skrevet. Likevel er det mange flere av hans navngjetne storverk som vi ikke har skrevet noe om. For en del kommer det av at vi ikke har kunnskap om dem ; dessuten vil vi ikke sette inn i bøker fortellinger som ikke er vitnefaste. Enda vi har hørt fortalt eller nevnt flere ting, synes vi det er bedre at det siden blir lagr noe til, enn at det skulle vise seg nødvendig å ta ut noe. En stor del av sagaen om kong Harald er satt inn i de vers som islandske menn førte fram for ham sjøl eller for sønnene hans ; derfor var han en god venn for dem. Han var også så god venn som noen for alle folk her i landet. En gang da det var stort uår på Island, gav kong Harald fire skip lov til å fare til Island med mjøl, og han fastsatte at et skippund ikke skulle være dyrere enn hundre alen vadmel. Han gav alle fattigfolk som sjøl kunne koste seg over havet, lov til å fare til Norge, og derav kom landet til makt igjen, og det ble bedre med åringen. Kong Harald sendte hit ut ei klokke til den kirken som den hellige kong Olav hadde sendt tømmer til, og som ble bygd på Alltinget. Slike minner har folk her i landet om kong Harald, og mange andre i de store gavene som han gav dem som kom til ham.
Halldor Snorrason og Ulv Ospaksson, som vi før har fortalt om, kom til Norge sammen med kong Harald. De var på mange måter ulike. Halldor var en stor mann, sterk og vakker som noen. Kong Harald gav ham det vitnesbyrd, at han var den av mennene hans som en minst kunne se noe skifte på om noe uventet kom på ; enten det så var livsfare eller gode tidender eller hva det så var som hendte når det ikke var fare på ferde, var han verken mer eller mindre glad for det. Ikke sov han mer eller mindre eller drakk eller åt annerledes enn hans vane var. Halldor var en fåmælt mann, stiv i ord, han talte fritt ut, var stridlynt og ubøyelig ; det likte ikke kongen, som hadde nok av andre gjæve og tjenestvillige menn. Bare en kort stund kom Halldor til å være hos kongen ; så reiste han til Island og satte bo i Hjardarholt. Der bodde han til sin alderdom, og han ble en gammel mann.
Ulv Ospaksson var hos kong Harald, og Harald og han ble gode venner. Han var så klok som noen, veltalende, mandig, trofast og ærlig. Kong Harald gjorde Ulv til sin stallare og lot ham gifte seg med Jorunn Torbergsdotter, søster til Tora som kong Harald var gift med. Ulv og Jorunn hadde flere barn : Joan Sterke på Rosvoll og Brigida, mor til Sauda-Ulv som var far til Peter Byrdesvein, som var far til Ulv Fly og hans søsken. Sønn til Joan Sterke var Erlend Himalde, far til Øystein erkebiskop og brødrene hans. Kong Harald gav Ulv stallare landmannsrett og tolv marks veitsler og omframt et halvt fylke i Trondheimen. Det forteller Stein Herdisson i Ulvsflokken.
Kong Magnus Olavsson lot bygge kirke i kaupangen på det sted hvor kong Olavs lik hadde vært satt natta over ; da var det ovenfor byen. Der lot han reise kongsgården også. Kirken var ikke helt ferdig da kongen døde. Kong Harald lot fullføre det som stod igjen. Han tok til med å bygge en steinhall der i gården også, men den ble ikke ferdig før han døde. Kong Harald lot reise fra grunnen av Mariakirken oppe på melen, nær det sted hvor kong Olavs hellige legeme lå i jorda den første vinteren etter hans fall. Det var en stor kirkebygning, og den var murt så sterkt med kalk, så det var knapt en fikk revet den ned da erkebiskop Øystein lot rive den. Så lenge Mariakirken var under bygging, ble kong Olavs legeme forvart i Olavskirken. Kong Harald lot bygge en kongsgård nedenfor Mariakirken ved elva der den nå ligger. Den hallen som han hadde latt bygge, lot han vie til Gregorius-kirke.
Ivar Kvite het en mann som var en gjæv lendmann. Han bodde på Opplanda ; han var dattersønn til Håkon jarl den mektige. Ivar var den vakreste mann som noen kunne se. Sønn til Ivar het Håkon ; om ham er det sagt at han stod over alle de menn som var i Norge den tid, i djervhet, styrke og dyktighet. Alt i unge år var han på hærferder og vant seg stor ære, og Håkon ble en mann med et stort navn.
Einar Tambarskjelve var den mektigste av lendmennene i Trondheimen. Det var ikke særlig godt mellom ham og kong Harald,men Einar hadde likevel de landinntektene som han hadde hatt så lenge kong Magnus levde. Einar var en grunnrik mann ; han var gift med Bergljot, datter til Håkon jarl, som før er skrevet. Eindride, deres sønn, var nå fullvoksen. Han var gift med Sigrid, datter til Kjetil Kalv og Gunnhild, som var ei søsterdatter til kong Harald. Eindride var vakker som morsfrendene sine, Håkon jarl og sønnene hans, men etter sin far ,Einar, hadde han vekst og styrke og all den dyktighet som Einar hadde framfor andre menn. Han var en svært vennesæl mann.
Orm het på den tid en jarl på Opplanda. Hans mor var Ragnhild, datter til Håkon jarl den mektige. Orm var en navngjeten mann. På Jæren bodde den gang Aslak Erlingsson øst på Sola. Han var gift med Sigrid, datter til Svein jarl Håkonsson. Gunnhild, den andre dattera til Svein jarl, var gift med danekongen Svein Ulvsson. Slike menn var Håkon jarls avkom i Norge på den tid, og dessuten mange andre gjæve folk. Hele denne ætta var mye vakrere enn andre folk, og de fleste var særlig dugelige menn, og alle var gjæve menn.
Kong Harald ville gjerne rå, og det økte på med det etter som han fikk fast fot i landet. Det kom så vidt at det nyttet lite for de fleste å tale imot ham eller komme fram med noe annet enn han ville.
Så sier Tjodolv skald :
Krigerens trofaste hærfolk
hører det kongen befaler.
Sitte og stå gjør de bare
som høvdingen gjæv av dem ønsker.
For ravnemetteren faller
hele folket til fote.
Det nytter ikke for noen
å nekte å lystre kongen.
Einar Tambarskjelve var det som mest var formann for bøndene i hele Trondheimen. Han svarte for dem på tingene når kongsmennene gjorde søksmål. Einar hadde godt kjennskap til lovene ; og det skortet ham ikke på djervhet til å føre det fram på tingene om så kongen sjøl var der. Alle bøndene støttet ham. Kongen harmet seg sterkt over dette, og til slutt kom det til det at de hele tida dreiv på med ordstrid. Einar sa at bøndene ville ikke tåle ulov av ham dersom han brøt landsretten for dem. På denne måten gikk det noen ganger mellom dem. Da tok Einar til å ha stor folkestyrke om seg hjemme, men enda mange flere folk når han fór inn til byen og kongen var der. Det var en gang at Einar fór inn til byen og hadde mye folk med, åtte eller ni langskip og nær fem hundre mann. Da han kom til byen, gikk han i land med dette mannskapet. Kong Harald var da i gården sin og stod ute i svalgangen og så at Einars folk gikk i land fra skipene.
Det blir sagt at Harald da kvad :Einar ble i byen noen dager.
Her ser jeg at den djerve
Einar Tambarskjelve,
som mang en gang sjøen pløyer
går i land så mannsterk.
Han full av styrke venter
å vinne kongens sete.
Ofte huskarer færre
fant jeg i følge til jarlen.
Han, som gjør sverdet blodig,
bort vil drive fra landet
oss, om Einar ei kysser
øksemunn den tynne.
En dag ble det holdt tingmøte i byen, og kongen sjøl var på møtet. De hadde tatt en tjuv i byen, og han ble ført til tingmøtet. Mannen hadde før vært hos Einar, og han hadde vært vel nøyd med ham. Dette ble meldt til Einar, og han mente å vite at kongen ikke ville la mannen slippe unna om så Einar gjerne ville det. Da lot Einar sine menn væpne seg og gå til tingmøtet. Der tok Einar mannen fra tinget med makt. Etter dette la vennene til begge seg imellom og prøvde å få i stand forlik. Det ble da til at det ble avtalt et møte, og at de skulle møtes sjøl.Kong Harald ser fra svalgangen Einars folk gå opp fra skipene.
Det var ei målstue i kongsgården nede ved Nidelva ; kongen gikk inn i den med noen få menn, men resten av folket hans stod ute i gården. Kongen lot dra fjøla over ljoren, så det bare var en liten åpning igjen. Da kom Einar inn i gården med sine folk ; han sa til Eindride, sønnen sin, : <Vær du ute med folkene, så er det ingen fare for meg.> Eindride ble stående ute ved inngangen. Da Einar kom inn i stua, sa han : <Mørkt er det i kongens målstue.> Med det samme løp folk på ham, noen stakk og noen hogg. Da Eindride hørte det, drog han sverdet og løp inn i stua. Han ble straks felt liksom faren. Da sprang kongsmennene til stua og stilte seg framfor inngangen, men bøndene stod handfalne, fordi de ikke hadde noen formann mer. De egget nok hverandre, og sa det var en skam at de ikke skulle hevne høvdingen sin ; men likevel ble det ikke til det at de gikk på. Kongen gikk ut til mannskapet sitt, stilte mennene opp i fylking og satte opp merket sitt, men det ble ingenting av at bøndene gikk på. Kongen gikk ut på skipet med hele mannskapet. Så rodde de ut etter elva og fór sin veg ut på fjorden.
Bergljot, Einars kone, fikk vite om hans fall. Da var hun i det herberget som hun og Einar før hadde hatt ute i byen. Hun gikk straks opp i kongsgården der bondehæren var. Hun egget dem sterkt til kamp ; men nettop da rodde kongen ut etter elva. Da sa Bergljot : <Nå sakner vi Håkon Ivarsson, frenden min. Ikke ville Eindrides banemenn ro her ut etter elva dersom Håkon stod her på elvebakken.> Så lot Bergljot stelle om likene til Einar og Eindride, og de ble jordet i Olavskirken ved grava til kong Magnus Olavsson. Etter Einars fall ble kong Harald så forhatt for denne gjerningen at den eneste grunn til at lendmenn og bønder ikke gikk imot ham og holdt slag med ham, var at det ikke var noen formann til å reise merket for bondehæren.
Den gangen bodde Finn Arnesson på Austrått på Ørlandet ; han var nå lendmann til kong Harald. Finn var gift med Bergljot, datter til Halvdan, som var Sigurd Syrs sønn. Halvdan var bror til kong Olav den hellige og til kong Harald. Tora, kong Haralds hustru, var brordatter til Finn Arnesson. Finn og alle brødrene hans var kjære venner til kongen. Finn Arnesson hadde vært noen somrer i vesterviking ; da hadde Finn og Guttorm Gunnhildsson og Håkon Ivarsson vært sammen på hærferd alle tre.
Kong Harald fór ut etter Trondheimsfjorden og ut til Austrått. Her ble han vel mottatt. Siden taltes de ved, kongen og Finn, og drøftet seg imellom det som nyss hadde hendt, at Einar og hans sønn var drept, og likeså den murringen og det bråket som trønderne gjorde mot kongen. Finn sier hastig : <Du farer ille åt i alt. Først gjør du all slags vondt, og etterpå er du så redd at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg.> Kongen svarte leende : <Måg, nå vil jeg sende deg inn til byen ; jeg ønsker at du skal forlike bøndene med meg ; men om dette ikke skulle gå, vil jeg at du farer til Opplanda og får Håkon Ivarsson til at han ikke går imot meg.> Finn svarte : <Hva vil du love meg om jeg farer denne vågelige ferden. For både trøndere og opplendinger er dine fiender så sterkt, at ingen sendemann fra deg kan komme dit dersom han ikke har seg sjøl å lite på.> Kongen svarte : <Far du, måg, denne sendeferden ; for jeg vet at om noen kan få forlikt oss, så er det du, og be så sjøl om det du vil av Oss.> Finn sa : <Hold da ditt ord, så skal jeg be om det jeg ønsker. Jeg ber om fred og landsvist for Kalv, min bror, og alle eien- dommene hans, og det med at han skal ha samme rang og samme makt som han hadde før han fór fra landet.> Kongen sa ja til alt det Finn sa, og de tok vitner på det og gjorde handslag. Så sa Finn : <Hva skal jeg by Håkon for at han skal gå med på fred med deg. Han er den som har mest å si blant de frendene.> Kongen sa : < Først skal du høre hva Håkon krever for sin part for å gå med på forlik. Så får du fremme min sak så godt du kan ; men til slutt skal du ikke nekte ham annet enn kongedømmet.> Siden fór kong Harald sør til Møre og drog til seg folk og ble mannsterk.
Finn Arnesson fór inn til byen og hadde med seg huskarene sine, nær på åtti mann. Da han kom inn til byen, holdt han ting med bymennene. Finn talte på tinget lenge og veltalende og bad bymenn og bønder gjøre alle andre vedtak heller enn det å leve i ufred med kongen sin eller jage ham bort. Han minte dem om hvor mye vondt det hadde kommet over dem etter det de hadde gjort mot den hellige kong Olav. Han sa også at kongen ville bøte for disse drapene slik som de beste og klokeste menn ville dømme. Finn fikk satt det gjennom med talen sin at mennene lovte å la denne saken hvile til de sendemennene kom tilbake som Bergljot hadde sendt til Opplanda til Håkon Ivarsson. Så reiste Finn ut til Orkdalen med de menn som hadde fulgt ham til byen ; deretter fór han opp til Dovrefjell og østover fjellet. Finn fór først til sin måg, Orm jarl - jarlen var gift med Sigrid, datter til Finn - og fortalte ham om ærendet sitt.
Siden avtalte de møte med Håkon Ivarsson. Da de møttes, kom Finn fram med ærendet sitt for Håkon, det som kong Harald hadde gitt ham. Det var snart å skjønne på Håkons tale at han syntes han hadde stor plikt på seg til å hevne Eindride, frenden sin. Han sa at han hadde fått melding fra Trondheimen om at han ville få nok hjelp der til å gjøre oppstand mot kongen. Så la Finn fram for Håkon, hvor mye bedre det var for ham å få så stor heder av kongen som han sjøl ville kreve, enn å ta det vågespillet å reise strid mot den kongen som han i forvegen var pliktig til å tjene. Han sa at han nok ville få useier, <og da har du forbrutt både gods og fred. Men om du vinner over kongen, da vil du hete drottensviker.> Jarlen støttet Finn i denne talen.
Da Håkon hadde tenkt over dette, kom han fram med det han hadde tenkt ut, og han sa : <Jeg vil forlike meg med kong Harald dersom han vil gi meg til ekte sin frenke Ragnhild, datter til kong Magnus Olavsson, med slik medgift som det er sømmelig for henne, og som hun vil ha.> Finn sa at han ville gå med på dette på kongens vegne, og de stadfestet så denne saken seg imellom. Så farer Finn nord igjen til Trondheimen, og da la den seg denne ufreden og uroen, så kongen fikk ha riket sitt i fred innenlands ; for nå var hele det forbund knekt som Eindrides frender hadde fått sammen til motstand mot kong Harald.
Da den tid kom da Håkon skulle kreve denne avtalen opp fylt, fór han til kong Harald. Da de tok til å tale sammen, sa kongen at han for sin part ville holde alt det som Finn og Håkon hadde avtalt i forliket. <Sjøl må du, Håkon,> sa kongen, <tale om denne saken med Ragnhild, om hun vil samtykke i dette giftermålet. Men det er ikke rådelig for deg eller noen annen å få Ragnhild dersom hun sjøl ikke samtykker i det.> Så gikk Håkon til Ragnhild og førte fram frieriet. Hun svarte så : <Titt merker jeg det at kong Magnus, min far, er død og borte, om jeg nå skal gifte meg med en bonde, enda du er en vakker mann og framifrå dugelig i idretter. Dersom kong Magnus hadde levd, ville han nok ikke ha giftet meg bort til noen mindre mann enn til en konge. Nå er det ikke å vente at jeg vil gifte meg med en mann som ikke har høy verdighet.> Da gikk Håkon til kong Harald og fortalte om samtalen mellom han og Ragnhild og minte om avtalen mellom han og Finn. Håkon tok da alle dem til vitne på at avtalen var slik at kongen skulle gi Ragnhild slik medgift som hun ville ha - <nå vil hun ikke gifte seg med en mann uten verdighet ; da får De gi meg jarlsnavn. Jeg har ætt til det å hete jarl, og andre ting med, etter det som folk sier,> Kongen svarte : <Kong Olav, min bror, og kong Magnus, hans sønn, da de rådde for riket, lot de det være én jarl om gangen i landet. Jeg har også gjort det slik siden jeg ble konge, og jeg vil ikke ta fra Orm jarl den verdighet som jeg før har gitt ham.>
Håkon skjønte da at hans sak ikke ville få framgang ; det likte han på ingen måte. Finn var også sint og harm. De sa at kongen ikke holdt ord, og så skiltes de. Håkon reiste da straks fra landet med et langskip som hadde godt mannskap. Han kom sør til Danmark og fór straks til kong Svein, mågen sin. Kongen tok med glede mot ham og gav ham store landinntekter der. Håkon ble kong Sveins landvernsmann mot vikinger, som ofte herjet i Dane- velde, vender og kurer og andre austervegsmenn. Han lå ute med hærskip både vinter og sommer.
til del 2 ----
Home
