Home

Tilbake til forrige

Snorre skriver :

1.

Astrid het den kona kong Tryggve Olavsson hadde vært gift med ; hun var datter til Eirik Bjodaskalle, som bodde på Obrestad, det var en mektig mann. Etter at Tryggve var falt, kom Astrid seg unna i all hemmelighet med alt det løsøre hun kunne få med seg. Fosterfar hennes, som het Torolv Luseskjegg, fulgte henne. Han gikk aldri fra henne ; men de andre trofaste menn hun hadde, var rundt og speidet og fikk vite nytt om uvennene hennes, og hvor de var. Astrid gikk med barnet til kong Tryggve. Hun lot dem ro seg ut på et vann, og der gjemte hun seg på en holme sammen med noen få folk. Der fødte hun et barn, det var en gutt. Da de øste vann over ham, kalte de ham Olav etter farfaren.
Hun holdt seg gjemt der om sommeren. Men da nettene ble mørke og dagene stuttere og været kaldt, tok Astrid av sted igjen ; Torolv og noen få menn fulgte henne. De reiste bare om natta gjennom bygdene, slik at de holdt seg skjult og møtte ingen. En dag mot kvelden kom de fram til Eirik på Obrestad, far til Astrid. De gikk varsomt fram, Astrid sendte folk opp til garden som skulle si fra til Eirik, og han lot noen følge dem til ei lita stue og dekke bord for dem med beste slags mat. Da Astrid og folkene hennes hadde vært der en stund, tok følget bort, og hun ble igjen sammen med to tjenestejenter og sønnen Olav, Torolv Luseskjegg og sønn hans, Torgils, som da var seks år gammel. De ble der vinteren over.

2.

Da de hadde drept Tryggve Olavsson, drog Harald Gråfell og Gudrød, bror hans, til de gardene Tryggve hadde eid ; men da var Astrid borte, og de kunne ikke få spurlag på henne. De fikk høre folk ymtet om at hun skulle gå med kong Tryggves barn. Om høsten drog de nord i landet, som før er skrevet. Da de kom til Gunnhild, mor si, fortalte de henne hvordan alt var gått for seg, og hva som hadde hendt dem på ferden. Hun spurte dem nøye ut om alt som hadde med Astrid og gjøre. Da fortalte de henne om det snakket de hadde hørt. Men samme høst fikk Gunnhildssønnene strid med Håkon jarl og likeså vinteren etter, som før er skrevet, og av samme grunn ble det ikke satt i gang noen leting etter Astrid og sønnen hennes den vinteren.

3.

Våren etter sendte Gunnhild speidere til Opplanda og over hele Viken, de skulle få greie på hvordan det hadde seg med Astrid. Da sendemennene kom tilbake, kunne de fortelle Gunnhild at Astrid nok var hos Eirik, far sin, og dessuten at det visst var så at hun fostret opp sin og kong Tryggves sønn der. Da sendte Gunnhild straks menn ut og gav dem godt med våpen og hester ; det var tretti mann, og føreren for dem var en mektig mann som het Håkon, en av Gunnhilds venner. Hun bad dem reise til Eirik på Obrestad og få med seg sønn til kong Tryggve derfra, og føre ham til Gunnhild.
Så reiste alle sendemennene av sted. Da de ikke hadde langt igjen til Obrestad, fikk Eiriks venner se dem komme, de gikk og varslet ham om kvelden at sendemennene var på veg. Straks samme natta lot Eirik Astrid dra bort, han gav henne en god fører på vegen og sendte henne øst til Svitjod til Håkon den gamle, en venn og en mektig mann. De tok av sted mens det ennå var langt igjen av natta. Mot kvelden neste dag kom de til ei bygd som heter Skaun, der så de en stor gard og gikk dit og bad om husvær for natta. De sa ikke hvem de var og hadde dårlige klær. Bonden der het Bjørn Eiterkveise, han var rik, men ingen bra mann, han jagde dem vekk, og de gikk samme kvelden til en annen gard like ved, som heter Vitskar. Der het bonden Torstein, han gav dem hus og godt stell om natta ; de sov i gode senger.
 

Gunnhild ber Håkon leite etter kong Tryggves barn.

4.

 Håkon og de andre mennene til Gunnhild kom til Obrestad tidlig på morgenen og spurte etter Astrid og sønnen hennes. Eirik sa hun ikke var der. Håkon og de andre ransakte garden og ble der lenge utover dagen, og så fikk de vite noe om hvor Astrid hadde tatt vegen. Da rei de samme veg og kom seint på kvelden til Bjørn Eiterkveise i Skaun, der tok de inn. Håkon spurte Bjørn om han visste noe å fortelle om Astrid. Han svarte at det hadde kommet noen folk der om dagen som hadde bedt om husvær, <men jeg jagde dem bort. De har vel fått hus et annet sted i bygda.>
En av arbeidskarene til Torstein kom fra skogen om kvelden, han kom innom hos Bjørn, for det var på vegen for ham. Han så det var gjester der og hørte hva ærend de kom i, og fortalte det til Torstein bonde. Og mens det ennå var en tredjedel igjen av natta, vekte Torstein gjestene sine, og bad dem se å komme seg vekk, og snakket stygt og hardt til dem. Men da de vel var kommet på veg og ute av garden, sa Torstein til dem at Gunnhilds sendemenn var hos Bjørn og fõr og lette etter dem. De bad ham om litt hjelp, han gav dem med en til å vise vegen, og noe mat. Mannen fulgte dem framover i skogen til de kom til et vann, der var det en holme som var overgrodd med siv. De kunne vasse ut til holmen, og der gjemte de seg i sivet.
Tidlig neste dag rei Håkon fra Bjørn og ut i bygda ; hvor han kom spurte han etter Astrid. Da han kom til Torstein, spurte han om de var kommet dit. Han svarte at det hadde vært noen folk der, men de drog østover mot skogen ved daggry. Håkon bad Torstein om følge, siden han var kjent både med vegen og gjemmestedene. Torstein fulgte dem, men da han kom til skogen, viste han veg tvert imot der Astrid var. De dreiv og lette hele dagen, men fant dem ikke.Så reiste de hjem igjen og sa til Gunnhild hvordan det hadde gått. Astrid og følget hennes reiste sin veg videre, de kom fram til Håkon Gamle i Svitjod. Der bodde Astrid og Olav, sønnen hennes, en lang stund og hadde det godt.

5.

 Gunnhild kongemor fikk høre ar Astrid og Olav, sønn hennes, var i Sveavelde. Da sendte hun Håkon ut igjen med godt følge, han skulle øst til Eirik sveakonge med gode gaver og løfter om vennskap. Sendemennene ble godt mottatt der, det ble vist dem all vennlighet. Så kom Håkon fram med ærendet sitt for sveakongen. Han sa at Gunnhild hadde sendt bud og bedt om at kongen skulle støtte ham, så han kunne få med seg Olav Tryggvason til Norge. <Gunnhild vil ta ham til oppfostring, > sa han. Kongen gav ham menn med, og de rei til Håkon Gamle. Håkon bad med mange vennlige ord Olav om å bli med seg. Håkon Gamle svarte pent, men sa at mora fikk rå for om han skulle bli med, og Astrid ville ikke for noen pris at gutten skulle reise. Sendemennene fór sin veg, og sa til kong Eirik hvordan det hadde gått.
Nå gjorde sendemennene seg ferdige til å reise hjem. Men de bad kongen enda en gang om han ville hjelpe dem så de kunne få gutten med, enten Håkon Gamle ville eller ikke. Kongen gav dem en flokk menn igjen. Sendemennene kom til Håkon Gamle og krevde at han skulle la gutten følge med dem. Da han ikke var villig til dette, brukte de grove ord, lovte at han skulle få svi for det og var fælt sinte. Da løp det fram en trell som het Burste og ville slå til Håkon, og det var så vidt de kom seg av sted uten å bli banket av trellen. Så reiste de hjem til Norge og sa til Gunnhild hvordan det hadde gått dem, men at de hadde da sett Olav Tryggvason.

6.

Bror til Astrid het Sigurd, han var sønn til Eirik Bjodaskalle. Han hadde vært borte fra landet lenge, han hadde vært øst i Gardarike hos kong Valdemar, der hadde Sigurd mye å si. Astrid ville gjerne reise dit til Sigurd, bror sin. Håkon Gamle gav henne godt følge og godt tilfang av alt ; hun reiste sammen med noen kjøpmenn. Da hadde hun vært to år hos Håkon Gamle, og Olav var tre år gammel. Men da de seilte østover havet, kom det vikinger over dem, det var estere. De røvet både folk og gods, noen drepte de, og de andre delte de mellom seg til treller.
Der ble Olav skilt fra mora. En mann som het Klerkon, en ester, fikk både ham og Torolv og Torgils. Klerkon syntes Torolv var for gammel til trell, syntes ikke han gjorde nok nytte for seg og drepte ham. Men guttene tok han med seg og solgte dem til en som het Klerk, han fikk en god bukk for dem. Enda en tredje mann kjøpte Olav, han gav ei god kappe for ham, et slags reiseplagg ; han het Reas. Kona hans het Rekon og sønnen Rekone. Der var Olav lenge og hadde det godt, bonden var svært glad i ham. Olav var seks år i Estland i slik utlegd.

7.

Sigurd Eiriksson kom til Estland på en sendeferd for kong Valdemar i Holmgard, han skulle ta inn skattene for kongen der i landet. Sigurd kom som en mektig mann med stort følge og mye gods. På torget fikk han se en gutt som var svært vakker, han skjønte at han måtte være utlending og spurte ham om navn og ætt. Han sa han het Olav, at Tryggve Olavsson var far hans, og at mor hans var Astrid, datter til Eirik Bjodaskalle. Da kjentes Sigurd ved gutten, skjønte han var søstersønn hans. Sigurd spurte gutten hvordan han var kommet dit. Olav fortalte ham hvordan alt hadde gått til for ham. Sigurd bad ham følge seg til Reas bonde, og da han kom dit, kjøpte han begge guttene, både Olav og Torgils, og tok dem med seg til Holmgard. Han lot det ikke bli kjent hva ætt Olav var av, men sørget godt for ham.

8.

Olav Tryggvason stod en dag på torget, det var en mengde mennesker der. Da fikk han se Klerkon, som hadde drept fosterfar hans, Torolv Luseskjegg. Olav holdt ei lita øks i handa, og den satte han i hodet på Klerkon, så den stod langt inn i hjernen, og så satte han på sprang hjem der han bodde og fortalte det til Sigurd, frenden sin. Sigurd fikk med en gang Olav med inn i huset til dronninga og fortalte henne det som hadde hendt. Hun het Allogia.Sigurd bad henne hjelpe gutten. Hun så på gutten og svarte ; hun sa at det gikk da ikke an å drepe slik en vakker gutt, og bad dem tilkalle folk, fullt væpnet.
I Holmgard var freden så hellig at etter loven der skulle en drepe hver den som drepte en annen uten dom, og som skikken var, og loven bød, skyndte alle mennesker seg å leite etter gutten, hvor det var blitt av ham. Da ble det sagt at han var i garden til dronninga, og at der var det en hær av folk i fulle våpen. Dette ble fortalt til kongen, og så kom han til med sitt følge, han ville ikke det skulle bli strid. Han fikk først i stand grid, og så forlik ; kongen dømte bøtene og dronninga greidde dem ut. Siden ble Olav hos dronninga, og hun var god og kjærlig mot ham.
I Gardarike var det en lov at kongebårne menn ikke måtte være der uten at kongen gav samtykke til det. Nå fortalte Sigurd dronninga hva ætt Olav var av, og hvorfor han var kommet dit, og at han ikke kunne være hjemme i sitt eget land for ufred, han bad henne tale med kongen om dette. Hun gjorde det, bad kongen hjelpe denne kongesønnen, så hardtsom folk hadde fart med ham, og hun talte så godt for seg at kongen lovte henne dette. Han tok Olav til seg og sørget for ham på stormannsvis, slik som det sømmer seg for en kongssønn å ha det.
Olav var ni år da han kom til Gardarike, og han var hos kong Valdemar de neste ni åra. Olav var den vakreste, største og sterkeste mann en kunne se, og i idretter var han bedre enn noen annen nordmann det går frasagn om.

9.

Håkon jarl Sigurdsson var hos Harald Gormsson, danekongen, vinteren etter at han hadde rømt fra Norge for  Gunnhildssønnene. Håkon tenkte og grunnet på så mye den vinteren at han gikk til sengs og ble rent søvnløs, han åt og drakk bare så vidt han ikke mistet kreftene.
Så sendte han noen av sine menn nordover til Trondheimen til vennene han hadde der, han påla dem at de skulle drepe kong Erling om de kunne komme til, og sa at han skulle vende hjem igjen til riket sitt når sommeren kom. Om vinteren drepte trønderne Erling som før skrevet.
Det var varmt vennskap mellom Håkon og Gull-Harald, Harald spurte Håkon om råd. Harald sa han ville slå seg ned på landjorda og ikke drive på hærskip lenger, han spurte Håkon hva han tenkte, om kong Harald kanskje ville dele riket med ham, hvis han krevde det. <Jeg skulle tro det,> sa Håkon, <at danekongen ikke ville nekte deg noe du har rett til. Men denne saken får du likevel ikke helt greie på uten du taler med kongen om den. Jeg tror ikke du får riket, om du ikke krever det.>
Like etter denne samtalen talte Gull-Harald med kong Harald, mens det var mange stormenn til stede, venner til begge to. Da krevde Gull-Harald av kong Harald at han skulle skifte riket og gi ham halvparten, slik som han hadde byrd og ætt til der i Danevelde. Kong Harald ble fælt harm for dette kravet ; han sa at ingen mann hadde krevd av kong Gorm, far hans, at han skulle bli halvkonge i Danevelde, og heller ikke av far hans, Horda-Knut eller av Sigurd Orm-i-auga eller av Ragnar Lodbrok.
Han ble så vill og vred at det ikke var råd å snakke til ham.

10.

 Nå var Gull-Harald enda mer misfornøyd enn før, han hadde ikke mer rike nå enn han hadde hatt, og i tillegg hadde han kongens unåde. Så kom han til vennen Håkon og klagde til ham over hvor vanskelig han hadde det, bad ham komme med et godt råd om det fantes noe, så han kunne få riket ; han sa han hadde tenkt mest på å prøve å ta riket med makt og våpen. Håkon sa han måtte ikke snakke om dette til noen slik at det ble kjent, og så sa han : < Det gjelder livet for deg dette. Tenk over for deg sjøl, hvor mye du er i stand til å sette igjennom. I slike store saker trengs det en mann som er djerv og uredd, han må ikke spare verken på godt eller vondt, om det skal gå, det han har satt seg fore. Det går ikke å sette i gang store ting og så siden gi dem opp med skam.> Gull-Harald svarte : <Dette kravet tenker jeg å ta opp slik at jeg ikke engang skal spare hendene mine for å drepe kongen sjøl, om jeg kan komme til det, for han vil nekte meg det riket som jeg med rette skal ha.> Dermed sluttet samtalen.
Så kom kong Harald til Håkon, og de talte sammen. Kongen fortalte jarlen hvordan Gull-Harald hadde gjort krav på rike hos ham, og hva svar han hadde gitt ham, han sa at han ikke for noen pris ville gjøre riket sitt mindre. <Og hvis Gull-Harald holder fast på dette kravet, så gjør ikke jeg noe av å la ham drepe, for jeg kan ikke stole på ham, om han ikke vil holde opp med slikt.> Jarlen svarte : <Jeg tror nok at når nå Harald har gått så langt med dette kravet, så gir han det ikke opp igjen. Jeg skulle tro han kommer til å ha lett for å få folk om han reiser ufred her i landet, mest fordi far hans var så vennesæl. Og De kommer opp i et fælt uføre om de dreper Deres frende, alle kommer til å si han var sakesløs om De gjør det. Heller ikke vil jeg si jeg rår deg til å gjøre deg til en mindre konge enn far din, Gorm, var ; han lot riket sitt vokse og minket det ikke noensteds.> Da sa kongen : <Hva rår du da til, Håkon ? Skal jeg verken dele opp riket eller skaffe meg av med dette som volder meg slik uro ? > <Vi skal møtes igjen om noen dager, > sier Håkon jarl ; <jeg vil tenke over denne vanskelige saken først, og så skal jeg gi deg et svar.> Kongen gikk bort med alle sine menn.

Håkon jarl ligger til sengs og grunner.

11.

Nå tok Håkon jarl til å tenke og grunne på råd igjen, og han lot ikke mange folk få være i huset hos seg.
Få dager seinere kom Harald til jarlen, og de talte sammen. Kongen spurte om han hadde tenkt noe mer over det de hadde talt om forrige dagen. <Nå har jeg våket både dag og natt siden,> sa jarlen, <og jeg er kommet til at det blir best du får ha og styre hele det riket som far din hadde, og som du fikk etter ham ; men du må skaffe Harald, din frende, et annet kongerike som kan gjøre ham til en hedret mann.> <Hva for et rike er det,> sa kongen, <som jeg kan ha rett til å gi Harald, og likevel ha Danevelde ubeskåret ? > Jarlen sa : <Det er Norge. De kongene som er der, er vonde mot alle folk i landet, hver mann vil dem vondt, som rimelig er.> Kongen sa : <Norge er et stort land med et hardt folk, det er vrangt å ta for en utenlandsk hær. Det fikk vi merke da Håkon verget landet, vi mistet en mengde folk og vant ingen seier. Og Harald Eiriksson er min fostersønn, jeg har knesatt ham.> Da sa jarlen : <Jeg har lenge visst at De ofte har hjulpet Gunnhildssønnene, men de har da aldri takket Dem med annet enn vondt. Vi skal vinne Norge mye lettere enn ved å la hele danehæren slåss for det. Send bud til Harald, fostersønn din, by ham at han skal få land og len, slik som han og brødrene hadde før her i Danmark. Stevn ham hit til deg. Da kan Gull-Harald på en liten stund vinne Norges rike fra kong Harald Gråfell.> Kongen sa at dette kommer folk til å si var dårlig gjort, å svike fostersønn sin. <Danene kommer til å si det,> sa jarlen, <at når en skal velge, så er det bedre å drepe en norrøn viking, enn sin danske brorsønn.> Nå talte de om dette en lang stund, og til slutt ble de enige.

12.

 Gull-Harald kom for å tale med Håkon igjen. Jarlen sa til ham, at nå hadde han arbeidd så med denne saken for ham at  det så ut til at kongeriket i Norge skulle ligge ferdig til ham. <Da skal vi holde sams sak videre,> sa han. <Jeg kan være til stor støtte for deg i Norge da. Du kan ha det riket først. Kong Harald er svært gammel nå, og han har bare en sønn, og ham er han lite glad i, det er en frillesønn.> Jarlen snakket så lenge til Gull-Harald om dette at han sa han var svært nøyd med det. Siden talte de ofte med hverandre alle sammen, kongen, jarlen og Gull-Harald.
Nå sendte danekongen menn nord i Norge til Harald Gråfell. Det var en staselig sendeferd, den ble godt mottatt og kom til kong Harald. Der fortalte de slike tidender so at Håkon jarl var i Danmark og lå dødssjuk og nesten sanseløs ; dernest sa de også at Harald danekonge bød Harald Gråfell fostersønn sin til seg, han skulle få de veitsler som han og brødrene hadde hatt før der i Danmark, og kongen bad Harald komme til Jylland og møte ham.
Harald Gråfell la saken fram for Gunnhild og de andre vennene sine. Det var svært delte meninger om den, noen syntes det var utrygt å reise, slike folk en fikk å gjøre med der. Men det var flere som ville han skulle reise, for det var slik sult i Norge dengang, at kongene knapt fikk mat til følget sitt. Det var dengang den fjorden som kongene oftest satt i, fikk navn, så de kalte den Hardanger. Årsveksten i Danmark var ikke så verst, og så tenkte folk de skulle kunne få mat derfra, om kong Harald fikk len og styre der. Det ble avgjort før sendemennene drog bort, at kong Harald skulle komme til Danmark til sommeren og møte danekongen og ta imot det kong Harald hadde bydd.

13.

Om sommeren drog Harald Gråfell til Danmark, han hadde tre langskip. Det ene styrte Arinbjørn herse fra Fjordane. Kong Harald seilte ut fra Viken og til Limfjorden og la til ved Hals. Det ble sagt at danekongen snart skulle komme dit. Da Gull-Harald hørte det, seilte han dit med ni skip, han hadde gjort klar den flåten før, som om han ville i viking. Håkon jarl hadde også sin flåte og eslet seg i viking ; han hadde tolv skip, store alle sammen.
Da Gull-Harald var borte, sa Håkon jarl til kongen : <Nå spørs det om vi ikke kommer både til å ro leidangen og betale forfallsbøter attpå. Nå dreper Gull-Harald Harald Gråfell, og siden tar han kongedømme i Norge. Tror du han kommer til å være trofast mot deg om du gir ham slik makt ? Han sa til meg i vinter at han ville drepe deg, om han kunne komme til. Nå kan jeg vinne Norge for deg og drepe Gull-Harald, om du vil love meg at det skal bli lett for meg å få forlik med deg etterpå. Så skal jeg bli Deres jarl og sverge ed på det, jeg skal vinne Norge for Dem og med Deres hjelp, og siden holde landet i Deres makt og svare Dem skatter. Og da er du større konge enn far din, for da har du to folkland å rå over.> Dette ble kongen og jarlen enige om. Håkon drog med sin hær for å møte Gull-Harald.

14.

Gull-Harald kom til Hals ved Limfjorden, han bød straks Harald Gråfell til kamp, og enda Harald hadde mindre folk, gikk han straks i land og gjorde seg ferdig til strid, fylkte hæren. Før fylkingene støtte sammen, egget Harald Gråfell hæren sin hardt, bad dem dra sverdene ; han løp straks fram fremst i fylkingen og hogg til begge sider. Så sier Glum Geirason i Gråfelldråpa :

Harald Gråfell falt der. Så sier Glum Geirason :

De fleste av kong Haralds menn falt der med ham ; det var der Arinbjørn herse falt. Da var det gått femten år etter Håkon Adalsteinsfostres fall, og tretter år etter Sigurd Ladejarls fall. Are prest Torgilsson sier at Håkon jarl hadde sittet i Trondheimen over farsarven sin i tretten år før Harald Gråfell falt, men de siste seks åra Harald Gråfell levde, sier Are at Håkon og Gunnhildssønnene lå i ufred og rømte fra landet skiftevis.
 

15.

Håkon jarl og Gull-Harald møttes litt etter at Harald Gråfell var falt. Da la Håkon jarl til strid mot Gull-Harald. Håkon jarl seiret, og Harald ble fanget, Håkon lot ham henge i en galge. Etterpå drog Håkon jarl til danekongen, og han ble lett forlikt med ham for drapet på Gull-Harald, frenden hans
Så bød kong Harald ut hær over hele riket, han hadde seks hundre skip. Håkon jarl var med ham der da, og Harald Grenske, sønn til kong Gudrød, og mange andre stormenn som hadde rømt fra odelen sin for Gunnhildssønnene. Dane- kongen kom sørfra med hæren til Viken, og der gikk hele folket under ham ; da han kom til Tønsberg, kom det en mengde folk og gikk over til ham, og hele denne hæren som var kommet til ham i Norge, gav kong Harald over til Håkon jarl og gav ham dessuten styringen i Rogaland og Hordaland, Sogn, Firdafylke, Sunnmøre og Romsdal og Nord- Møre. Disse sju fylkene gav kong Harald Håkon jarl, slik at han skulle rå for dem på de samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine ; det var bare det som skilte at Håkon jarl skulle få alle kongsgårdene og all landskylden både der og i Trondheimen, han skulle også ha så mye han trengte av kongens andre inntekter, om det var hær i landet. Kong Harald gav Harald Grenske Vingulmark, Vestfold og Agder til Lindesnes og dertil kongsnavn , han lot ham i ett og alt ha samme rike der som frendene hans hadde hatt fra gammelt, og som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine. Da var Harald Grenske atten år gammel, og han ble siden en stor mann. Så drog Harald danekonge hjem med hele danehæren.

16.

Håkon jarl drog med flåten nordover langs landet. Da Gunnhild og sønnene hennes fikk høre om dette, samlet de hær, men de fikk dårlig med folk. Så gjorde de det samme som så ofte før, de seilte vest over havet med de menn som ville følge dem, først drog de til Orknøyene, og der ble de en stund. Der var det jarler i forvegen, sønnene til Torfinn Hausakljuv : Lodve og Arnvid, Ljot og Skule.
Håkon jarl la hele landet under seg og ble i Trondheimen den vinteren. Det taler Einar Skålaglam om i Vellekla :

Da Håkon jarl seilte sørfra langs kysten om sommeren, og folk i landet gikk under ham, gav han påbud over hele riket sitt at de skulle holde hovene og blotene ved like, og det ble også gjort. Det er sagt i Vellekla :

Første vinteren Håkon rådde over landet, gikk silda inn langs hele kysten, og høsten i forvegen hadde kornet vokst overalt hvor det var sådd. Og om våren skaffet folk seg såkorn, så de fleste bøndene fikk sådd til jordene sine, og det så snart ut til å bli godt år.
 

17.

Kong Ragnfrød, sønn til Gunnhild, og Gudrød, en annen sønn til Gunnhild, disse to var nå de eneste som var i live av Eiriks og Gunnhilds sønner. Glum Geirason sier i Gråfelldråpa :

Ragnfrød drog av sted om våren da han hadde vært en vinter på Orknøyene. Han seilte østover til Norge og hadde en bra hær og store skip. Da han kom til Norge, fikk han høre at Håkon jarl var i Trondheimen. Ragnfrød seilte da nordover forbi Stad og herjet på Sunnmøre, og noen folk der gikk under ham, slik som det ofte går når det drar hær- flokker over et land ; de som er utsatt for dem, søker hjelp der det mest ser ut til at de kan få den.
Håkon jarl fikk høre om dette at det var ufred sør på Møre. Jarlen fikk straks sammen skip og lot skjære hærpil ; han skyndte seg alt han kunne, og seilte ut gjennom fjorden. Han fikk godt med folk. Ragnfrød og Håkon jarl møttes på nordsida av Sunnmøre. Håkon jarl la straks til slag. Han hadde større hær, men mindre skip. Det ble en hard strid, og tyngst for Håkon, for de sloss om stavnene, det var skikken.
Det var strøm i sundet, og alle skipene dreiv sammen inn mot land. Jarlen lot dem skåte innover mot stranda, der han syntes det var best å gå i land. Da skipene tok bunn, gikk jarlen og hele hæren ut av skipene og drog dem opp, så at ikke uvenner skulle kunne dra dem ut igjen. Så fylkte jarlen på vollen og egget Ragnfrød til å komme i land. Ragnfrød la til utenfor, og de skjøt på hverandre en lang stund ; men Ragnfrød ville ikke gå i land, og så skiltes de med dette.
Ragnfrød seilte med hæren sin sør om Stad, for han var redd for landhæren om den skulle gå over til Håkon jarl. Men jarlen la ikke til strid flere ganger, for han syntes Ragnfrøds skip var for store sammenliknet med hans.
Om høsten drog han nord til Trondheimen og ble der vinteren over. Kong Ragnfrød hadde da alt landet sør for Stad : Firdafylke, Sogn, Hordaland og Rogaland. Han hadde mye folk om seg om vinteren, og da våren kom, bød han ut leidang og fikk stor hær ; så reiste han rundt i alle disse fylkene og skaffet seg folk og skip og forråd av annet han trengte.
 

18.

Da våren kom, bød Håkon jarl ut hær overalt nord i landet. Han fikk mye folk fra Hålogaland og Namdalen, og hele vegen mellom Bøle og Stad fikk han folk fra alle sjøbygdene ; han drog også hær til seg fra hele Trøndelag og fra Romsdal. Det blir sagt at han hadde hær ute fra fire folkland ; sju jarler fulgte ham, og til sammen hadde de så mye folk at det ikke var ende på det. Det er sagt i Vellekla :

Med denne hæren seilte Håkon jarl sør om Stad. Der fikk han høre at kong Ragnfrød hadde dradd inn i Sogn med sin hær, så styrte han flåten dit, og der møttes han og Ragnfrød. Jarlen la til land med skipene og haslet voll for kong Ragnfrød, og stilte opp til kamp. Det er sagt i Vellekla :

Da ble det en veldig kamp der. Håkon jarl hadde  mye større hær, og vant seier. Dette var på Dingenes, der hvor Sogn og Hordaland møtes. Kong Ragnfrød flyktet til skipene, men det falt tre hundre mann av hæren hans. Dette er sagt i Vellekla :

Etter denne striden rømte kong Ragnfrød ut av Norge, og Håkon jarl trygget freden i landet. Den svære hæren som hadde fulgt ham om sommeren, lot han dra nordover igjen, men ble sjøl igjen der høsten og vinteren utover.
 

19.

Håkon jarl giftet seg med ei kvinne som het Tora, datter til Skage Skoftesson, en mektig mann. Tora var ei usedvanlig vakker kvinne. Sønnene deres het Svein og Heming, dattera het Bergljot, hun ble siden gift med Einar Tambarskjelve. Håkon jarl var svært glad i kvinner, og han hadde mange barn. Ei datter het Ragnhild, han giftet henne bort til Skofte Skagesson, bror til Tora. Jarlen var så glad i Tora at han holdt mye mer av Toras frender enn av noen andre ; mågen Skofte var enda den han satte høyest av alle frendene hennes. Jarlen gav ham store veitsler på Møre. Hver gang de var ute i leidang, måtte Skofte legge sitt skip nærmest jarlens ; det gikk ikke for noen annen å prøve på å legge skipet sitt mellom deres.

20.

 Det var en sommer Håkon jarl hadde leidang ute. Da styrte Torleiv Spake et skip for ham, og der var Eirik også med, han var ti-elleve år gammel. Når de lå i havn om kveldene, ville Eirik ikke finne seg i annet enn at de skulle ligge i natteleie nærmest skipet til jarlen. Men da de kom sør til Møre, kom jarlens måg, Skofte, til med et langskip og godt mannskap. Og da Skofte kom roende mot flåten, ropte han til Torleiv at han skulle rømme havneplassen for ham og se å komme ut av leiet. Eirik svarte fort, han sa Skofte kunne legge seg et annet sted. Dette hørte Håkon jarl, at Eirik, sønn hans, nå syntes han var så mektig at han ikke ville vike for Skofte ; jarlen ropte straks og sa de skulle flytte ut av leiet, sa at ellers skulle det gå dem verre og at de skulle få bank. Da Torleiv hørte dette, ropte han på folkene sine og bad dem løse skipet av fortøyningene, og det ble gjort. Skofte la seg på den plassen han var vant til å ha nærmest skipet til jarlen. Skofte brukte alltid å fortelle jarlen alle nye tidender når de var sammen, og jarlen fortalte Skofte nytt, når det var noe han hadde hørt først. De kalte ham Tidende-Skofte.
Vinteren etter var Eirik hos fosterfaren Torleiv, og tidlig på våren fikk han seg følge. Torleiv gav ham ei skute, ei femtensesse med fullt utstyr, telter og kost. Eirik seilte ut gjennom fjorden og derfra sør til Møre. Der var Tidende-Skofte på veg mellom gardene sine med ei femtensesse og fullt mannskap. Eirik seilte mot ham og la til strid, der falt Skofte. Eirik gav grid til dem av mennene som ikke var falt. Dette sier Eyjolf Dådaskald i Bandadråpa :
Siden seilte Eirik sørover langs land og kom fram i Danmark, der drog han til kong Harald Gormsson, og ble hos ham om vinteren. Våren etter sendte danekongen Eirik nord til Norge og gav ham jarlsnavn og Vingulmark og Romerike å styre, på samme vilkår som skattkongene hadde hatt før. Dette sier Eyjolv Dådaskald :
Etter dette ble Eirik jarl en stor høvding.

21.

Hele denne tida var Olav Tryggvason i Gardarike, kong Valdemar sørget for ham på det beste, og dronninga var svært glad i ham. Kong Valdemar satte ham til høvding over den hæren han sendte for å verge landet. Der kom Olav ut i strid noen ganger, og hærstyret var i gode hender. Han holdt en stor flokk hærmenn sjøl også, og lønte dem av det han fikk av kongen. Olav var rundhåndet mot sine menn, og derfor ble han vennesæl.
Men det gikk som det så ofte går når en utlending kommer til makt, eller til så stor ære at han går foran folk i landet ; mange ble misunnelige på ham fordi han var så godt likt av kongen og ikke mindre av dronninga. Folk sa til kongen at han skulle vare seg, og ikke la Olav få bli for stor : <For en slik mann kan bli svært farlig for Dem, om han skulle finne på å la seg bruke til skade for Dem eller Deres rike, så godt som han er utstyrt ; han er både dugelig og vennesæl. Vi vet ikke hva det er han og dronninga alltid snakker om heller.>
Det var ofte skikk hos mektige konger at dronninga hadde halve hirden og holdt den på sin bekostning ; da fikk hun så mye av skatter og skylder som trengtes til dette. Slik var det hos kong Valdemar også, dronninga hadde ikke mindre hird enn kongen, og de kappet med hverandre om hvem som kunne få de dugeligste folkene, begge ville ha dem til seg. Nå gikk det slik at kongen festet tiltro til det snakket folk kom til ham med ; han ble litt stutt og tverr mot Olav. Da Olav merket dette, sa han det til dronninga ; han la til at han gjerne ville til Norderlanda. Frendene hans hadde hatt rike der før, sa han, og han trodde det var mest likt til at han kunne komme seg opp der. Dronninga bad farvel med ham, og sa at han ville nok folk synes var en gjæv mann, hvor han så kom hen. Så drog Olav av sted ; han gikk om bord og seilte ut i Østersjøen. På vegen da han seilte vestover, kom han innom Bornholm, der gjorde han landgang og herjet ; folk i landet kom ned og holdt strid med ham, men Olav vant seier og et stort bytte.

22.

Mens Olav lå ved Bornholm, fikk han kvast vær og stormsjø, så han kunne ikke holde seg der ; så  seilte de derfra og sør under Vendland, og der fikk de god havn. Der gikk alt fredelig for seg, og de ble der en stund. Kongen i Vendland het Burislav, døtrene hans var Geira, Gunnhild og Astrid. Der hvor Olav kom i land, var det Geira kongsdatter som styrte og hadde makten. Den mann som hadde mest å si hos dronning Geira og hjalp med styringen, het Diksin. Da de fikk høre at det var kommet i land noen ukjente folk, som så ut som stormenn og kom med fred, kom Diksin ned med bud fra dronning Geira om at hun ville spørre dem som var kommet, om de ville være der vinteren over, for det var langt på sommeren alt, og været var hardt med svære stormer. Da Diksin kom, skjønte han straks at her rådde en mann som var gjæv både av ætt og åsyn. Diksin sa til dem at dronninga bad dem hjem til seg og bød sitt vennskap. Olav tok imot tilbudet, og drog til dronning Geira om vinteren. De to likte hverandre særs godt, så Olav fridde til dronning Geira samme vinteren. Så fikk han styringen over dette riket sammen med henne. Hallfred Vandrædaskald nevner dette i den dråpa han laget om kong Olav. Se kvad :

23.

Håkon jarl rådde over Norge og svarte ingen skatter, for danekongen gav ham alle de skattene kongen skulle ha i Norge for strev og omkostninger som jarlen hadde med å verge landet mot Gunnhildssønnene.

24.

Dengang var Otto keiser i Saksland. Han sendte bud til Harald danekonge at han skulle ta imot dåpen og den rette tro, og det skulle folk i landet også ; hvis han ikke ville det, sa keiseren at han ville gå med en hær imot ham. Danekongen lot landvernet sette i stand, sa Danevirke skulle holdes ved like, og hærskipene skulle være ferdige. Så sendte kongen bud til Norge til Håkon jarl, sa han skulle komme til ham tidlig på våren med hele den hæren han kunne få tak på.
Håkon jarl bød ut hær om våren fra hele riket, han fikk en svær mengde folk, og med den hæren seilte han så til Danmark og møtte danekongen. Kongen tok imot ham med stor heder. Der hos danekongen var det mange andre høvdinger også da, som ville hjelpe ham. Han hadde en stor hær.

25.

Olav Tryggvason hadde vært i Vendland om vinteren, som før skrevet. Den vinteren drog han rundt i Vendland til noen bygder der, som før hadde hørt under dronning Geira ; men nå hadde de holdt helt opp med å vise lydighet og gi skatter. Der herjet Olav og drepte mange, han brente for noen og tok mye gods og la under seg disse rikene. Siden drog han hjem til borgen sin.
Tidlig på våren fikk Olav i stand skipene og seilte så ut på havet. Han seilte langs Skåne og gjorde landgang der ; men folk i landet samlet seg og gikk til kamp. Olav seiret og tok stort bytte. Siden seilte han øst til Gotland, der tok han et kjøpmannsskip som noen jemter eide. De verget seg vel og lenge, men det endte med at Olav ryddet skipet, drepte en mengde folk og tok alle varene. Tredje kampen hadde han ved Gotland, der fikk Olav seier og stort bytte. Så sier Hallfred Vandrædaskald :

26.

Keiser Otto drog sammen en stor hær, han fikk folk fra Saksland, Frankland og Frisland, kong Burislav fulgte ham fra Vendland med en stor hær, og i følge med ham var Olav Tryggvason, mågen hans.
Keiseren hadde en stor hær av riddere og en enda større av fotfolk. Han fikk en stor hær fra Holstein også. Harald danekonge sendte Håkon jarl med den hæren av nordmenn som fulgte ham, sør til Danevirke for å verge landet der. Dette er sagt i Vellekla :
Keiser Otto kom med hæren sørfra til Danevirke, og Håkon jarl verget borgmuren med folkene sine. Danevirke er laget slik : det går to fjorder inn i landet, en fra hver side, og mellom disse fjordene hadde danene bygd en stor borgmur av stein og torv og tømmer, gravd et bredt og dypt dike utenfor den og bygd kasteller ved borgportene. Da ble det et stort slag. Det er nevnt i Vellekla :
Håkon jarl satte fylkinger over alle borgportene, men det var likevel den største del av hæren, den han lot gå hele vegen langs muren og verge der det gikk hardest for seg. Der falt en mengde av keiserens folk, og de greide ikke å ta borgen. Så snudde keiseren og drog bort og prøvde ikke mer på det. Detter er sagt i Vellekla :
Etter dette slaget drog Håkon jarl tilbake til skipene sine og tenkte å seile nordover til Norge igjen, men han fikk ikke bør. Derfor ble han liggende lenge ute i Limfjorden.

27.

Keiser Otto vendte seg nå mot Slien med hæren, han drog sammen en flåte der og satte hæren over fjorden til Jylland. Da Harald danekonge fikk høre det, gikk han imot ham med sin hær ; det ble et stort slag der og til slutt seiret keiseren, men danekongen rømte unna til Limfjorden og der satte han ut på øya Mors. Så gikk det bud mellom kongen og keiseren, det ble satt grid og avtalt et møte. Keiser Otto og danekongen møttes på Mors. Da prekte en hellig biskop som het Poppo, troen for kong Harald, han bar gloende jern i handa og viste kong Harald at handa ikke var brent. Så lot kong Harald seg og hele danehæren døpe.
Kong Harald hadde sendt bud etter Håkon jarl før, mens kongen var på Mors, for at jarlen skulle komme å hjelpe ham. Jarlen var så kommet til øya etter at kongen hadde latt seg døpe, og nå sendte kongen bud at jarlen skulle komme til ham. Da de møttes, tvang kongen jarlen til å la seg døpe ; og Håkon jarl ble døpt der, og alle menn som fulgte ham også. Kongen gav ham prester med, og andre lærde menn, og sa at jarlen skulle la hele folket i Norge døpe. Så skiltes de. Håkon jarl seilte ut til havs og lå og ventet på bør der. Da det ble slikt vær at han mente det kunne ta ham ut på havet, så satte han alle de lærde menn opp på land, og sjøl seilte han rett til havs. Vinden var vest-sørvest.
Så seilte jarlen østover gjennom Øresund, der herjet han landet på begge sider, deretter seilte han østover langs Skånesida og herjet der overalt hvor han kom i land. Da han kom øst utenfor Götaskjæra, la han i land,der gjorde han et stort blot. Da kom det flygende to ravner ; de skreik høyt, og da trodde jarlen han kunne vite at Odin hadde tatt imot blotingen , og at nå var den rette tid for jarlen å kjempe. Da brente jarlen alle skipene sine og gikk opp på land med hele hæren, han gikk med hærskjold der han kom. Ottar jarl kom mot ham, han rådde over Götaland. De hadde en stor strid med hverandre, og Håkon jarl vant ; Ottar jarl falt, og en stor del av hæren hans falt med ham. Håkon jarl drog gjennom både østre og vestre Götaland og hele tiden med hærskjold, helt til han kom til Norge. Der tok han landevegen helt nord til Trondheimen. Dette er det fortalt om i Vellekla :

28.

Keiser Otto drog tilbake til riket sitt i Saksland, han og danekongen skiltes i vennskap. Folk sier at keiser Otto var gud- far for Svein, sønn til kong Harald, og at han gav ham navnet sitt, så han ble døpt Otto Svein. Harald danekonge holdt kristendommen godt, helt til han døde. Kong Burislav drog nå til Vendland og Olav, mågen hans, ble med ham. Denne kampen taler Hallfred Vandrædaskald om i Olavsdråpa :

Olav sørger over Geiras død.

29.

Olav Tryggvason ble tre år i Vendland. Da ble Geira, kona hans, så sjuk at hun døde. Olav sørget så over å ha mistet henne at han ikke likte seg i Vendland mer. Så skaffet han seg hærskip igjen, og drog på hærferd, først til Frisland og så til Saksland og Flandern. Så sier Hallfred Vandrædaskald :

30.

Siden seilte Olav Tryggvason til England og herjet mange steder der i landet ; han seilte helt nord til Nordimbraland og herjet, derfra drog han nord til Skottland og herjet mange steder der. Så seilte han til Suderøyene og holdt noen slag. Etterpå drog han sør til Man og kjempet. Han herjet også omkring i Irland, og så styrte han til Bretland og herjet mange steder der i landet, og likeså der det heter Kumraland. Derfra seilte han vestover til Valland og herjet, og så østover og tenkte seg til England ; da kom han til noen øyer som het Syllingene ute i havet vest for England.
Så sier Hallfred Vandrædaskald :
Olav Tryggvason var på hærferd i fire år fra han drog fra Vendland til han kom til Syllingene.

31.

Da Olav Tryggvason lå ved Syllingene, fikk han høre at det var en spåmann der på øya som kunne forutsi ting som skulle hende, og mange mente at det gikk ofte som han sa. Olav ble nysgjerrig etter å prøve spådomsgavene til denne mannen. Han tok ut den vakreste og største av mennene sine, kledde på ham det staseligste, sendte ham så av sted og sa han skulle si han var kongen, for Olav var blitt kjent for det i alle land nå, at han var vakrere og gjævere og større enn noen annen mann. Etter at han hadde reist fra Gardarike, brukte han ikke sitt eget navn mer, han kalte seg Åle og sa han var fra Gardarike.
Da sendemannen kom til spåmannen og sa han var kongen, fikk han dette svaret : <Du er ikke konge. Men jeg rår deg til å være trofast mot kongen din.> Og mere sa han ikke til mannen. Sendemannen kom tilbake og fortalte Olav dette. Nå fikk han enda større lyst til å møte denne mannen siden han hørte han hadde svart slik, og han tvilte ikke lenger på at han virkelig var spåmann.
Så gikk Olav til spåmannen og talte med ham, spurte hva han kunne forutsi om Olav, hvordan det skulle gå ham med å få et rike eller annen lykke. Eneboeren svarte med en hellig spådom : <Du skal bli en stor konge og utrette store ting. Du skal omvende mange mennesker til troen og dåpen, og med dette skal du hjelpe både deg sjøl og mange andre. Og for at du ikke skal tvile på det svaret mitt, så skal du ta dette til merke : Når du kommer til skipene dine, skal du møte svik og flokker mot deg, og det skal bli kamp, og du kommer til å miste noen folk ; sjøl skal du bli såret og holde på å dø av såret, du skal bli båret på skjold om bord i skipet. Men av dette såret skal du bli bra igjen innen sju dager, og like etter skal du la deg døpe.>
Nå gikk Olav ned til skipene igjen, og der møtte han ufredsmenn som ville drepe ham og folkene hans. I striden gikk det slik som eneboeren hadde sagt, Olav ble båret såret om bord i skipet, og han ble også bra igjen på sju dager. Da mente Olav han kunne vite at denne mannen hadde sagt sant til ham, og at han virkelig var spåmann, hvor han nå kunne få spådommene fra. Så gikk Olav for å treffe denne mannen en gang til, han talte lenge med ham, spurte ham nøye ut om hvordan han hadde fått slik visdom at han kunne forutsi ting som skulle hende. Eneboeren sa at det var sjølve kristen- folkets gud som lot ham vite det han gjerne ville vite ; han fortalte Olav om mange av Guds store tegn, og etter disse fortellingene samtykte Olav i å la seg døpe.Slik hendte det at Olav ble døpt der, og hele følget hans også. Han ble der nokså lenge og lærte den rette tro, og fikk med seg prester og andre lærde menn derfra.

32.

Om høsten seilte Olav fra Syllingene til England. Han lå i ei havn der, og nå fór han med fred, for England var kristnet og han var også kristen. Der gikk det tingbud over landet, at alle skulle komme til tings. Og da tinget var satt, kom det ei dronning dit som het Gyda, søster til Olav Kvåran som var konge i Dublin i Irland. Hun hadde vært gift med en mektig jarl i England, nå var han død, og hun hadde riket etter ham. Det var en mann som het Alvine i riket hennes, en svær slåsskjempe som dreiv og bød folk holmgang. Han hadde fridd til henne, men hun svarte at hun ville velge sjøl hvem hun ville ha av de mennene som var i riket hennes. Og nå var da tinget kalt sammen forat Gyda skulle velge seg en mann. Der var Alvine kommet, kledd i de beste klærne sine, og det var mange andre der også i gode klær. Olav kom også, han hadde hverdagsklærne sine og ytterst ei lodden kappe, han stod med følget sitt litt borte fra de andre.
Gyda gikk og så på hver enkelt mann som hun syntes så ut til å være noe til mann. Da hun kom der Olav stod, så hun opp i ansiktet på ham og spurte hva han var for en kar. Han kalte seg Åle. <Jeg er utlending her,> sa han.
Gyda sa : <Jeg vil velge deg om du vil ha meg.> <Jeg sier ikke nei ti det,> sa han. Så spurte han hva navn hun hadde denne kvinna, hva ætt hun var av, og hvor hun hørte hjemme. <Jeg er ei kongsdatter fra Irland,> sa hun. <Jeg ble gift med den jarlen som rådde over riket her. Nå siden han døde, har jeg styrt riket. Det har vært menn som har fridd til meg, men ingen som jeg ville gifte meg med. Jeg heter Gyda.> Det var ei ung og vakker kone,de talte med hverandre om saken og ble enige. Olav festet Gyda.
Alvine likte nå slett ikke dette. Det var skikk i England at om det var to som lå i kappestrid om en ting, så skulle det være holmgang. Alvine bød Olav Tryggvason til holmgang om denne saken. De avtalte tid og sted for kampen, og at det skulle være tolv mann på hver side. Da de møttes, sa Olav til sine menn at de skulle gjøre som han. Han hadde ei stor øks. Og da Alvine ville hogge til ham med sverdet, slo han sverdet ut av handa på ham, og i neste hogg slo han Alvine sjøl slik at han falt. Så bandt Olav ham fast. Slik gikk det alle Alvines menn, de ble banket og bundet og så ført hjem til huset der Olav bodde. Nå sa han til Alvine at han skulle dra ut av landet og aldri komme igjen mer, og Olav tok alt det han eide.
Olav giftet seg med Gyda og ble der i England, noen ganger var han i Irland. Engang Olav var i Irland, var han ute på hærferd. De hadde skip ; og engang de trengte å hogge strandhogg, gikk noen mann opp på land og dreiv ned en mengde buskap. Da kom det en bonde etter dem og bad Olav gi ham de kuene han eide. Olav sa han kunne få ta kuene sine om han kunne kjenne dem, <men heft oss ikke bort>. Bonden hadde en stor buhund der. Han sendte hunden inn i kuflokken, det var mange hundre kuer som var drevet sammen der. Hunden løp omkring i alle kuflokkene og dreiv ut nettopp så mange kuer som bonden sa han eide, og de var merket på samme måte alle sammen. Da skjønte de at hunden sikkert hadde kjent dem riktig. De syntes dette var en merkelig klok hund, og så spurte Olav om bonden ville gi ham hunden. <Ja gjerne,> sa bonden. Olav gav ham straks en gullring isteden, og lovte ham vennskap. Hunden het Vige, og det var en rent framifrå hund. Olav hadde den lenge.
 

Dronning Gyda velger seg en mann.

33.

Harald Gormsson danekonge fikk høre at Håkon jarl hadde kastet kristendommen og herjet omkring i danekongens land. Da bød Harald danekonge ut hær og drog til Norge. Og da han kom til det riket Håkon jarl hadde styring over, herjet han der, og ødela hele landet. Han kom med hæren til noen øyer som het Solund. Bare fem garder stod ubrente i Lærdal i Sogn, og alle mennesker rømte opp i fjell og skoger med alt de kunne få med seg.
Etterpå tenkte danekongen å seile flåten til Island, og hevne den skam at alle islendinger hadde diktet nid om ham. De hadde slått det fast med lov på Island, at de skulle lage én nidvise om danekongen for hver nese som var i landet ; grunnen til dette var at et skip som noen islendinger eide, hadde lidd skibbrudd i Danmark, og danene hadde tatt hele lasta og sagt det var drivgods ; det var en av kongens gardsfuter som het Birger, som var skyld i det. Og så laget de nid om begge to ; dette er ett av nidversene :

Kong Harald fikk en trollkyndig mann til å skifte ham og fare til Island og friste å finne ut hva han kunne. Han fór av sted i hvalham. Da han kom mot land, tok han vestover nord for landet. Han så at alle fjell og hauger var fulle av landvetter, noen store og noen små. Da han kom utfor Våpnafjord, gikk han inn i fjorden og tenkte å gå i land der. Da kom det ned fra dalen en svær drake og det fulgte en mengde ormer og padder og øgler etter, og de spydde eiter på ham. Han kom seg unna og vestover langs land helt til utenfor Eyjafjord. Han gikk innetter den fjorden også, men der kom det mot ham en fugl så svær at vingene tok i fjellveggen på begge sider, og dessuten en mengde andre fugler både store og små. Ut fór han, og bort derfra og vestover rundt landet og sør til Breidafjord, og svømte der innover fjorden. Da kom det mot ham en svær graokse, den vasset ut i sjøen og tok til å bure uhyggelig, en mengde landvetter fulgte den. Ut fór han, og bort derfra og sør forbi Reykjanes, og ville gå opp ved Vikarskeid. Der kom det en bergrise mot ham ; han hadde en jernstav i handa og hodet gikk høyere enn fjella, mange andre jutuler fulgte ham. Derfra gikk han nå østover langs land så langt det gikk, <og der, > sa han, <at det går ikke an å seile med langskip dit.> - Da bodde  Brodd-Helge i Våpnafjord, Eyjolv Valgerdsson i Eyjafjord, Tord Gelle i Breidafjord og Torodd gode i Olvus.
Etter dette snudde danekongen med flåten sin og seilte sørover langs land og siden til Danmark. Men Håkon jarl lot folk bygge og bo over hele landet og svarte aldri mer noen skatt til danekongen.
 

34.

Svein, sønn til kong Harald, han som siden ble kalt Tjugeskjegg, krevde rike av far sin kong Harald ; men det gikk da som før, at kong Harald ville ikke dele Danevelde i to, og ville ikke gi ham noe rike. Da fikk Svein seg hærskip og sa han ville i viking. Men da hele flåten hans var kommet sammen, og dessuten Palna-Toke av jomsvikingene hadde kommet for å hjelpe ham, så seilte Svein til Sjælland og inn i Isefjorden. Der lå kong Harald, far hans, med skipene sine, han skulle ut i leidang. Svein la til strid med ham, det ble et stort slag ; folk gikk over til kong Harald, så Svein kom til å kjempe mot overmakt, og så flyktet han. Kong Harald fikk sår der, og døde av dem. Deretter ble Svein tatt til konge i Danmark.
Dengang var Sigvalde jarl over Jomsborg i Vendland, han var sønn av kong Strut-Harald, som hadde rådd for Skåne før. Heming og Torkjell Høge var brødre til Sigvalde. Bue Digre fra Bornholm var også en av høvdingene for joms- vikingene, og bror hans som het Sigurd ; Vagn var også med der, sønn til Åke og Torgunna, søstersønn til Bue og Sigurd.
Sigvalde jarl hadde engang tatt kong Svein til fange og tatt ham med til Jomsborg i Vendland og tvunget ham til å slutte fred med Burislav, venderkongen, og til å la Sigvalde sette vilkårene for freden. Sigvalde var gift med Astrid, datter til kong Burislav. Og hvis kong Svein ikke gikk med på dette, sa jarlen, ville han overgi ham til venderne. Kongen visste at da ville de pine ham til døde, og derfor gav han samtykke til at Sigvalde skulle sette vilkårene for forliket. Jarlen dømte at Svein skulle gifte seg med Gunnhild, datter til kong Burislav, og Burislav skulle få Tyre, datter til Harald og søster til kong Svein ; begge skulle få ha hvert sitt rike, og det skulle være fred mellom landene. Så drog kong Svein hjem til Danmark med Gunnhild, kona si. Sønnene deres var Harald og Knut den mektige. Den tid truet danene stadig med å dra med hær mot Håkon jarl i Norge.

35.

Kong Svein gjorde et svært gjestebud, han bad til seg alle høvdinger som var i riket, for han ville drikke arveøl etter Harald, faren. Like i forvegen var Strut-Harald i Skåne død, og Vesete på Bornholm, far til Bue Digre og Sigurd ; og så sendte kongen bud til jomsvikingene at Sigvalde jarl og Bue og brødrene deres skulle komme dit og drikke arveøl etter fedrene i dette gjestebudet som kongen gjorde. Jomsvikingene kom til gjestebudet med alle de modigste menn i hæren, de hadde til sammen førti skip fra Vendland og tjue fra Skåne, det ble en veldig mengde mennesker som kom sammen der.
Første dag i gjestebudet, før kong Svein steig opp i farens høgsete, drakk han minne etter ham, og lovte at før tre år hadde gått, skulle han ha kommet til England med hæren sin og drept kong Adalråd eller drevet ham ut av landet. Den minneskåla måtte de drikke alle som var i arveølet, og for jomsvikingehøvdingene ble det skjenket de største hornene med den sterkeste drikken som var der. Da dette minnet var drukket, skulle alle drikke Krists minne, og hele tiden bar de den sterkeste drikken for jomsvikingene. Tredje minnet var for Mikael, og den drakk også alle. Og etter den drakk Sigvalde jarl sin fars minne, og han lovte at før tre år hadde gått, skulle han ha kommet til Norge og drept Håkon jarl eller drevet ham ut av landet. Så lovte Torkjell Høge, bror hans, at han skulle følge Sigvalde til Norge og ikke flykte fra noen kamp så lenge Sigvalde kjempet ennå. Da lovte Bue Digre at han skulle dra til Norge sammen med dem og ikke flykte i noe slag for Håkon jarl. Da lovte Sigurd, bror hans, at han skulle være med til Norge og ikke flykte så lenge størstedelen av jomsvikingene sloss ennå. Da lovte Vagn Åkesson at han skulle bli med dem til Norge og ikke komme igjen før han hadde drept Torkjell Leira og gått til sengs med Ingebjørg, datter hans.Mange av de andre høvdingene lovte forskjellige andre ting.
Den dagen drakk de arveøl, men morgenen etter, da jomsvikingene ble edrue igjen, syntes de at de hadde tatt munnen lovlig full, og holdt møter og la råd opp om hva de nå skulle gjøre, hvordan de skulle ta fatt på denne ferdn. De ble enige om å gjøre seg i stand så fort de kunne, og så rustet de skip og mannskap. Dette ble allment kjent utover i landene.
 

Sigvalde jarl gjør løfte ved minnetalen.

36.

Eirik Håkonsson jarl fikk høre om dette, han var på Romerike dengang. Han samlet straks folk og drog til Opplanda og videre nord over fjellet til Trondheimen til Håkon jarl, far sin. Dette nevner Tord Kolbeinsson i Eiriksdråpa :

37.

Håkon jarl og Eirik jarl lot skjære hærpil over hele Trøndelag ; de sendte bud til Nordmøre og Sunnmøre og Romsdal, likeså nord i Namdalen og til Hålogaland, og stevnte så ut full allmenning av folk og skip. Dette er sagt i Eiriksdråpa :
Håkon jarl seilte straks sør til Møre for å speide og samle folk der, og Eirik jarl drog hæren sammen og førte den sørover.

38.

Jomsvikingene styrte flåten til Limfjorden og seilte derfra ut til havs. De hadde seksti skip og kom til land på Agder. Derfra seilte de flåten nord til Rogaland, og der tok de til å herje straks de kom inn i riket til Håkon jarl ; slik drog de nordover langs kysten og fór med hærskjold overalt.
Det var en mann som het Geirmund, han tok av sted med ei skute, en skarpseiler, sammen med noen andre. Han kom fram til Møre, og der fant han Håkon jarl, han gikk inn framfor bordet og fortalte jarlen nytt som hadde hendt, det var hær sør i landet, og den var kommet fra Danmark. Jarlen spurte om han var viss på det var sant. Geirmund løftet opp den ene armen, handa var hogd av ved handleddet ; der var vel merke på at det var hær i landet, sa han. Nå spurte jarlen ham nøye ut om denne hæren. Geirmund sa det var jomsvikinger, de hadde drept mange mennesker og ranet mange steder. <Men de seiler likevel fort og har hastverk,> sa han. <Jeg skulle tro det ikke vil vare lenge før de er her.>
Da rodde jarlen gjennom alle fjordene, inn langs det ene landet og ut langs det andre ; han reiste dag og natt og sendte speidere landvegen over Eid og likeså sør i Fjordane og nordetter, der Eirik var med hæren. Dette er nevnt i Eiriksdråpa :
Eirik jarl seilte nordfra med hæren så fort som råd var.

39.

Sigvalde jarl seilte flåten nord om Stad, og la først til ved Herøy. Folk i land sa aldri sannheten om hva jarlene hadde fore, når vikingene fikk tak i noen å spørre. Vikingene herjet hvor de kom. De la til på utsida av Hod, der løp de opp og herjet, drog ned til skipene både folk og fe og drepte alle karfolk som kunne bære våpen. Men da de var på veg ned til skipene igjen, kom det en gammel bonde til dem, han kom like opp i flokken til Bue. Bonden sa : <Dere bærer dere ikke at som hærmenn, driver kuer og kalver til stranda ; det var større jakt for dere å ta bjørnen, som nå er kommet like ved bjørnebåsen.> <Hva sier du kall ?> sa de, <kan du si oss noe om Håkon jarl ?> Bonden svarte : <Han seilte inn i Hjørundfjord i går, jarlen hadde bare ett eller to skip, iallfall ikke flere enn tre, og han visste ikke noe om dere.> Da tok Bue og hans flokk på sprang til skipene og slapp alt byttet. Bue sa : <Nå nytter vi ut det vi har fått greie på, og så blir vi de første i seieren !> Da de kom ned til skipene, rodde de straks ut. Sigvalde jarl ropte på dem og spurte hva som var på ferde, de sa at Håkon jarl var der inne i fjorden. Da løste jarlen flåten, de rodde nordenom øya Hod, og så inn forbi øya.

40.

Håkon jarl og Eirik jarl, sønn hans, lå i Hallkjellsvik, der var hele hæren deres kommet sammen, de hadde halvannet hundre skip, og de hadde fått greie på at jomsvikingene hadde lagt til på utsida av Hod. Nå rodde jarlene nordover for å finne dem, og da de kom der det heter Hjørungavåg, møttes de.
Så ordnet begge hærene seg til strid. I midten av hæren var merket til Sigvalde jarl, mot det la Håkon jarl seg til kamp. Sigvalde jarl hadde tjue skip og Håkon seksti. Tore Hjort fra Hålogaland og Styrkår fra Gimsan var høvdinger i hæren hos Håkon jarl. I den ene armen på fylkingen lå Bue Digre og Sigurd, bror hans, med tjue skip. Mot dem la Eirik Håkonsson jarl seksti skip, hos ham var disse høvdingene : Gudbrand Kvite fra Opplanda og Torkjell Leira, en vikværing. I den andre armen på fylkingen la Vagn Åkesson seg fram med tjue skip, mot ham lå Svein Håkonsson sammen med Skjegge fra Opphaug på Ørlandet og Ragnvald fra Ervik på Stad og seksti skip. Dette er sagt i Eiriksdråpa :

Øyvind sier også dette i Håløygjatal :

Nå la de flåtene sammen, og da ble det en hard og stygg strid, det falt mange på begge sider, men mange flere hos Håkon, for jomsvikingene sloss både djervt og modig og kvast og skjøt tvert gjennom skjoldene. Det var så mange våpen som traff Håkon jarl, at brynja hans ble slitt i filler og var til ingen nytte, og da kastet han den av seg. dette nevner Tind Hallkjellsson :
 

41.

Jomsvikingene hadde større og høyere skip, men begge hærene gikk på så djervt de kunne. Vagn Åkesson gikk så hardt fram mot skipet til Svein Håkonsson, at Svein lot folkene skåte med årene, og tok til å flykte. Da la Eirik jarl skipet sitt dit, fram i fylkingen mot Vagn. Nå lot Vagn sige unna, og så lå skipene som de hadde ligget fra først av. Eirik flyttet tilbake til sine egne folk igjen, da hadde hans menn rodd unna, og Bue hadde hogd over fortøyningene og skulle til å følge etter flyktningene. Da la Eirik skipet sitt langskips opp til Bues skip, og nå ble det en hard og kvass nærkamp med hoggvåpen, på Eiriks skip var det to og tre mot én hos Bue. Da kom det et fælt uvær, ei haglbyge så svær at haglkorn veide en øre. Nå hogg Sigvalde fortøyningene, snudde skipene unna og ville flykte. Vagn Åkesson ropte til ham, at han skulle ikke flykte. Sigvalde jarl brydde seg ikke noe om hva han sa. Da kastet Vagn et spyd etter ham, og det slo ned den mannen som satt ved styret. Sigvalde jarl rodde bort med sytti skip, mens 25 lå igjen.
Nå la Håkon jarl sitt skip opp på den andre sida av bues skip, da ble det ikke langt mellom hoggene for mennene til Bue. Vigfus Viga-Glumsson tok opp et nebbe-ste som lå der på tilja, en mann hadde nettopp brukt det til å klinke sammen handgrepet på sverdet sitt. Vigfus var en svært sterk kar, han tok ambolten i begge hender og slo den i hodet på Aslak Holmskalle, slik at nebbet stod langt inn i hjernen. Før hadde ikke våpen bitt på aslak, og han hadde hogd til begge sider. Han var stavnbu hos Bue og fostersønn hans. En annen stavnbu var Håvard Hoggande, det var også en svært sterk kar, overmåte modig.
I denne striden gikk Eiriksmennene opp på skipet til bue og bakover mot løftingen der Bue stod. Da hogg Torstein Midtlang til Bue tvert over nesa så neseryggen gikk sund, det ble et svært sår. Bue hogg til Torstein fra sida, så mannen gikk tvers av på midten. Så tok Bue opp to kister, fulle av gull, og ropte høyt : <Over bord, alle Bues menn ! > Dermed stupte Bue over bord med begge kistene, og mange av hans menn sprang også over bord, men noen av dem falt på skipet, for det nyttet ikke stort å be om grid. Så ble Bues skip ryddet fra stavn til stavn, og siden det ene skipet etter det andre. Nå la Eirik jarl seg mot skipet til Vagn, og da ble det et hardt basketak, men til slutt ble skipet ryddet, Vagn ble tatt til fange sammen med tretti andre, og de ble ført opp på land og bundet.
Da gikk Torkjell Leira bort til dem og sa dette : < Du lovte det, du Vagn, at du skulle drepe meg, men nå ser det mer ut til at jeg kommer til å drepe deg.> Vagn og hans menn satt på en tømmerstokk alle sammen. Torkjell hadde ei stor øks, han hogg den som satt ytterst på stokken. Vagn og de andre var bundet på den måten at det var snørt et tau om føttene på dem alle sammen, men hendene var fri. Da var det en som sa : < Jeg har ei nål i handa, den vil jeg stikke i jorda om jeg skjønner noe når hodet er av meg.> De hogg hodet av ham og nåla falt ut av hendene på ham. Så satt det en mann som var vakker og hadde stort hår ; han sveipte håret fram over hodet, rakte fram halsen og sa : < Ikke søl blod i håret.> En mann tok håret i handa og holdt det fast. Torkjell løftet øksa og hogg ; vikingen nappet til seg hodet så hardt at den som holdt håret gav etter, og øksa falt ned på begge hendene hans og tok dem av, øksa gikk rett ned i bakken. Da kom Eirik jarl til og spurte : < Hvem er denne vakre mannen ? > < De kaller meg Sigurd, > sa han, <og jeg går for å være sønn til Bue. Ennå er ikke alle jomsvikinger døde.> Eirik sa : < Du må sannelig væreen sann sønn til Bue. Vil du ha grid ?> spør jarlen. < Det kommer an på hvem som byr,> sa Sigurd. < Den byr som har makt til det,> sa jarlen, < det er Eirik jarl.> < Ja da vil jeg,> sa han. Så ble han løst av tauet. Men da sa Torkjell Leira : <Jarl, om du så vil gi grid til alle disse mennene, så skal iallfall Vagn Åkesson aldri gå levende herfra,> og så sprang han fram med løftet øks. Vikingen Skarde slengte seg overende i tauet og falt foran føttene på Torkjell. Torkjell falt så lang han var over ham, da grep Vagn øksa og løftet den høyt og hogg Torkjell i hjel. Nå sa jarlen : <Vagn, vil du ha grid ?> -<Det vil jeg,> sa han, <om vi kan få det alle sammen.> <Løs dem av tauet,> sa jarlen. Det ble gjort ; da var atten drept, og tolv fikk grid.

Eirik jarl, Torkjell Leira og Sigurd Buesson.

Sigurd får grid

42.

Håkon jarl satt sammen med en del andre menn på en trestokk, da smalt det i en streng på Bues skip, pila traff Gissur fra Valdres, en lendmann, som satt ved siden av jarlen og var svært staselig kledd. Noen folk gikk ut på skipet, og der fant de Håvard Hoggande, han stod på knærne ute ved relinga, for føttene var hogd av ham ; han hadde en bue i handa. Da de kom ut på skipet, spurte Håvard : < Hvem var det som falt ned av tømmerstokken ? > De sa han het Gissur. < Da var lykken ikke så stor som jeg ønsket,> sa han. < Ulykken var stor nok,> sa de, < og du skal ikke få gjort flere,> og så drepte de ham.
Nå gikk de over valplassen og de falne, og bar sammen hærfanget til deling ; 25 av jomsvikingenes skip var ryddet. Så sier Tind :

 Nå løste de opp hæren. Håkon jarl drog til Trondheimen. Han var fælt misfornøyd med at Eirik hadde gitt Vagn Åkesson grid.
Det er noen som sier at i denne kampen hadde Håkon jarl ofret sønnen Erling og blotet ham for å få seier, og etter det hadde haglskuren kommet, og da hadde også mannefallet vendt seg og blitt størst hos jomsvikingene.
Eirik jarl drog nå til Opplanda og derfra øst i riket sitt, Vagn Åkesson fulgte ham. Eirik giftet Vagn med Ingebjørg, datter til Torkjell Leira, og gav ham et godt langskip med fullt utstyr og satte mannskap til det ; de skiltes som de kjæreste venner. Vagn drog hjem, sør til Danmark ; han ble en stor mann siden, og mange storfolk stammer fra ham.

43.

Haral Grenske var konge i Vestfold, som før skrevet. Han ble gift med Åsta, datter til Gudbrand Kula. En sommer da Harald Grenske var på hærferd i austerveg og fikk seg rikdommer, kom han til Svitjod. Der var Olav Svenske konge, han var sønn til kong Eirik den seiersæle og Sigrid, datter til Skoglar-Toste. Sigrid var enke dengang og hadde mange store garder i Svitjod. Og da hun fikk høre at Harald Grenske, fosterbror hennes, var kommet i land der like ved, sendte hun bud til ham og bad ham til gjestebud. Han lot seg ikke be to ganger, men dog av sted med stort følge. Der var alt stelt i stand på det beste for å ta imot dem, kongen og dronninga satt i høgsetet, og de to drakk sammen om kvelden, og det ble skjenket flittig i for alle mennene hans. Da kongen skulle gå og legge seg om kvelden, var senga hans dekket med kostbare tepper og reidd opp med dyrt klede ; det var bare noen få andre i samme rommet. Da nå kongen hadde kledd av seg og gått til sengs, kom dronninga til ham ; hun skjenket sjøl for ham og fikk ham til å drikke mye og var svært blid og god. Kongen ble helt full, og det ble de begge to, til slutt sovnet han, og da gikk dronninga også til sengs. Sigrid var ei klok kvinne, hun var framsynt om mange ting.
Morgenen etter var gjestebudet like storslått igjen. Nå gikk det som det bruker gå når folk blir svært fulle, neste dag er de varsommere med drikken. Men dronninga var like lystig. Hun og kongen talte med hverandre, og da sa hun at hun satte like stor pris på de eiendommene og det riket hun hadde i Svitjod, som på kongedømmet hans i Norge og de eiendommene han hadde der. Da hun sa dette, ble kongen sturen, han brydde seg ikke om noe mer, og ville reise ; han var helt ute av seg. Men dronninga var like lystig og glad, hun fulgte ham ut og gav ham store gaver.
Om høsten drog Harald tilbake til Norge, han var hjemme vinteren over og var nokså uglad. Sommeren etter drog han i austerveg med følget sitt, da seilte han til Svitjod og sendte bud til dronning Sigrid at han gjerne ville møte henne. Hun rei ned til ham, og de talte sammen. Han kom snart til saken, og spurte om Sigrid ville gifte seg med ham. Hun sa det var bare et påfunn av ham, og at han var så vel gift før at det var fullt ut godt nok for ham. Harald sa at Åsta er nok ei god og gild kone, < men hun er ikke av så stor ætt som jeg er.> Sigrid sa : < Det kan vel være at du er av større ætt enn hun. Men jeg skulle likevel tro at den lykke dere begge to eier, er hos henne nå.> De sa ikke stort flere ord til hverandre, og så rei dronninga bort.
Nå var kong harald nokså tung til sinns ; han ville ri opp i landet og tale med dronning Sigrid enda en gang. Mange av hans menn rådde ham fra det, men han tok likevel av sted med et stort følge, og kom til garden som dronninga eide. Samme kveld kom det en annen konge dit ; han het Vissavald ( Wsevolod ) og var østfra Gardarike ; han kom for å fri til henne. Kongene og hele følget deres fikk plass i ei stor og gammel stue, all bunaden i rommet var også deretter. Men det skortet ikke på drikk om kvelden, og den var så sterk at alle ble fulle, og både hovedvakten og vaktene utenfor sovnet. Så lot dronning Sigrid folk gå på dem om natta, både med ild og våpen, huset brant og alle menn som var inne i det, og de som kom seg ut, ble drept. Sigrid sa at slik skulle hun venne småkonger av med å komme fra andre land og fri til henne. Etter dette ble hun kalt Sigrid Storråde.

Åsta får vite om Harald Grenskes utroskap

44.

Året før dette var det jomsvikingslaget i Hjørungavåg stod. Rane hadde blitt igjen ved skipene mens Harald gikk opp i landet, han hadde styringen over den del av hæren som var igjen der. Da de nå fikk høre at Harald var tatt av dage, skyndte de seg av sted så fort de kunne tilbake til Norge og fortalte det som hadde hendt. Rane kom til Åsta og sa henne hvordan alt hadde gått for seg på ferden, og hva ærend Harald hadde hatt hos dronning Sigrid. Åsta reiste til far sin på Opplanda med en gang hun hadde fått høre dette, og faren tok godt imot henne ; men begge to var svært harme over det giftermålet som hadde vært påtenkt i Svitjod, og over at Harald hadde ment å gå fra henne. Åsta Gudbrandsdotter fikk en gutt den sommeren ; gutten ble kalt Olav da de øste vann over ham. Det var Rane som øste vann over ham. Gutten vokste opp der hos Gudbrand og Åsta, sin mor.

45.

Håkon jarl rådde over hele Norge langs kysten i vest, han styrte seksten fylker. Etter at Harald Hårfagre hadde ordnet det slik at det skulle være én jarl i hvert fylke, holdt dette seg lenge siden. Men Håkon jarl hadde seksten jarler under seg. Dette er sagt i Vellekla :
Så lenge Håkon jarl rådde i Norge, var det gode år i landet og god fred for bøndene innenlands. Jarlen var vennesæl blant bøndene det meste av tida han levde, men da det lei på, ble jarlen så lei med det at han ikke var sømmelig i omgang med kvinner. Det gikk så vidt at han lot døtrene til mektige menn ta og føre hjem til seg, og der lå han med dem ei uke eller to, og så sendte han dem hjem igjen. Dette skaffet ham mye uvennskap med kvinnenes frender ; bøndene tok til å gi vondt fra seg, slik som trøndere har for skikk når det er noe de ikke liker.

46.

 Håkon jarl fikk høre noe snakk om at det skulle være en mann vest over havet som kalte seg Åle, og der trodde de han var konge. Noe av det folk sa, gav jarlen en mistanke om at dette kanskje var en som hørte til den norske kongsætta. Han fikk høre at Åle sa han hadde ætta si i Gardarike, og jarlen hadde hørt at Tryggve Olavsson hadde hatt en sønn, som var reist øst til Gardarike og hadde vokst opp der hos kong Valdemar, og han het Olav. Jarlen hadde ofte spurt seg for om denne mannen, og han hadde en mistanke om at det var den samme som nå var kommet dit til Vesterlanda.
Det var en mann som het Tore Klakka, han var Håkon jarls gode venn. Han hadde vært i viking i lange tider, og stundom på kjøpmannsferd, og var kjent mange steder. Håkon jarl sendte denne mannen vest over havet, sa han skulle dra på kjøpmannsferd til Dublin, slik som folk ofte gjorde dengang ; der skulle han få greie på hvem denne Åle var. Og når Tore fikk vite om det var sant at det var Olav Tryggvason eller noen annen av den norske kongsætta, så skulle han se om han kunne få i stand et svikråd mot ham.

47.

Nå drog Tore vestover til Irland og til Dublin, der fikk han spurt om Åle, han var der hos kong Olav Kvåran, mågen sin. Så stelte Tore seg så han fikk snakke med Åle, Tore hadde lett for å snakke. Da de hadde talt godt og lenge med hverandre, tok Åle til å spørre nytt fra Norge ; først spurte han etter opplandskongene, hvem som var i live av dem og hva rike de hadde. Så spurte han etter Håkon jarl, om hvor vennesæl han var der i landet.
Tore sa : <Jarlen er en så mektig mann, at det ikke er noen som tør si annet enn det han vil ; men det kommer bare av at det ikke er noen annen å gå til. Når jeg skal si deg det som sant er, så kjenner jeg sinnelaget hos mange av stormennene og hos allmuen med, og det er ikke noe de heller vil og ønsker enn at det skal komme en konge til riket av kong Harald Hårfagres ætt. Men vi ser ingen utveg til det nå, og grunnen er vel mest den at det har vist seg hvor ille det går den som vil kjempe mot Håkon jarl >. De talte flere ganger om dette med hverandre, og så lot Olav Tore få vite navnet sitt og hva ætt han var av, og spurte ham til råds ; han spurte Tore hva han trodde : om Olav kom til Norge, ville bøndene da ta ham til konge ? Tore støttet ham av alle krefter og sa han burde reise, han roste ham svært, og sa han var en dugelig mann. Olav fikk mer og mer lyst på å dra dit han hadde ættearven sin.
Så seilte Olav vestfra med fem skip, først til Suderøyene. Tore var sammen med ham. Da lå Sigurd Lodvesson jarl i Åsmundarvåg ved Ragnvaldsøy med et langskip og tenkte seg over til Katanes. Olav seilte med skipene sine vestfra mot øyene og la til havn der, for Petlandsfjorden var ikke farbar. Da kongen fikk vite at jarlen lå der, lot han jarlen kalle til en samtale.
Jarlen kom og talte med kongen, og de hadde ikke talt lenge, før kongen sa at jarlen og hele folket hans skulle la seg døpe, og ville han ikke det, skulle han dø på flekken ; kongen sa han ville gå med ild og brann over øyene og legge hele landet øde, om ikke folket ble kristent. Slik som jarlen da var kommet opp i det, valgte han heller å ta imot dåpen. Så ble han døpt, og alt det folk som var hos jarlen også. Etterpå svor jarlen kongen troskapsed og ble hans mann, han gav ham en av sønnene med som gissel ; han het Valp eller Hunde og Olav tok ham med seg til Norge.
Olav seilte øst over havet, og kom seilende av hav ytterst på Moster, der gikk han først i land i Norge, og der lot han synge messer i teltene på land. Og siden ble det bygd en kirke på samme sted.
Tore Klakka sa til kongen at det eneste han hadde å gjøre, var å ikke la noen vite hvem han var, og ikke la det gå noe ord i forvegen om at han kom, men han skulle dra så fort han bare kunne til jarlen og komme helt uventet over ham. Kong Olav gjorde så, han drog nordover natt og dag etter som han fikk bør, og sa ikke noe til folk i land om hvem som seilte der. Da han kom nord til Agdenes, fikk han høre at Håkon jarl var inne i fjorden, og dessuten at han var uforlikt med bøndene.
Men da Tore hørte dette, da skjønte han det hadde gått helt annerledes enn han hadde tenkt, for etter jomsvikingslaget hadde alle folk i Norge vært i fullkomment vennskap med Håkon jarl etter den seieren han hadde vunnet, og fordi han frelste hele landet for ufred. Men nå var det gått så ille at det var kommet en stor høvding til landet, og nettopp nå var bøndene uforlikt med jarlen.

48.

 Håkon jarl var i gjestebud på Melhus i Gauldalen, og skipene hans lå ute ved Viggja. Det var en mann som het Orm Lyrgja, en mektig bonde som bodde på Bunes, han hadde ei kone som het Gudrun, datter til Bergtor på Lunde ; hun ble kalt Lundesol, og var den vakreste kvinne en kunne se. Jarlen sendte noen av trellene sine til Orm i det ærend å hente Gudrun, Orms kone, til jarlen. Trellene kom fram med ærendet. Orm bad dem først få seg kveldsverd. Men før trellene var ferdig med maten, hadde det kommet en mengde menn fra bygda til Orm, som hadde sendt bud på dem. Nå sa Orm at det var ikke tale om at Gudrun skulle gå med trellene. Gudrun sa trellene kunne si til jarlen at hun ville ikke komme til ham med mindre han sendte Tora på Romol etter henne, det var ei mektig husfrue, en av kjærestene til jarlen. Trellene sa de skulle komme igjen en annen gang, og da skulle bonden og husfrua komme til å angre denne skammelige streken ; trellene truet fælt, men drog da bort etter dette.
Men Orm sendte hærpil utover bygda til alle fire kanter, og lot bud følge pila at alle skulle gå med våpen mot Håkon jarl og drepe ham. Han sendte også bud til Halldor på Skjerdingstad, og Halldor sendte straks ut hærpil. Like i forvegen hadde jarlen tatt kona fra en mann som het Brynjolv, og dette hadde vakt stor uvilje hos folk ; da hadde det vært nære på det hadde samlet seg hær. Og da budstikka kom nå, løp de opp alle som èn og drog til Melhus.
Men jarlen fikk nyss om det og tok av sted fra garden med følget sitt inn i en dyp dal ; det er den de siden kaller Jarlsdalen. Der gjemte de seg. Dagen etter fikk jarlen greie på alt om bondehæren. Bøndene sperret alle vegene, de tenkte seg helst at jarlen måtte ha dradd til skipene sine. Erlend, sønn hans, en usedvanlig staut ung mann, rådde for skipene da. Da natta kom, sendte jarlen følget sitt fra seg, sa de skulle ta vegen gjennom skogene ut til Orkdalen.
<Ingen vil gjøre dere noe når ikke jeg er i nærheten. Send bud til Erlend at han skal seile ut gjennom fjorden, og at vi skal møtes på Møre. Jeg skal nok få gjemt meg for bøndene. >
Så tok jarlen av sted sammen med en trell han hadde, som het Kark. Det var is på Gaula, og der kjørte jarlen hesten sin uti og lot kappa ligge igjen der ; de to gikk inn i en heller, som siden blir kalt Jarlshelleren. De sovnet, og da Kark våknet, sa han hva han hadde drømt : en svart og fæl mann kom framom helleren, og han ble redd han skulle gå inn, den mannen sa til ham at Ulle var død. Jarlen sa at Erlend var visst drept. Tormod Kark sovnet igjen for annen gang og skreik stygt i søvne, da han våknet sa han at han hadde drømt han så samme mannen, han kom da tilbake og ned til dem og bad ham si til jarlen at nå var alle sund stengte. Kark fortalte drømmen, og jarlen sa han var redd slikt spådde han ikke hadde lenge igjen å leve.
Så sto han opp, og gikk til garden Romol, der sendte jarlen Kark inn til Tora og bad henne komme ut uten at noen så det. Hun gjorde det, og tok godt imot jarlen. Jarlen bad henne gjemme ham i noen dager til bøndene gikk fra hverandre igjen. <Her på garden min kommer de til å leite etter deg både ute og inne,> sa hun, <for det er mange som vet at jeg gjerne vil hjelpe deg alt jeg kan. Men det er ett eneste sted på garden min, der de ikke vil leite etter en slik mann, det er grisebingen.> De gikk dit, og jarlen sa : <Her får vi slå oss ned, nå må vi først og fremst berge livet.> Så gravde trellen ei stor grav og bar bort jorda og la noe tømmer over. Tora fortalte jarlen hun hadde hørt at Olav Tryggvason hadde kommet inn fjorden og hadde drept Erlend, sønn hans. Så gikk jarlen ned i grava sammen med Kark, og Tora dekket over med tømmeret, sopte møkk og jord utover og dreiv grisene utpå. Grisebingen lå innunder en stor stein.

49.

 Olav Tryggvason seilte innover fjorden med fem langskip, og der kom Erlend, sønn til Håkon jarl, roende imot ham med tre skip. Da de nærmet seg hverandre, fikk Erlend og folkene hans mistanke om at det nok ble ufred, og så styrte de mot land. Og da Olav så langskipene som kom roende mot ham utetter fjorden, trodde han det var Håkon jarl som kom, og sa de skulle ro etter dem så hardt de kunne. Da Erlend og hans folk var kommet nesten til lands, rodde de på grunn, de løp straks over bord og prøvde å komme i land. Nå kom Olavs skip til i full fart. Olav så en mann legge på svøm, en usedvanlig vakker kar. Olav tok styrvolen og kastet etter denne mannen, hogget kom i hodet på Erlend, sønn til jarlen, så hausen sprakk inn til hjernen. Der mistet Erlend livet. Olav og hans folk drepte mange, noen kom seg unna på flukt, og noen tok de og gav grid, og fikk vite nytt av dem. Da fortalte de Olav at bøndene hadde drevet bort Håkon jarl, at han hadde vært nødt til å rømme unna for dem, og at hele følget hans var spredt til alle kanter.
Nå kom bøndene til Olav, det ble glede over møtet på begge sider, og de slo seg straks sammen. Bøndene tok ham til konge over seg, og alle ble enige om èn ting : å leite etter Håkon jarl. De drog opp i Gauldalen, for de syntes det var rimeligst at jarlen var på Romol, om han var på noen av gardene, Tora var den kjæreste vennen han hadde der i dalen. De kom dit og lette etter jarlen både ute og inne, men fant ham ikke. Så holdt Olav husting ute på garden, han stod oppe på den store steinen som var der like ved grisebingen. Da talte Olav, og i talen sa han at han ville skjenke den mann både gods og heder, som kunne skade Håkon jarl. Denne talen hørte jarlen og Kark. De hadde lys hos seg.  Jarlen sa : < Hvorfor er du så bleik, men stundom svart som jord ? Det er vel ikke så at du vil svike meg ? > <Nei, sa Kark. <Vi ble født i samme natt,> sa jarlen, <det blir ikke langt mellom vår død heller.>
Kong Olav drog bort da det ble kveld. Om natta holdt jarlen seg våken, Kark sovnet og skreik fælt i søvne. Da vekte jarlen ham og spurte hva han drømte. Han sa : <Jeg var på Lade nå, og Olav Tryggvason la en gullring om halsen på meg.> Jarlen svarte : <Det viser at Olav Tryggvason kommer til å lahge en blodrød ring om halsen på deg om du møter ham. Ta deg i vare for det. Av meg skal du få bare godt som alltid før, svik meg nå ikke.> Etter dette våkte de begge to, liksom den ene våkte over den andre.
Men da det lei mot dag, sovnet jarlen, snart tok han til å skrike fælt, og det ble så mye av det at jarlen satte hælene og nakken innunder seg som om han ville reise seg opp, og skreik høyt og uhyggelig. Kark ble redd og fælen, han tok en svær kniv han hadde i beltet og kjørte den gjennom strupen på jarlen og skar den ut igjen. Det ble Håkon jarls død. Etterpå skar Kark hodet av jarlen og løp sin veg ; dagen etter kom han inn til Lade og gav jarlens hode til kong Olav. Han fortalte også alt det som hadde hendt mellom han og Håkon jarl, og som er skrevet her ovenfor. Da lot kong Olav ham føre bort og lot hogge hodet av ham.
 

Tora fører Håkon jarl til grisebingen.

50.

Nå drog kong Olav sammen med en mengde bønder ut til Nidarholm og hadde med seg hodene til Håkon jarl og Kark. Denne holmen brukte de å drepe tjuver og røverpakk på, og der stod en galge. Dit lot han bære hodene til Håkon jarl og Kark. Så gikk hele hæren borttil og ropte og skreik og kastet stein på dem, de sa at der fikk den nidingen gå samme vegen som andre nidinger. Etterpå sendte de folk opp i Gauldalen, de tok kroppen og drog den bort og brente den.
Nå er det slik makt i det fiendskapet trønderne kjente for Håkon jarl at ingen fikk lov å nevne ham uten å kalle ham den vonde jarlen, og det navnet holdt seg lenge etterpå. Men en får si som sant er om Håkon jarl, at det var mange ting ved ham som gjorde ham til en dugelig høvding, først stor ætt, og så vett og kunnskaper til å bruke makten, mot i kampen og lykke til å vinne seier og drepe sine fiender. Så sier Torleiv Raudfellson :

Håkon jarl var gavmild som få, og det var en ren ulykke som førte slik høvding til den død han fikk. Men det som mest gjorde at det gikk som det gikk, det var at nå var tida kommet da blotskap og blotmenn skulle fordømmes, og hellig tro og gode seder skulle komme i stedet.
 

51.

Olav Tryggvason ble tatt til konge over hele landet på et allment folketing i Trondheimen, han skulle ha landet slik som Harald Hårfagre hadde hatt det. Da sprang de opp, hele den store allmuen som èn mann, og ville ikke høre tale om annet enn at Olav Tryggvason skulle være konge.
Olav drog omkring i hele landet og la det under seg. Alle folk i Norge gikk over til å vise ham lydighet. Høvdingene på Opplanda og i Viken også, de som før hadde fått landet av danekongen og holdt det for ham, de ble nå Olavs menn og fikk landet av ham. Slik drog han omkring i landet første vinteren og sommeren etter. Eirik Håkonsson jarl og Svein, bror hans, og de andre frendene og vennene deres rømte av landet og drog øst til kong Olav Svenske i Sveavelde, og der ble de godt mottatt. Så sier Tord Kolbeinsson :

52.

Det var en mann som het Lodin, han var vikværing, rik og av god ætt. Han var ofte ute på kjøpmannsferd, og imellom på hærferd også. Det var en sommer Lodin drog på kjøpmannsferd i austerveg, han eide skipet alene og hadde mye å selge. Han seilte til Estland, der var det kjøpstevne om sommeren. Så lenge det var marked, ble det ført alle slags varer dit ; det kom mange treller som var til salgs. Der så Lodin ei kvinne som hadde vært solgt til trell, og da han så nærmere på henne, kjente han henne igjen, det var Astrid Eirikssdotter, som hadde vært gift med kong Tryggve ; men hun var ikke videre lik seg sjøl, slik hun var sist han så henne ; nå var hun bleik og mager og dårlig kledd.
 Han gikk bort til henne og spurte hvordan hun hadde det. Hun sa : <Det er tungt det jeg har å fortelle. Jeg er blitt solgt til trell, og de har tatt meg med hit for å selge meg igjen.> Nå gav de seg til kjenne for hverandre, og Astrid hadde god greie på hvem han var. Hun bad ham om han ville kjøpe henne og ta henne med seg hjem til frendene hennes. <Jeg skal gjøre det på ett vilkår, > sa han, <jeg skal ta deg med til Norge om du vil gifte deg med meg.> Og etter som nå Astrid var kommet i nød, og dessuten visste at Lodin var av stor ætt, og kjekk og rik, så lovte hun ham dette for at han skulle løse henne ut.
Så kjøpte Lodin Astrid og tok henne med hjem til Norge og giftet seg med henne med samtykke av hennes frender. Barna deres var Torkjell Nevja, Ingerid og Ingegjerd. Astrid og kong Tryggve hadde døtrene Ingebjørg og Astrid. Sønnene til Eirik Bjodaskalle var Sigurd, Karlshode, Jostein og Torkjell Dyrdil, de var rike stormenn alle sammen og hadde garder der på Østlandet. Det var to brødre som bodde øst i Viken, den ene het Torgeir og den andre Hyrning ; de ble gift med døtrene til Lodin og Astrid.
 

Lodins møte med Astrid i Estland.

53.

  Da Harald Gormsson danekonge hadde gått over til kristendommen, sendte han bud ut over hele riket sitt at alle skulle la seg døpe og omvende seg til den rette tro. Han hadde sjøl tilsyn med at budet ble fulgt, og brukte makt og refset når ikke annet hjalp. Han sendte to jarler til Norge med en stor hær. De skulle innføre kristendommen i Norge. Det gikk i Viken, der Harald hadde overmakten ; der ble de fleste folk i landet døpt. Men etter Haralds død drog sønn hans, Svein Tjugeskjegg, snart på hærferd både til Saksland og Frisland og til slutt til England. Og de folk i Norge som hadde tatt imot kristendommen, gikk da tilbake til å blote igjen som før, og som folk gjorde nord i landet.
 Da nå Olav Tryggvason var blitt konge i Norge, var han lenge i Viken om sommeren ; der kom det mange av frendene hans til ham, og noen av mågene og mange som hadde vært gode venner med far hans, og de tok imot ham som en kjær venn. Nå kalte Olav morbrødrene sine til seg til en samtale, og stefaren Lodin og mågene Torgeir og Hyrning, og så la han fram denne saken for dem og la hele sin hug i den : først og fremst skulle de sjøl være med ham, og siden støtte ham av all kraft i det han ville, og det var å komme med påbud om kristendom over hele riket. Han sa at enten skulle han få satt igjennom å kristne hele Norge, eller også dø. <Jeg skal gjøre dere til store og mektige menn alle sammen, for jeg har mest tiltro til dere, etter som vi er frender eller bundet sammen på annen måte.> De gikk alle sammen med på å gjøre som han sa, og følge ham i alt han ville, og det skulle også alle gjøre som ville følge deres råd.
 Nå lyste kong Olav med èn gang for almuen at han ville by kristendom til alle mennesker i riket. De som før var gått med på dette, var nå straks de første til å støtte saken, og sa de ville følge dette budet. De var også de mektigste av dem som var der, og alle andre gjorde som dem. Så ble alle mennesker døpt øst i Viken.
 Nå drog kongen nord i Viken og bød alle mennesker der å ta kristendommen, og de som talte imot, straffet han hardt, noen drepte han, noen lot han lemleste, og noen dreiv han ut av landet. Det endte med at i hele det riket som kong Tryggve, far hans, hadde styrt før, og likeså i det som frenden hans, Harald Grenske, hadde hatt, der gikk alle folk over til kristendommen, slik som Olav bød dem, og den sommeren og vinteren etter ble hele Viken kristnet.

54.

 Tidlig på våren drog kong Olav utover i Viken og hadde mye folk med. Han drog vest til Agder, og hvor han han holdt ting med bøndene, bød han dem å la seg døpe, og de gikk over til kristendommen ; for det nyttet ikke for bøndene å reise seg mot kongen. Folket ble døpt hvor han kom.
 I Hordaland var det mange gjæve stormenn, som var kommet av Horda-Kåres ætt. Han hadde hatt fire sønner ; den ene var Torleiv Spake, den andre var Ogmund, far til Torolv Skjalg som var far til Erling på Sola ; den tredje var Tord, far til Klypp herse, som drepte Sigurd Sleva Gunnhildsson ; den fjerde var Olmod, far til Askjell, far til Aslak Fitjaskalle. Det var den største  og gjæveste ætta i Hordaland. Nå fikk disse frendene høre hva for ei lei knipe de var kommet i. Kongen kom østfra langs kysten med en stor hær og brøt ned gammel lov for folk, og alle fikk de straff og harde vilkår om de sa noe imot ham. Da satte frendene hverandre stevne og rådslo om hva de nå skulle gjøre, for de visste kongen snart ville komme dit. De ble enige om å komme så mannsterke de kunne til Gulating, og sette stevne med Olav Tryggvason der.

55.

 Olav lyste til ting så snart han kom til Rogaland. Da tingbudet kom til bøndene, samlet de seg mannsterke, de kom i fulle våpen. Da de vel var kommet sammen, talte de med hverandre og la opp råd ; de ble enige om at de tre menn som var mest veltalende i flokken, skulle svare kong Olav på tinget og tale mot ham. Dessuten ble de forlikt om at de tok ikke imot annet enn lov og rett, om det så var kongen som bød.
 FDa nå bøndene var kommet til tingstedet, og tinget var satt, stod kong Olav opp og talte til bøndene, først med blide ord. Men det kom likevel tydelig fram i talen, at han ville de skulle ta ved kristendommen. Han bad dem først med gode ord, men til slutt føyde han til at de som talte imot ham og ikke ville gjøre som han sa, de måtte finne seg i hans unåde, og han ville gi dem straff og harde vilkår overalt der han kunne komme til.
 Da kongen var ferdig med å tale, stod den bonden opp som var mest veltalende, og som de hadde valgt til å svare kong Olav først. Men da han skulle til å tale, fikk han slik hoste og åndenød at han ikke kunne få fram et ord, og måtte sette seg ned igjen. Så stod den andre bonden opp, han ville ikke la det skorte på svar sjøl om den første ikke hadde vært så heldig med det. Men da han skulle til å tale, var han blitt så stam at han ikke fikk sagt et ord ; alle som hørte på, slo opp en latter, og bonden måtte sette seg igjen. Nå stod den tredje opp og ville tale mot kong Olav, men da han tok til orde, var han så hes og krimfull at ingen kunne høre hva han sa, og så satte han seg ned.
 Og nå var det ikke flere av bøndene som kom seg til å tale mot kongen. Da nå bøndene ikke fikk svart kongen, ble det ikke noe av at de reiste seg til motstand mot ham. Så ble det til at alle gikk med på det kongen bød. Alle folk på tinget der var døpt før kongen skiltes fra dem.

56.

 Kong Olav drog til Gulatingmed hæren, for bøndene hadde sendt bud til ham at de ville svare på saken der. Da begge parter var kommet til tinget, ville kongen først ha en samtale med høvdingene i landet. Da alle var kommet til stede, kom kongen fram med ærendet sitt ; han bad dem ta imot dåpen, slik som han hadde bydd dem. Da sa Olmod den gamle : <Vi frender har talt om denne saklen med hverandre, og alle vi kommer til å holde sammen om ett råd. Hvis det er så, konge, at du tenker å tvinge oss frender til slikt som å bryte med lovene våre, og om du vil bryte oss under deg med noen slags tvang, da kommer vi til å stå imot deg av all vår makt, og så får den seire som skjebnen vil. Men om du, konge, ville gjøre oss så vel og gi oss frender noe til gjengjeld, som kunne være til nytte for oss da vil vi gå over til deg alle sammen og love deg vår tjeneste fullt og helt.>
Kongen sa : <Hva vil dere kreve av meg for at vi skal bli best forlikt ?> Da sa Olmod : <Det var for det første at du ville gifte Astrid, søster di, med Erling Skjalgsson, vår frende. Ham regner vi nå for å være den av alle unge menn i Norge en kan vente seg mest av.> Kong Olav sa han syntes dette var rimelig, og at det visst var et godt gifte ; han sa at Erling var av god ætt og så ut til å være en gild kar ; men han sa også at Astrid sjøl måtte svare på dette. Kongen talte om dette med søstera. <Nå er det ikke stor nytte jeg har av at jeg er en konges datter og en konges søster, >sa hun <når du vil gifte meg bort med en mann som ikke engang har høvdingnavn. Jeg vil heller vente noen år på et bedre gifte.> Og så sluttet samtalen for den gangen.

57.

 Kong Olav lot ta en hauk som Astrid eide, og lot alle fjøra plukke av den, og så sendte han den til henne, Da sa Astrid: <Nå er bror min vred.> Så reiste hun seg og gikk til kongen, han bød henne velkommen. Astrid talte nå, hun sa hun ville kongen skulle rå og gifte henne med hvem han ville.< Jeg har tenkt,> sa kongen, <jeg skulle få makt til å gjøre den mann jeg ville til høvding her i landet.> Så lot kongen Olmod og Erling og alle frendene deres kalle til seg til en samtale. Der ble talt om frieriet, og det endte med at Astrid ble festet til Erling.
Nå lot kongen sette ting, han bød bøndene la seg kristne, da var Olmod og Erling de første til å tale kongens sak i dette, og alle frendene deres gikk med dem. Ingen dristet seg nå til å tale imot, og så ble hele denne tingalmuen døpt og kristnet.

58.

Erling Skjalgsson holdt bryllup om sommeren, og dit kom det en svær mengde mennesker. Kong Olav var der også. Da tilbød kongen å gi Erling jarlsnavn. Erling svarte slik : <Herser har frendene mine vært, og jeg vil ikke ha høyere navn enn de. Men jeg vil gjerne få ta imot det av dem, konge, at De lar meg bli den største i landet med det navnet.>  Det lovte kongen ham. Og da de skiltes, gav kong Olav land til Erling, mågen sin, nord fra Sognesjøen og øst til Lindesnes, på samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine, og som før er skrevet.

59.

 Samme høsten lyste kong Olav firefylkersting nord på Dragseid på Stad. Dit skulle det komme sogninger, fjordinger, sunnmøringer og romsdøler. Kong Olav kom dit med et svært følge som han hadde med østfra landet, og dessuten den hæren som hadde kommet til ham fra Rogaland og Hordaland.
Da kong Olav kom på tinget, bød han kristendommen der som andre steder. Og kongen hadde slik styrke i denne hæren, så de ble redde for den. Enden på saken ble at kongen bød dem velge ett av to, enten fikk de gå over til kristendommen og la seg døpe, eller også skulle de få holde strid med ham. Og da bøndene ikke så noen utveg til å kjempe med kongen, så valgte de heller det andre, og hele folket ble kristnet. Kong Olav drog videre til Nordmøre med hæren, og kristnet det fylket. Så seilte han inn til Lade og lot hovet rive ned og tok alt gullet og pynten av guden og ut av hovet. Fra døra på hovet tok han en stor gullring, som Håkon jarl hadde latt gjøre. Så lot kong Olav hovet brenne.
Da bøndene fikk vite dette, lot de hærpil gå ut over alle fylkene og stevnte ut hær og ville gå mot kongen. Kong Olav tok flåten og seilte ut gjennom fjorden og ville nord til Hålogaland og kristne der ; men da han kom nord til Bjørnør fikk han høre fra Hålogaland, at der hadde de hæren ute og tenkte å verge landet mot kongen. Høvdingene for denne hæren var Hårek fra Tjøtta, Tore Hjort fra Vågan og Øyvind Kinnriva. Da Olav hørte dette, snudde han og seilte sørover langs landet. Og da han kom sør for Stad, seilte han makeligere, men kom likevel fram helt øst i Viken først på vinteren.

60.

Dronning Sigrid i Svitjod, hun som ble kalt Storråde, holdt seg på gardene sine. Den vinteren gikk det bud mellom kong Olav og dronning Sigrid. Kong Olav fridde til dronning Sigrid, og hun svarte vennlig på det, saken ble avtalt, og alt gikk greit. Så sendte kong Olav den store gullringen til dronning Sigrid, den han hadde tatt av døra på hovet på Lade, og den skulle være et rent praktstykke. De skulle møtes våren etter ved landegrensa ved Elv for å tale nærmere om dette giftermålet. Denne ringen som kong Olav hadde sendt til dronning Sigrid, ble rost svært av alle mennesker. Det var to smeder der hos dronninga, to brødre ; de tok ringen og løftet på den og veide den med hendene og hvisket noe til hverandre. Da lot dronninga dem kalle til seg og spør hva de hadde å utsette på ringen. De ville ikke ut med det, men hun sa de måtte for all del la henne få vite det om de hadde merket noe. De sa ringen var falsk. Da lot hun dem bryte sund ringen, og så fant de kobber inni. Nå ble dronninga sint ; hun sa det kunne hende Olav sveik henne i mer enn dette.
 Samme vinter drog kong Olav opp på Ringerike og kristnet der. Åsta Gudbrandsdotter giftet seg snart igjen etter Harald Grenskes død med en mann som het Sigurd Syr : han var konge på Ringerike. Sigurd var sønn til Halvdan, og han var sønn til Sigurd Rise, sønn til Harald Hårfagre. Olav, sønn til Åsta og Harald Grenske, var der hos henne, han vokste opp i ungdommen hos stefaren Sigurd Syr. Og da kong Olav Tryggvason kom til Ringerike for å by kristendom, lot de seg døpe, Sigurd Syr og kona hans Åsta, og Olav, sønn hennes. Da stod Olav Tryggvason fadder for Olav Haraldsson, som var tre år den gang. Kong Olav drog vest i Viken igjen og ble der om vinteren. Det var tredje året han var konge i Norge.

61.

 Tidlig på våren drog kong Olav øst til Konghelle for å møte dronning Sigrid. Da de møttes, talte de om den saken som hadde vært på tale før om vinteren, at de skulle gifte seg med hverandre, og dette så ut til å gå greit. Da sa kong Olav at Sigrid måtte ta dåpen og den rette tro.
Hun svarte slik : <Jeg vil ikke gå fra den tro jeg har før, og som frendene mine har hatt før meg. Men jeg skal heller ikke si noe på det om du tror på den gud du har hug til. > Da ble kong Olav fælt harm og svarte nokså brått : <Tror du jeg vil ha deg slik, hedensk som en hund !> og slo henne i ansiktet med hansken, som han holdt i handa. Så stod han opp og hun også. Da sa Sigrid : <Dette kunne vel bli din bane !> Så skiltes de. Kongen drog nord i Viken, og dronninga øst i Sveavelde.
 

"Dette kunne vel bli din bane"

62.

 Kong Olav drog til Tønsberg, og der holdt han ting igjen. På dette tinget talte han, og sa at alle som gjorde seg skyldige å drive med galdrer og trollkunster, eller var seidmenn, de skulle reise ut av landet, alle sammen. Så lot kongen ransake etter slike folk omkring i bygdene der i nærheten, og bød dem komme til seg alle sammen. De kom dit, og da var en av dem en mann som het Øyvind Kelda, han var sønnesønn til Ragnvald Rettilbeine, sønn til Harald Hårfagre. Øyvind var seidmann og kunne fælt mye trolldom.
Kong Olav lot alle disse mennene få plass i ei stue, han lot dem få bra stell, gjorde gjestebud for dem og lot dem få mye sterkt å drikke. Og da de var blitt fulle, lot Olav sette ild på stua, og stua brant og alle som var inne i den, uten Øyvind Kelda, han kom seg ut gjennom ljoren og slapp bort. Da han hadde kommet, møtte han noen folk på vegen, som tenkte seg til kongen. Han bad dem fortelle kongen det, at Øyvind Kelda  hadde kommet seg unna fra brannen, at han aldri mer skulle komme i kong Olavs makt, og at han ville drive på som før med alle kunstene sine. Da disse mennene kom til kong Olav, sa de alt det Øyvind hadde bedt dem om. Kongen sa det var ille at Øyvind ikke var død.

63.

 Da det ble vår, drog Olav vestover i Viken og gjestet på storgardene sine ; han sendte bud over hele Viken at han ville ha hær ute om sommeren og dra nord i landet. Siden drog han nord til Agder. Da det lei ut i langfasta, tok han nord til Rogaland og kom til Avaldsnes på Karmøy påskeaften. Der var det laget påskegjestebud for ham, han hadde nesten tre hundre mann.
Samme natt kom Øyvind Kelda dit til øya, han hadde et langskip med fullt mannskap, det var bare seidmenn og annet trollpakk alt i hop. Øyvind og flokken hans gikk i land fra skipet og tok til å trolle av alle krefter. Øyvind gjorde dem usynlige, og laget slik svart tåke at kongen og hans folk ikke skulle kunne se dem.
Men da de kom like opp til garden på Avaldsnes, ble det lys dag. Da gikk det helt annerledes enn Øyvind hadde tenkt ; det mørket, som han hadde fått laget med trolldommen, kom over ham sjøl og kameratene hans, slik at de så ikke mer med øynene enn med nakken, og gikk bare rundt i ring hele tida. Vaktmennene til kongen så dem, de kunne ikke skjønne hva dette var for slags folk. Det ble sagt fra til kongen, og han og følget hans stod opp og kledde på seg. Da kongen fikk se Øyvind og folkene hans gå der, sa han til mennene sine at de skulle ta våpen og gå bort og finne ut hva dette var for folk. Kongsmennene kjente igjen Øyvind, og så tok de ham til fange, ham og alle de andre, og leidde dem til kongen. Så måtte Øyvind fortelle hvordan alt hadde gått for ham. Etterpå lot kongen ta alle sammen og sette dem ut på et skjær som sjøen gikk over i flotid, og lot dem binde der. Slik mistet Øyvind og alle disse folkene livet. Siden heter skjæret Skratteskjær.
 

Seidmennene på skratteskjær.

64.

 Det blir fortalt at engang kong Olav var i gjestebud på Avaldsnes, kom det en gammel mann til ham en kveld ; han talte overmåte klokt for seg, hadde ei sid hette og var enøyd. Han visste å fortelle fra alle land. Han fikk tale med kongen ; kongen syntes det var moro med fortellingene hans og spurte ham om mange ting, gjesten kunne svare på alt mulig, og kongen ble sittende lenge utover kvelden. Så spurte kongen om han visste hvem den Ogvald hadde vært, som neset og garden var oppkalt etter. Gjesten sa at Ogvald hadde vært konge og en stor hærmann. Mest dyrket han ei ku, og hadde henne med seg overalt hvor han kom ; han trodde det var helsebot å drikke mjølka hennes. <Kong Ogvald sloss med en konge som het Varin, i den kampen falt kong Ogvald, og han ble hauglagt like ved garden, der ble satt bautasteiner, og de står her ennå. Kua ble hauglagt et annet sted ikke langt herfra.>
Dette og mye annet fortalte han om konger og gamle hendinger. Da de hadde sittet til langt på natt, minte biskopen kongen om at nå var det på tide å gå og legge seg, og så gjorde kongen det. Men da han hadde kledd av seg og lagt seg til sengs, satte gjesten seg på fottrinnet og snakket med kongen lenge ennå. Når et ord var sagt, stundet kongen etter neste. Da talte biskopen til kongen og sa at nå var det på tide å sove ; og kongen gjorde så, og gjesten gikk ut. Litt seinere våknet kongen og spurte etter gjesten, bad folk kalle ham til seg, men gjesten var ikke å finne noen steder.
Morgenen etter lot kongen kalle til seg kokken og han som stelte med drikken, og spurte om det var kommet noen fremmed mann til dem. De sa at da de skulle stelle til maten, kom det en mann og sa at det var fælt så dårlig slakt de kokte til kongens bord, og så gav han dem to digre feite oksesider, som de hadde kokt sammen med det andre kjøttet. Da sa kongen at all denne maten skulle de ødelegge, han sa at dette hadde nok ikke vært noe menneske, det måtte ha vært Odin, som hedenske folk hadde trodd på så lenge ; han sa at Odin skulle ikke komme noen veg med å få sveket dem.

65.

 Kong Olav fikk sammen en svær hær østfra landet om sommeren ; med den hæren seilte han nord til Trondheimen og styrte først inn til Nidaros. Så lot han det gå tingbud over hele fjorden og lyste til åttefylkersting på Frosta. Men bøndene gjorde tingbudet om til hærpil og stevnte samme tegn og trell fra hele Trondheimen. Og da kongen kom til tinget, var bondemugen alt kommet der fullt væpnet.
Da tinget var satt, talte kongen til folket og bad dem gå over til kristendommen. Men han hadde ikke talt lenge før bøndene ropte opp og sa han skulle tie stille, de sa at ellers ville de gå på ham og jage ham bort. <Det gjorde vi med Håkon Adalsteinsfostre,> sa de, <da han kom og bød oss slikt, og vi vører ikke deg mer enn ham.> Da  kong Olav så hvor ville bøndene ble, og at de dessuten hadde så stor hær at han ikke kunne stå seg mot dem, gav han etter i talen og lot som han var enig med bøndene. Han sa : <Jeg vil vi skal være forlikte igjen, slik som vi avtalte med hverandre før. Jeg vil bli med dere dit dere har det største blotstedet, og se på skikkene der. Så kan vi siden rådslå om hva for skikk og tro vi skal velge å ha, og så kan vi bli enige alle sammen.>
Da nå kongen var så spak og talte mildt til bøndene, ble de mykere til sinns, og siden gikk det greit og fredelig med alle rådslagningene. Til slutt ble det avtalt at det skulle være midtsommersblot inne på Mære, og dit skulle alle høvdinger og mektige bønder komme, slik som skikken var. Der skulle også kong Olav komme.

66.

Det var en mektig bonde som het Skjegge, han ble kalt Jernskjegge. Han bodde på Opphaug på Ørlandet. Skjegge var den første på tinget som talte mot kong Olav, og det var han som mest fikk bøndene til å sette seg mot kristendommen. Slik stod saken da de oppløste tinget. Bøndene drog hjem, og kongen til Lade.

67.

Kong Olav hadde skipene sine liggende i Nidelva, han hadde tretti skip og mye godt folk. Kongen sjøl var oftest på Lade med hirden. Da det tok til å li mot den tid blotet skulle være inne på Mære, gjorde kong Olav i stand et stort gjestebud på Lade ; han sendte bud inn på Strinda og opp i Gauldalen og bad til seg høvdinger og andre storbønder. Da gjestebudet var ferdig stelt til, og gjestene var kommet, ble det et godt og staselig lag der første kvelden, og det ble skjenket svært så flittig. Folk ble grundig drukne. Etterpå sov de alle sammen i ro der om natta.
Morgenen etter, da kongen var kledd, lot han synge messe for seg, og da messen var slutt, lot kongen blåse til husting. Alle hans menn gikk fra skipene og kom til tinget.
Da tinget var satt, stod kongen opp og talte ; han sa : <Vi hadde ting inne på Frosta ; jeg bød bøndene at de skulle la seg døpe, de bød meg derimot at jeg skulle omvende meg og blote sammen med dem, slik som kong Håkon Adalsteinsfostre hadde gjort. Vi ble enige om at vi skulle møtes på Mære og stelle til et stort blot der. Men skal jeg omvende meg og blote i lag med dere, da vil jeg stelle til det største blot som er brukelig, jeg vil ofre mennesker. Og jeg vil ikke velge treller eller uslinger til det. Nei, vi skal velge de største menn som er her, til det, og gi dem til gudene ; jeg nevner Orm Lyrgja fra Melhus og Styrkår fra Gimsan, Kår fra Gryting, Asbjørn Torbergsson fra Værnes, Orm fra Ljoksa, Halldor fra Skjerdingstad,> og dessuten nevnte han fem andre av de største der ; han sa at dem ville han ofre for godt år og fred, og så lot han straks folk gå mot dem.
Da bøndene så at de ikke hadde stor nok flokk til å stå imot kongen, bad de om fred og gav seg helt over i kongens makt. De ble forlikte om dette at alle bønder som var der, skulle la seg døpe og sverge kongen at de ville holde den rette tro og gi opp all blotskap. Kongen holdt alle disse mennene i gjestebud hos seg helt til de gav sønnene sine eller brødre eller andre nære frender som gisler til kongen.

68.

Kong Olav drog inn i Trondheimen med hele hæren. Da han kom inn på Mære, var alle trønderhøvdingene kommet dit, de som stod mest imot kristendommen ; de hadde med seg alle de storbøndene som før hadde hatt med blotene der på stedet. Det var en mengde folk der, slik som det hadde vært på Frostatinget forrige gang. Så lot kongen kreve ting, og begge flokkene gikk til tinget i fulle våpen. Da tinget var satt, talte kongen og bød folk ta kristendommen.
Jernskjegge svarte for bøndene på kongens tale ; han sa at bøndene ville nå som før at kongen ikke skulle bryte lovene for dem. <Vi vil du skal blote, konge,> sa han, <slik har andre konger gjort her før deg.> Bøndene ropte opp og gav ham medhold, de sa at de ville alt skulle være som Skjegge sa. Da sa kongen han ville gå til hovet og se hvordan de bar seg når de blotet. Dette var bøndene nøyd med, og de gikk til hovet begge flokkene.

69.

Nå gikk kong Olav inn i hovet sammen med noen få av sine egne menn og noen få av bøndene. Kongen kom inn der gudene var, der satt Tor og var høvding for alle gudene, prydet med gull og sølv. Kong Olav løftet opp en gullslått piggstav med øks på som han hadde i handa, og slo til Tor så han falt ned av stallen han stod på, og så løp kongsmennene bort og skubbet alle gudene ned av stallene. Og mens kongen var inne i hovet, ble Jernskjegge drepr utenfor hovsdøra, og det gjorde kongsmennene.
Da kongen kom ut til folket, bød han bøndene å velge ett av to, enten skulle de alle sammen gå over til kristendommen, eller også kjempe med ham. Men nå da Jernskjegge var død, var det ingen til å gå foran i bondehæren og reise merke mot kong Olav. Derfor valgte de heller å gå over til kongen og gjøre det han bød dem. Så lot kong Olav alt det folket som var der døpe, og han fikk gisler av bøndene for at de skulle holde ved kristendommen. Etterpå lot kong Olav sine menn reise rundt i alle fylkene i Trondheimen ; nå talte ingen imot kristendommen, og så ble hele folket i Trøndelag døpt.
 

Kong Olav i Tors hov.

70.

Kong Olav drog med hæren ut til Nidaros. Der lot han bygge hus på bakken ved Nidelv, og han ordnet det slik at det skulle være kjøpstad der. Han gav folk tomter til å bygge seg hus på, og så lot han bygge kongsgård oppe ved Skipakrok Om høsten lot han føre dit alt det han trengte av kost og annet til vinteren. Han hadde en mengde folk hos seg.

71.

Kong Olav satte stevne med frendene til Jernskjegge og bød dem bøter, og der var det mange store og gjæve menn til å svare kongen. Jernskjegge hadde ei datter som het gudrun, og til slutt ble de forlikt om at kong Olav skulle gifte seg med Gudrun. Bryllupet ble holdt, og de gikk da i éi seng, kong Olav og Gudrun. Men første natta de lå sammen, drog hun fram en kniv straks kongen hadde sovnet, og ville stikke ham. Da kongen merket det, tok han kniven fra henne, stod opp av senga og gikk til sine menn og sa hva som hadde hendt. Gudrun tok også klærne sine, og alle de som hadde fulgt henne dit også ; de drog sin veg, og Gudrun kom aldri mer i samme seng som kong Olav.

72.

Samme høst lot kong Olav bygge et stort langskip på øra ved Nidelv. Det var ei snekke, han hadde en mengde hand- verkere der til det. Mot vinteren var skipet fullt ferdig, da hadde det tretti rom, det var høyt i stavnene, men var ikke stort ellers. Kongen kalte dette skipet for Tranen.- Da Jernskjegge var drept , ble liket hans ført ut på Ørlandet ; han ligger i Skjeggehaugen ved Austrått.

73.

Da kong Olav Tryggvason hadde vært konge i Norge i to år, var det en saksisk prest hos ham som het Tangbrand. Han var en fæl villstyring og slåsskjempe, men ellers vellært klerk og en kjekk kar ; men han var så ustyrlig at kongen ville ikke ha ham hos seg, og derfor sendte han ham ut i det ærende at han skulle dra til Island og kristne landet. Han fikk et kjøpskip, og om reisen er det bare å si at han kom til Island i søndre Alptafjord i Austfjordene, og der var han hos Hall på Sida vinteren som fulgte. Tangbrand prekte kristendom på Island, og Hall og hele hans husstand og mange andre høvdinger lot seg døpe på hans ord ; men det var mange flere som talte mot ham. Torvald Veile og Vetrlide skald laget nidviser om Tangbrand, og han drepte begge to. Tangbrand var to år på Island, og drepte tre menn før han drog bort.

74.

 Det var en mann som het Sigurd og en som het Hauk ; de var håløyger og dreiv mye i kjøpmannsferd. En sommer hadde de vært vest i England. Da de kom tilbake til Norge, seilte de nordover langs land ; og på Nordmøre støtte de på kong Olavs folk. Det ble sagt til kongen at det var kommet noen håløyger der, og at de var hedninger ; da lot kongen skipperne kalle til seg ; han spurte dem om de ville la seg døpe, men det sa de nei til.
Så snakket kongen for dem på mange måter, men det hjalp ikke ; da lovte han dem død eller lemlesting, men de gav seg ikke for det. Så lot han dem sette i lenker og hadde dem hos seg en tid, de ble alltid holdt bundet. Kongen snakket ofte for dem, men det nyttet ikke, og ei natt ble de borte uten at noen hørte noe til dem, eller visste hvordan de var kommet unna. Men om høsten kom de seg fram nord hos Hårek på Tjøtta ; han tok godt imot dem, og de ble der om vinteren hos ham og hadde det godt.

75.

En vakker vårdag hendte det at Hårek var hjemme, og det var lite folk på garden ; han syntes han hadde det kjedelig. Sigurd spurte ham om han ville de skulle ro ut litt for moro skyld, og det ville Hårek gjerne. Så gikk de ned til stranda og drog fram en seksæring. Sigurd gikk i naustet og tok seil og redskap som de pleide ; de hadde ofte seil med når de var ute for moro skyld. Hårek gikk ut i båten og la roret i lag. Sigurd og Hauk var fullt væpnet, slik brukte de alltid å gå hjemme hos bonden ; de var riktig sterke karer begge to. Før de gikk om bord, kastet de ut i båten noen smørlauper og ei kasse brød, og så bar de ei stor bøtte øl mellom seg ut i båten. Så rodde de ut fra land.
De var ikke kommet langt fra øya før brødrene fikk opp seilene. Hårek styrte. Nå gikk det fort ut fra øya. Da gikk de to brødrene akterover dit Hårek satt. Sigurd sa til Hårek bonde : <Nå skal du få noen vilkår her å velge mellom. Det første er at du lar oss brødre få rå for hvor denne ferden skal gå hen ; det andre er at du lar oss binde deg, og det tredje at vi dreper deg.> Hårek skjønte hvordan saken stod for ham ; om han hadde vært like godt væpnet som de, kunne han likevel ikke ha stått seg mot mer enn én av brødrene ; derfor valgte han det han syntes var det likeste, han lot dem rå for hvor de skulle hen. Dette bandt han seg til med eder og gav dem sitt ord på det.
Så gikk Sigurd til roret og styrte sørover langs land. Brødrene så seg vel for at de ikke møtte folk noen steder, og de hadde fin bør. De stanset ikke før de kom sør til Trondheimen og inn til Nidaros, og der gikk de til kong Olav. Nå lot kong Olav Hårek kalle til samtale med seg, og sa han skulle la seg døpe. Hårek sa nei, og dette snakket de om i mange dager, kongen og Hårek, noen ganger så mange hørte på, og noen ganger på tomannshånd ; men de ble ikke forlikte.
 Men til slutt sa kongen til Hårek :<Nå kan du seile hjem, og jeg skal ikke gjøre deg noe denne gangen. For det første er vi nære frender, og for det andre kom du til å si at jeg hadde tatt deg med svik. Men det kan du være viss på, at i sommer kommer jeg nordover og ser til dere håløyger. Da skal dere få se at jeg kan straffe dem som ikke vil ha kristendommen.> Hårek sa han var glad han kom derfra så snart som mulig. Kong Olav gav Hårek ei god skute, ti-tolv mann rodde den ; han lot skipet utruste på det beste med alt som trengtes. Kongen gav Hårek tretti mann med, kjekke karer og vel rustet.
 

Kong Olav prøver forgjeves å overtale Hårek til å ta kristendommen.

76.

Hårek fra Tjøtta skyndte seg ut av byen og bort så snart han kunne, men Hauk og Sigurd ble igjen hos kongen og lot seg døpe begge to. Hårek seilte av sted til han kom hjem til Tjøtta. Han sendte bud til sin venn Øyvind Kinnriva, og sa de skulle si fra Hårek på Tjøtta at han hadde vært hos kong Olav, men at han ikke hadde latt seg true til å gå over til kristendommen ; dernest skulle de si at kong Olav tenkte å komme med en hær mot dem til sommeren. Hårek sa at dette måtte de være på vakt mot, og bad Øyvind komme så snart han kunne. Da dette budskapet kom fram til Øyvind, skjønte han at her var det helt nødvendig å finne råd, så ikke kongen skulle få tak på dem. Øyvind drog av sted på ei lita lett skute så fort han kunne, og hadde ikke mange folk med seg. Da han kom til Tjøtta, tok Hårek godt imot ham, og Hårek og Øyvind gikk med en gang bort på den andre sida av garden for å snakke sammen. Men de hadde ikke snakket lenge før kong Olavs menn kom dit, de som hadde fulgt Hårek nordover. De tok Øyvind til fange og førte ham med seg ned til skipet, og så seilte de bort med Øyvind.
De stanset ikke før de kom til Trondheimen og til kong Olav i Nidaros. Der ble Øyvind ført til en samtale med kong Olav. Kongen bød ham som andre å ta imot dåpen. Øyvind sa nei. Kongen bad ham med milde ord å gå over til kristendommen, og gav ham mange grunner for det, det samme gjorde biskopen. Øyvind brydde seg ikke noe om det. Så bød kongen ham gaver og store veitsler, men Øyvind sa nei til alt sammen. Da truet kongen ham med død eller lemlesting. Øyvind brydde seg ikke om det heller. Nå lot kongen bære inn et vaskefat fullt av glør, og det ble satt på magen til Øyvind. Snart etter sprakk magen sund. Da sa Øyvind : <Ta fatet av meg, jeg vil si noen ord før jeg dør.> Det ble gjort. Da spurte kongen :<Nå Øyvind, vil du tro på Krist?> <Nei,> sa han, <jeg kan ikke ta noen dåp, for jeg er en ånd som finnene har gjort levende med trolldom i en menneskekropp ; far og mor min hadde ikke kunnet få noen barn før.> Så døde Øyvind, han hadde kunnet mer trolldom enn de fleste.

77.

Våren etter lot kong Olav sette i stand skipene og rustet ut hæren sin. Han tok sjøl Tranen. Kongen hadde stor og vakker hær.
Da han var ferdig, seilte han flåten ut etter fjorden, og så nordover forbi Bøle og nord til Hålogaland. Hvor han kom i land, holdt han ting, og der bød han alle mennesker å ta dåpen og den rette tro. Ingen dristet seg til å si ham imot, og slik ble hele landet kristnet der han kom. Kong Olav tok inn hos Hårek på Tjøtta ; og da ble Hårek og alle folkene hans døpt. Hårek gav kongen store gaver da de skiltes og ble hans mann, han fikk veitsler av kongen og lendmanns rett.

78.

Det var en bonde som het Raud den ramme ; han bodde på Godøy i fjorden som heter Saltfjorden. Raud var en steinrik mann og holdt mange huskarer ; han var mektig, en svær flokk finner hjalp ham straks når han trengte det. Raud var svær til å blote og kunne mye trolldom. Han var en god venn til en mann som er nevnt før,  Tore Hjort ; de var store høvdinger begge to.
Da disse to fikk høre at kong Olav var på veg sørfra gjennom Hålogaland med en stor hær, samlet de hær om seg de også ; de bød ut skip og fikk mye folk. Raud hadde en stor drake med forgylt hode på ; skipet hadde tretti rom og var stort i forhold til romtallet. Tore Hjort hadde også et stort skip. De styrte sørover med flåten mot kong Olav. Da de møttes, la de til kamp mot kong Olav ; det ble et stort slag der, og snart ble det mannefall, men mest hos håløygene, skipene deres ble ryddet, og da kom det over dem både skrekk og redsel. Raud rodde ut til havs med draken sin, og så lot han heise seil. Raud hadde alltid bør hvor han så ville seile, det kom av trolldommen hans.
Det er snart sagt hvordan det gikk Raud, han seilte hjem til Godøy. Tore Hjort flyktet inn mot land, der sprang de ut av skipene, men kong Olav fulgte etter dem og jagde og drepte dem. Kongen var den fremste igjen, som alltid ellers, når slikt skulle fristes. Han så Tore Hjort som løp, Tore var snarere til beins enn alle andre. Kongen rente etter ham, og Vige, hunden hans, fulgte. Da ropte kongen : <Vige, ta hjorten!> Vige løp fram og etter Tore, og hoppet opp på ham. Tore ble stående. Da kastet kongen et spyd mot Tore, Tore stakk hunden med sverdet og gav den et stort sår, men i det samme fløy spydet til kongen inn under armen på Tore, så det kom ut igjen på den andre sida. Der mistet Tore livet, og Vige ble båret såret om bord. Kong Olav gav grid til alle som bad om det, og som ville gå over til kristendommen.

79.

Kong Olav styrte flåten nordover langs landet og kristnet alle mennesker der han kom. Da han kom nord til Saltfjorden, ville han seile inn fjorden og finne Raud. Men et forrykende uvær og hard storm stod ut etter fjorden ; kongen lå der ei uke, og samme uværet holdt seg inne i fjorden, men utenfor blåste det fin bør til å seile nordover langs landet med. Så seilte kongen helt nord til Omd, og der gikk alle folk over til kristendommen. Etterpå snudde kongen og drog sørover igjen. Men da han kom utenfor Saltfjorden, stod stormen og sjørøyken utetter fjorden igjen. Kongen lå der noen dager, og det var samme været. Da gikk kongen til biskop Sigurd og spurte om han kunne gi ham noe råd for dette. Biskopen sa han ville prøve om gud ville låne dem noe av sin styrke så de kunne seire over denne djevelsmakt.

80.

Biskop Sigurd tok hele messeskrudet sitt med seg og gikk fram i stavnen på kongeskipet ; han lot tenne lys og svinge røkelse, satte opp et krusifiks der i stavnen, leste evangeliet og mange andre bønner, og skvettet vievann utover hele skipet. Så sa han de skulle ta ned skipsteltene og ro innover fjorden. Kongen lot rope til de andre skipene at de skulle ro etter ham. Og da de kom i gang med å ro på Tranen, gikk den inn fjorden, og de som rodde skipet, kjente ingen vind mot seg ; men kjølvannet, der skipet hadde gått, stod som merke etter det, slik at der var det stille, men sjørøyken stod på begge sider slik at en kunne ikke se fjella for den. Så rodde det ene skipet etter det andre innover der i stilla, slik gikk det hele dagen og natta som fulgte, og litt før dag kom de til Godøy. Da de kom utenfor garden til Raud, så de den store draken hans som lå og fløt der ved land.
Kong Olav gikk straks opp til garden med følget, de gikk til det loftet Raud sov i, brøt det opp og løp inn der. Raud ble tatt til fange og bundet, og av de andre som var der inne, ble noen drept og noen tatt til fange. Så gikk kongsmennene til det huset som huskarene til Raud sov i, der ble noen drept, noen bundet og noen banket. Nå lot kongen Raud føre fram for seg og bød ham å la seg døpe. <Da skal jeg ikke ta fra deg det du eier,> sa kongen, <men jeg skal være din venn, om du kan stelle deg slik.> Raud ropte og skreik mot ham, han sa han aldri ville tro på Krist, og spottet Gud fælt. Da ble kongen sint og sa Raud skulle få den verste død som var.
Så lot kongen folk ta og binde ham med ryggen mot en stokk, han lot dem sette en pinne mellom tennene på ham, slik at munnen stod åpen. Så lot kongen ta en lyngorm og sette foran munnen på ham, men ormen ville ikke inn i munnen, den krøkte seg bort, for Raud blåste mot den. Da lot kongen ta en kvannstilk som var som et rør, og sette i munnen på Raud, noen sier forresten at det var luren sin kongen lot sette i munnen på ham. Så slapp han ormen inn der og kjørte ei gloende jernstang inn etter den. Da krøkte ormen seg inn i munnen på Raud, og videre ned gjennom halsen og skar seg ut i sida. Slik mistet Raud livet.
Kong Olav tok svære rikdommer i gull og sølv der og mye annet løsøre, våpen og mange slags kostbarheter. Og alle de mennene som hadde fulgt Raud, dem lot kongen døpe, og når de ikke ville det, lot han dem drepe eller pine. Den draken som Raud hadde eid, tok kong Olav og styrte sjøl, for det var et mye større og finere skip enn Tranen ; framme hadde det et drakehode, og akter en krok som så ut som en hale ; begge nakkene og hele stavnen var lagt med gull. Dette skipet kalte kongen Ormen, for når seilene var oppe, kunne de gå for å være vingene på draken, og det var det fineste skipet i hele Norge.
De øyene Raud bodde på, heter Gylling og Hæring, og alle sammen heter de Godøyene, og strømmen i nord mellom dem og fastlandet heter Godøystraumen. Kong Olav kristnet hele fjorden, siden drog han sørover langs med landet, og på den ferden hendte det mye som det går sagn om, troll og vonde vetter eglet seg inn på mennene hans og stundom på ham sjøl óg. Men vi vil heller skrive om hvordan det gikk til da kong Olav kristnet Norge og de andre landene som han førte kristendommen til. Samme høsten kom kong Olav til Trondheimen med hæren, og styrte til Nidaros og gjorde seg i stand til å bli der om vinteren.
Det neste jeg nå vil skrive om, handler om islendinger.

81.

Samme høsten kom Kjartan Olavsson til Nidaros fra Island ; Kjartan var sønn til Olav, sønn til Hoskuld, og han var dattersønn til Egil Skallagrimsson ; folk sier han har vært den aller beste unge mann som noen gang er blitt født på Island. Der var Halldor også, sønn til Gudmund på Mødruvellir, og Kolbein, sønn til Tord Frøysgode og bror til Brenne-Flose ; den fjerde var Sverting, sønn til Runolv gode. Alle disse var hedninger, og det var mange andre med dem, noen mektige og noen småfolk. Samtidig kom det også noen andre stormenn fra Island, folk som hadde lært kristendom av Tangbrand ; det var Gissur Kvite, sønn til Teit Kjetilbjørnsson, mor hans var Ålov, datter til Bodvar herse, Viking-Kåres sønn. Bror til Bodvar var Sigurd, far til Eirik Bjodaskalle so var far til Astrid, mor til kong Olav. En av islendingene het Hjalte Skeggjason, han var gift med Vilborg, datter til Gissur Kvite. Hjalte var også kristen, og kong Olav tok svært godt imot disse mågene Gissur og Hjalte, og de bodde hos ham der.
Men de islendingene som var hedninger, og som styrte skip, de prøvde å seile sin veg, så snart kongen kom til byen, for de hadde hørt at kongen tvang alle mennesker til å bli kristne. Men været var imot dem, og så dreiv de tilbake inn under Nidarholm. De som styrte disse skipene, var Torarin Nevjolvsson, Hallfred Ottarsson skald, Brand den gavmilde og Torleik Brandsson. Det ble sagt fra til kong Olav om dette, at det var noen skip der med islendinger som var hedninger alle sammen, og nå ville de rømme for ikke å møte kongen. Da sendte kongen bud til dem og nektet dem å seile, han sa de skulle styre inn til byen, og det gjorde de, men de bar ikke noe i land fra skipene sine.

82.

Nå ble det mikkelsmess. Den dagen lot kongen feire høytidelig, han lot synge høytidsmesse. Islendingene gikk til messen og hørte på den vakre sangen og lyden fra klokkene. Da de kom tilbake til skipene, sa hver av dem hvordan de hadde likt dette som kristenfolket dreiv på med. Kjartan syntes godt om det, men de fleste av de andre hadde bare vondord. Men det er sant som det er sagt, at mange er kongens ører, kongen fikk høre om det, og så sendte han straks samme bud etter Kjartan og bad ham komme til seg.
Kjartan gikk til kongen sammen med noen andre, og kongen tok godt imot ham. Kjartan var en usedvanlig stor og vakker mann, og talte godt for seg. Kongen og han hadde ikke talt mange ordene med hverandre, før kongen bød Kjartan ta kristendommen. Kjartan sa han ville ikke si nei til det, om han kunne få kongens vennskap for det. Kongen lovte ham sitt fulle vennskap, og så ble han og kongen enige om dette med hverandre. Dagen etter ble Kjartan døpt, og Bolle Torlaksson, frenden hans, og hele følget deres også. Kjartan og Bolle var gjester hos kongen så lenge de var i hvite dåpsklær, og kongen viste dem stor godhet.

83.

Det var en dag kong Olav var ute og gikk på stretet, da kom det noen menn gående mot ham, og den som gikk først, hilste på kongen. Kongen spurte mannen hva han het, og han sa han het Hallfred. Da sa kongen : <Er det du som er skald ?> Han sa : <Jeg kan da dikte.> Da sa kongen : <Kanskje du vil gå over til kristendommen, og så siden bli min mann ?> Han sa : <Jeg setter ett vilkår ; jeg skal la meg døpe dersom du, konge, sjøl vil være gudfar for meg ; det vil jeg ikke ta imot av noen annen mann.> Kongen sa : <Det skal jeg være.> Så ble Hallfred døpt, og kongen holdt ham under dåpen.
Etterpå spurte kongen Hallfred : <Vil du nå bli min mann ?> Hallfred sa :<Jeg har vært hirdmann hos Håkon jarl før. Og nå vil jeg ikke bli handgangen verken hos deg eller noen annen høvding, uten du lover meg at du aldri skal jage meg fra deg, hva det så skulle komme til å hende meg.> <Jeg har ikke hørt annet av deg, Hallfred,> sa kongen, <enn at du nok verken er så vettug eller så vis at jeg ikke må vente annet enn at du kommer til å gjøre ting som jeg ikke for noen pris kan finne meg i.> <Da får du drepe meg,> sa Hallfred. Kongen sa : <Du er en vandrædaskald. Men du skal være min skald fra nå av.> Hallfred svarte : <Hva gir du meg i navnefeste da, konge, når jeg skal hete Vandrædaskald ?>  Kongen gav ham et sverd, men det fulgte ingen skjede med. Kongen sa : <Nå kan du lage ei strofe om sverdet, og la ordet sverd komme i hver linje.>
Hallfred kvad .

Da gav kongen ham skjede til og sa : <Ordet sverd står ikke i hver linje.> Hallfred svarer : <Det er én linje det er to i.> <Slik er det,> sa kongen
Fra kvadene til Hallfred har vi fått kunnskap og visshet om det som er fortalt om kong Olav Tryggvason.
 

84.

Samme høsten kom Tangbrand prest fra Island til kong Olav. Han fortalte at det hadde ikke gått så glatt for ham ; islendingene hadde laget nid om ham, sa han, og noen av dem ville drepe ham, og han trodde ikke det var noen utsikt til at landet skulle bli kristent. Kong Olav ble så vill og vred at han lot blåse i luren, og kalte sammen alle de islendingene som var i byen, og så sa han de skulle bli drept alle sammen. Men Kjartan og Gissur og Hjalte og de andre som hadde gått over til kristendommen, gikk til ham og sa : <Konge, du kan ikke ville gå tilbake på dine egne ord, og du sier jo at ingen mann skal ha gjort så mye som kunne gjøre deg vred, at du ikke skulle tilgi ham alt om han lot seg døpe og gav opp hedenskapen. Nå vil alle disse islendingene som er her, la seg døpe, og vi skal nok finne på en list så kristendommen skal få framgang på Island. Det er mange her som er sønner til mektige menn på Island, og fedrene deres vil være til stor hjelp for denne saken. Og Tangbrand fór fram med råskap og manndrap der som her hos deg, og det ville ikke folk finne seg i av ham.> Kongen tok nå til å høre på det de hadde å si. Og så ble de døpt alle de islendingene som var der.

85.

Kong Olav var den beste i alle slags idretter av alle de menn det er fortalt om i Norge ; han var sterkere og smidigere enn noen annen mann, og det er skrevet mange frasagn om det. Ett av dem er om at han gikk opp på Smalsarhorn og festet skjoldet sitt på toppen av fjellet, et annet om hvordan han hjalp en av hirdmennene sine som først hadde klyvd opp der i berget slik at han verken kunne komme opp eller ned ; kongen gikk opp til ham og tok ham under armen og bar ham ned på sletta. Kong Olav kunne gå på årene utabords mens mennene hans rodde på Ormen ; han lekte med tre sverd slik at det ene alltid var i lufta, og tok dem alltid igjen i handgrepet. Han hogg alltid med begge hender og kastet to spyd på én gang. Kong Olav var glad i moro og likte godt leik, han var blid og liketil ; han dreiv hardt med alle ting, og var rent storveies til å gi bort, han var svært nøye på klærne ; han var foran alle andre menn når det gjaldt å være djerv i kamp ; stygg og grusom som få når han ble sint, og pinte uvennene sine fælt ; noen brente han med ild, noen lot han olme hunder rive i filler, og noen lemlestet han, eller lot dem kaste utfor høye fjell. Derfor var vennene hans glade i ham, men uvennene var redd ham, og når han hadde slik framgang, var det fordi noen gjorde det han ville av godhet og vennskap, og noen fordi de var redde.

86.

Leiv, sønn til Eirik Raude som først bygde på Grønland, kom til Norge fra Grønland denne sommeren. Han kom til kong Olav og tok imot kristendommen og ble vinteren over hos kong Olav.

87.

Gudrød, sønn til Eirik Blodøks og Gunnhild, hadde vært og herjet i Vesterlanda etter han hadde rømt fra landet for Håkon jarl. Men denne sommeren som det ble fortalt om nå her foran, da kong Olav Tryggvason hadde rådd for Norge i fire år, da kom Gudrød til Norge og hadde med seg mange hærskip. Han hadde seilt ut fra England, og da han kom så langt at han snart skulle se land i Norge, så styrte han sørover langs kysten, dit han tenkte det minst rimelig å støte på kong Olav. Gudrød seilte sør til Viken. Og straks han kom i land, tok han til å herje og tvinge folk i landet under seg ; han krevde de skulle ta ham til konge. Da de som bodde der, så at det var kommet en stor hær over dem, bad de om fred og forlik, og de tilbød kongen å la det gå tingbud over landet ; de bød seg til å ta ham til konge heller enn å få hæren hans over seg. Så ble det satt en frist så lenge tingbudet gikk. Kongen krevde kosthold så lenge ventetiden varte, men bøndene valgte heller å gjøre veitsler for kongen, all den stund han trengte til det, og det tok kongen imot ; han drog omkring i landet på veitsler med noen av mennene sine, og de andre så etter skipene.
Da de to brødrene Hyrning og Torgeir, mågene til kong Olav, hørte dette, samlet de folk om seg og fikk seg skip, deretter drog de nord i Viken, og kom ei natt med flokken sin der Gudrød var på veitsle. De gikk mot ham der med ild og våpen. Der falt kong Gudrød og det meste av hæren hans, og av de folkene som hadde blitt igjen ved skipene, ble noen drept og noen kom seg unna og rømte lange veger.

Nå var de døde alle sønnene til Eirik og Gunnhild.




Gunnhild på Orknøyene etter sine sønners død.

88.

Den vinteren etter at kong Olav var kommet fra Hålogaland, lot han bygge et stort skip inne under Ladehammeren ; det var mye større enn noen av de andre skipene som fantes i landet den gang, bakkestokkene er der ennå, så en kan se hvor stort skipet var. En mann som het Torberg Skavhogg bygde stavnene på skipet, men det var mange andre som arbeidde på det, noen til å sette det sammen, noen til å telje, noen til å slå søm og noen til å kjøre tømmeret. Alt på det ble svært omhyggelig og fint forseggjort. Skipet var både langt og bredt, det var høyt opp til relinga og bygd av svært tømmer.
Men da de skulle legge den øverste bordkledningen, måtte Torberg nødvendigvis et ærend hjem til garden sin, og der ble han nokså lenge. Da han kom tilbake, var bordkledningen lagt. Kongen gikk ut straks om kvelden sammen med Torberg og så på skipet, hvordan det var blitt. Alle sa de aldri hadde sett så stort og vakkert langskip. Så gikk kongen tilbake til byen.
Tidlig neste morgen gikk kongen og Torberg ut til skipet igjen. Da var handverkerne alt kommet dit, de sto der alle sammen og gjorde ingen ting. Kongen spurte hvorfor de stod slik. De sa at skipet var ødelagt ; en mann måtte ha gått fra framstavnet til løftingen og sneid det ene hogget etter det andre inn i det øverste bordet. Kongen gikk bort og så det var sant. Da sa han med én gang, og svor på det, at om han, kongen, fikk greie på hvem det var som hadde ødelagt skipet for ham slik av misunnelse, da skulle den mannen få dø. <Men den som kan si meg hvem det er, skal jeg gjøre mye godt for.>
Da sa Torberg : <Jeg skulle nok si Dem hvem som har gjort dette her, konge.> <Det er heller ikke noen annen mann jeg venter det mer av enn deg,> sa kongen, <at du skulle ha lykke til å finne ut dette og fortelle meg det.> <Konge,> sa han, <jeg skal si deg hvem som har gjort det. Jeg har gjort det.> Da sa kongen : <Da skal du bøte det igjen slik at det blir like godt som det var før. Og du setter livet på spill med dette.> Nå gikk Torberg bort og telgde bordet slik at alle snei- hoggene ble borte. Da sa kongen og alle de andre at skipet var mye vakrere på den sida som Torberg hadde skåret i. Kongen bad ham gjøre slik på den andre sida også, og sa han skulle ha så mange takk for det.
Nå ble Torberg førstemann i arbeidet på skipet helt til det var ferdig. Det var en drake, bygd slik som Ormen, som kongen hadde hatt med fra Hålogaland ; men dette skipet var mye større og mer forseggjort på alle måter. Han kalte det Ormen lange og det andre Ormen stutte. Det var 34 rom på Ormen lange. Hodet og kroken var helt forgylte ; og det var like høyt til relinga som et havskip. Det er det beste skip som har vært bygd i Norge og det som har kostet mest.
 
 

89.

Eirik Håkonsson jarl og brødrene hans og mange andre av de gjæve frendene deres, drog bort og ut av landet etter at Håkon jarl var falt. Eirik jarl drog øst til Svitjod til Olav sveakonge, og der ble han godt mottatt. Kong Olav gav jarlen land og fred der og gav ham store veitsler, så han kunne holde seg og sine menn godt der i landet.
Dette taler Tord Kolbeinsson om : se kvad.

Det kom mye folk fra Norge til Eirik jarl, menn som hadde blitt landflyktige for kong Olav Tryggvason. Eirik jarl fant da på å skaffe seg skip og drog på hærferd etter gods til seg og følget sitt. Han seilte først til Gotland, og der lå han lenge om sommeren og kapret kjøpmannsskip som kom seilende dit til landet, eller om det var vikinger. Stundom gikk han opp på land og herjet rundt omkring langs sjøkanten.
Dette er sagt i Bandadråpa :

Etterpå seilte Eirik jarl sør til Vendland, og der utenfor Stauren møtte han noen vikingskip og la til kamp mot dem. Eirik jarl fikk seier der, og drepte vikingene. Dette er sagt i Bandadråpa :
 
 

90.

Om høsten seilte Eirik jarl tilbake til Svitjod og ble der en vinter til. Men om våren rustet jarlen hæren og seilte i austerveg. Da han kom i kong Valdemars rike, tok han til å herje og drepe folk, brente og ødela landet overalt der han kom. Han kom til Aldeigjuborg, og kringsatte den og lå der til han vant byen ; han drepte mange og brøt ned og brente hele borgen. Etterpå drog han med hærskjold rundt omkring i Gardarike.
Dette er sagt i Bandadråpa :

Eirik jarl var ute i alle disse hærferdene i fem somrer til sammen, og da han kom hjem fra Gardarike, fór han med hærskjold over hele Adalsysla og Øysysla. Der tok han fire store vikingskip fra danene og drepte alle som var på dem. Dette er sagt i Bandadråpa :

Da Eirik jarl hadde vært ett år i Sveavelde, drog han til Danmark. Han drog til danekongen Svein Tjugeskjegg og fridde til Gyda, datter hans ; giftermålet ble avtalt, og Eirik jarl fikk Gyda. Året etter fikk de en sønn som het Håkon. Om vinteren var Eirik jarl i Danmark og noen ganger i sveavelde, men om sommeren var han på hærferd.
 

91.

Svein Tjugeskjegg danekonge var gift med Gunnhild, datter til Burislav venderkonge. Men ved den tid det er fortalt om her foran, hendte det at Gunnhild ble sjuk og døde. Og litt seinere ble kong Svein gift med Sigrid Storråde, datter til Skoglar-Toste og mor til sveakongen Olav Svenske. Med mågskapen kom det stort vennskap mellom kongene og mellom dem og Eirik Håkonsson jarl.

92.

Burislav venderkonge klagde for mågen sin, Sigvalde jarl, over at det var brutt det forliket som Sigvalde jarl hadde fått i stand mellom kong Svein og kong Burislav. Kong Burislav skulle ha Tyre Haraldsdotter, søster til kong Svein, til ekte, men dette giftermålet hadde ikke kommet i stand, for Tyre sa tvert nei ; hun ville ikke gifte seg med en hedensk mann, som attpå var gammel. Nå sa kong Burislav til jarlen at han ville kreve avtalen holdt, og bad jarlen dra til Danmark og hente dronning Tyre til ham.
Sigvalde jarl lot seg ikke be to ganger, han drog til Svein danekonge og la fram saken for ham ; og jarlen fikk overtalt kong Svein slik at han gav søstera Tyre over til jarlen ; noen kvinner fulgte henne, dessuten fosterfaren hennes som het Ossur Agesson, en mektig mann, og noen andre. Kongen og jarlen avtalte at de eiendommene som dronning Gunnhild hadde hatt i Vendland, skulle Tyre ha i medgift og særeie, og dessuten andre store eiendommer som hun skulle ha av brudgommen. Tyre gråt sårt og ville svært nødig reise.
Da nå jarlen kom til Vendland med henne, holdt kong Burislav bryllup og giftet seg med dronning Tyre. Men ettersom hun var hos hedenske mennesker, ville hun verken ta imot mat eller drikke av dem, og slik gikk det i sju dager.
Men så ei natt løp dronning Tyre og Ossur bort i mørke om natta og tok til skogs. Det er ikke langt å fortelle om hvordan det gikk dem, de kom fram til Danmark, men der torde ikke Tyre være for noen pris, for hun visste at om kong Svein, bror hennes, fikk høre at hun var der, ville han sende henne tilbake til Vendland snarest. Så drog de videre, hele tida uten å gi seg til kjenne, helt til de kom til Norge.
Tyre stanset ikke før de kom til kong Olav ; han tok godt imot dem, og de var der og hadde det godt. Tyre fortalte kongen alt om den vanskelige stilling hun var kommet i, bad ham om råd og hjelp, og om fred i hans rike. Tyre talte godt for seg, og kongen likte godt det hun sa, han så det var ei vakker kvinne, og så falt det ham inn at dette måtte være et godt gifte. Han vendte samtalen inn på dette, og spurte om hun ville gifte seg med ham. Og slik som sakene stod for henne, syntes hun det var vondt å komme ut av det igjen, og dessuten så hun for et heldig gifte dette var, å få en slik navngjeten konge til mann, og så sa hun han fikk rå for henne og giftet hennes. Da de nå hadde talt mer om dette, fikk kong Olav dronning Tyre til hustru. Dette bryllupet stod den høsten kongen hadde kommet nordfra fra Hålogaland. Kong Olav og dronning Tyre ble i Nidaros den vinteren.
Våren etter klagde dronning Tyre stadig for kong Olav og gråt sårt over at hun som hadde så store eiendommer i Vendland, ikke hadde noen rikdom der i landet, som kunne sømme seg for ei dronning. Imellom bad hun kongen så vakkert at han skulle hente det hun eide til henne ; hun sa at kong Burislav og kong Olav var så gode venner at Olav ville få alt han krevde, så snart de to møttes. Kong Olavs venner hørte om det hun sa, og de rådde alle sammen kongen fra å reise.
Men så var det en dag tidlig på våren kongen gikk gjennom stretet, og ved torget kom det en mann imot ham med en mengde kvanner, de var merkelig store for den årstida. Kongen tok med seg en stor kvannstilk og gikk hjem i huset til dronning Tyre med den. Tyre satt i stua og gråt da kongen kom inn. Kongen sa : <Se herskal du få en stor kvannstilk !> Hun slo til den med handa, og sa : <Det var større gaver de Harald Gormsson gav, men så kvidde han seg heller ikke så mye for å dra ut av landet og hente sin eiendom, som du gjør nå. Det viste seg, dengang han kom hit til Norge og la størstedelen av landet her øde, og tok alt under seg med skylder og skatter. Men du tør ikke reise gjennom Danevelde for kong Svein, bror min.> Kong Olav fór opp da hun sa dette. Han ropte høyt og svor på det : <Aldri skal vel jeg være redd for bror din, kong Svein. Og om vi to møtes, da skal han vike.>

Olav rekker Tyre kvannstilken.

93.

Litt seinere lyste kong Olav til ting i byen. Da gjorde han det kjent for hele folket at han ville ha leidang ut utenfor landet om sommeren. Han ville ha fast utgreiing fra hvert fylke, både av skip og folk, og sa med én gang hvor mange skip han ville ha der fra fjorden. Så sendte han bud både i nord og sør langs kysten både ytre og indre leia, og lot by ut hær.
Kong Olav fikk satt fram Ormen lange og alle de andre skipene sine, både store og små ; sjøl styrte han Ormen lange. Da de skulle sette mannskap på skipene, ble det valgt ut så omhyggelig at på Ormen lange fikk ingen mann være som var over seksti år eller under tjue, og de var utvalgte folk når det gjaldt mot og styrke også. Det var først og fremst kong Olavs hirdmenn, for til hirden var det valgt ut alle de som var de sterkeste og djerveste både av innenlandske og uten- landske folk.

94.

Ulv Raude het den mannen som bar merket for kong Olav, han var i stavnen på Ormen. De andre der het Kolbjørn stallare, Torstein Oksefot og Vikar fra Tiundaland, bror til Arnljot Gelline. I saksene på rausn stod disse : Vak Raumesson fra Elv, Berse den sterke, Ån skytte fra Jemtland, Trond Ramme fra Telemark og Utyrme, bror hans ; av håløyger var det Trond Skjalge, Ogmund Sande, Lodve Lange fra Saltvik og Hårek Kvasse. Av inntrønderne : Kjetil Høge, Torfinn Eisle, Håvard og brødrene hans fra Orkdalen. I forrommet stod Bjørn fra Støle, Torgrim fra Kvine, sønn til Tjodolv, Asbjørn og Orm, Tord fra Njardarlog, Torstein Kvite fra Obrestad, Arnor fra Møre, Hallstein og Hauk fra Fjordane, Øyvind Snåk, Bergtor Bestil, Hallkjell fra Fjaler, Olav Dreng, Arnfinn fra Sogn, Sigurd Bild, Einar fra Hordaland og Finn, Kjetil fra Rogaland og Grjotgard Raske. Disse stod i krapperommet : Einar Tambarskjelve, han syntes de ikke var full kar, for han var bare atten år gammel, Hallstein Livsson, Torolv, Ivar Smetta, Orm Skogarnev. Det var også mange andre store og vidgjetne menn på Ormen, om vi ikke kan navnene på flere. Det var åtte mann i hvert halvrom på Ormen, og de var valgt ut enkeltvis hver eneste mann ; i forrommet var det tretti. Folk brukte å si at mannskapet om bord i Ormen stod like mye over alle andre menn som Ormen over andre skip, så vakkert og sterkt og djervt var det.
Torkjell Nevja, bror til kongen, styrte Ormen stutte ; Torkjell Dyrdil og Jostein, morbrødrene til kongen, hadde Tranen, og begge disse skipene hadde også godt mannskap. Kong Olav hadde elleve store skip med seg fra Trondheimen, foruten tjuesesser og mindre skip.

95.

Da kong Olav hadde gjort hæren klar i Nidaros, satte han menn i sysler og årmannsembeder over hele Trøndelag. Da sendte han Gissur Kvite og Hjalte Skeggjason til Island for å by kristendom også der, han gav dem en prest med, som het Tormod, og en del andre prestevigde menn ; men de fire han syntes var de gjæveste av islendingene, holdt han tilbake som gisler, der var Kjartan Olavsson, Halldor Gudmundsson, Kolbein Tordsson og Sverting Runolvsson. Det er fortalt om Gissur og Hjalte at de kom ut til Island før Alltinget, og drog til ting. Og på det tinget ble kristendommen innført ved lov på Island, og om sommeren ble alle mennesker døpt.

96.

Samme vår sendte kong Olav også Leiv Eiriksson til Grønland for at han skulle by kristendom der, og han seilte til Grønland samme sommer. I havet berget han et skipsmannskap, de var hjelpeløse og lå og dreiv på et vrak. Da fant han Vinland det gode også, og kom til Grønland utpå sommeren. Han hadde med seg prest og lærere dit og drog til faren Eirik i Brattalid og bodde der. Folk kalte ham siden Leiv den hepne, men Eirik, far hans, sa at de to tingene gikk opp i opp, at Leiv hadde berget et skip fullt av folk, og så at han hadde hatt med hykleren til Grønland - det var presten.

97.

Kong Olav drog sørover langs kysten med flåten. Da kom det til ham mange av vennene hans, stormenn som var ferdige til å dra med kongen. Første mann der var Erling Skjalgsson, mågen hans, han hadde den store skeiden, den hadde tretti rom, og det var et skip med bare godt mannskap. Så kom kongens måger, Hyrning og Torgeir, til ham også, de styrte hvert sitt store skip. Mange andre stormenn fulgte ham, han hadde seksti langskip da han seilte fra landet. Han seilte sørover forbi Danmark gjennom Øresund, og ferden gikk like til Vendland ; der satte kong Olav stevne med kong Burislav. Kongene møttes, de talte sammen om de eiendommene kong Olav gjorde krav på. Alle samtaler gikk glatt mellom kongene, og de kravene kong Olav mente å ha der, fikk han godt og greit ordnet. Kong Olav ble der lenge utover sommeren og søkte opp mange av vennene sine.

98.

Kong Svein Tjugeskjegg var nå gift med Sigrid Storråde, som før skrevet. Sigrid var kong Olav Tryggvasons verste uvenn, grunnen var at kong Olav hadde brutt avtale med henne og slått henne i ansiktet, som før skrevet. Hun dreiv og egget opp kong Svein til å føre krig mot kong Olav Tryggvason ; hun sa han hadde grunn nok til strid med kong Olav, for han hadde ligget med Tyre, søster hans, <uten å spørre deg om lov, og slikt ville ikke foreldrene dine ha funnet seg i.> Slik snakk førte Sigrid støtt i munnen, og til slutt fikk hun det så langt ved overtalelsene sine, at kong Svein ble helt oppsatt på dette.
Tidlig på våren sendte kong Svein bud øst i Svitjod til mågen Olav sveakonge og til Eirik jarl ; han lot dem få vite at Olav Norges konge hadde leidang ute og tenkte seg til Vendland om sommeren. Sendebudene skulle videre si at sveakongen og jarlen skulle by ut hær og komme og møte kong Svein. Så skulle de alle sammen legge til kamp mot kong Olav. Sveakongen og Eirik jarl var straks ferdige, de samlet en svær flåte fra Sveavelde, og med denne flåten seilte de sør til Danmark, og kom dit da Olav Tryggvason nettopp hadde seilt østover. Dette taler Halldor Ukristne om i den dråpa han laget om Eirik jarl : se kvad

Sveakongen og Eirik jarl seilte og møtte danekongen, og alle tre til sammen hadde de en hær så stor at det ikke var ende på det.
 
 

99.

Da kong Svein hadde sendt bud etter hæren, sendte han Sigvalde jarl til Vendland, han skulle holde utkik med kong Olav Tryggvason og lage en felle, slik at kong Svein og kong Olav kunne møtes. Sigvalde jarl drog av sted og kom fram til Vendland ; han kom til Jomsborg og drog derfra til kong Olav Tryggvason. Det var stort vennskap mellom dem fra før, og nå ble jarlen en riktig kjær venn hos kongen. Astrid, datter til kong Burislav, hun som var gift med jarlen, var en god venn til kong Olav ; det var mye fordi de engang hadde vært skyldfolk, dengang Olav var gift med Geira, søster hennes.
Sigvalde var en klok mann og underfundig, og ettersom han nå var inne i alt kong Olav hadde fore, heftet han ham lenge så han ikke kom til å seile vestover, han fant på mange forskjellige ting. Kong Olavs folk brukte seg fælt for dette, mennene ville endelig hjem, de lå der fullt ferdige, og det så ut på været som det skulle bli god bør.
Sigvalde jarl fikk hemmelig bud fra Danmark om at nå var danekongens hær kommet østfra og Eirik jarl hadde også hæren sin ferdig, og høvdingene skulle komme sammen øst under Vendland ; de hadde avtalt at de skulle vente på kong Olav ved den øya som het Svolder. Og så skulle jarlen stelle det slik at de kom til å møte kong Olav der.

100.

Det kom et rykte til Vendland om at Svein danekonge hadde hær ute, og snart tok folk til å mumle om at det  visst var kong Olav Svein ville møte. Men Sigvalde jarl sa til kongen: " Kong Svein kan ikke tenke på å legge til kamp med deg med bare danehæren, så stor hær som du har. Men hvis du har noen mistanke om at det skulle være ufred i vente for deg, så skal jeg følge deg med min flokk, og hittil har det alltid gått for å være styrke i det at jomsvikingene fulgte en høvding. Jeg skal gi deg elleve skip med godt mannskap".  Kongen tok imot tilbudet. Det var liten, men stø og god vind.
Nå lot kongen flåten løse og blåste til bortferd, og så heiste folk seil. Alle småskipene gikk fortere enn de andre, og seilte i forvegen ut til havs. Jarlen seilte inn til kongsskipet, han ropte til det, og sa kongen skulle seile etter ham. "Jeg vet best hvor sunda er dypest mellom øyene", sa han " og det kommer du til å trenge med de store skipene". Så seilte jarlen først med sine skip, det var elleve av dem, og kongen seilte etter ham med storskipene sine.Han hadde også elleve skip der, hele resten av hæren hadde seilt ut på havet. Da Sigvalde jarl seilte inn mot Svolder, kom det ei skute roende ut til ham. Der sa de til jarlen at hæren til danekongen lå i havna foran dem. Da lot Sigvalde jarl seilene falle og rodde inn under øya.
Så sier Halldor Ukristne : se kvad

Her er det sagt at kong Olav og Sigvalde jarl hadde 71 skip da de seilte sørfra.
 

101.

Svein danekonge og Olav sveakonge og Eirik jarl var der med hele hæren sin. Det var fint vær og klart solskinn ; alle høvdingene gikk opp på holmen, hver med sitt følge. Og nå så de at et skip kom seilende, det var stort og staselig, da sa begge kongene : <Det var et svært skip, også så vakkert, det må være Ormen lange.> Eirik jarl svarte ; han sa :
<Dette er ikke Ormen lange,> og det var som han sa, for det var Eindride fra Gimsan som eide det skipet.
Litt seinere så de et annet skip komme seilende, mye større enn det første. Da sa kong Svein : <Han er redd, Olav Tryggvason, nå ; han tør ikke seile med hodet på skipet sitt.> Men Eirik jarl sa : <Dette er ikke kongsskipet. Jeg kjenner skipet og seilet, det har stripete seil. Dette er Erling Skjalgsson, ham lar vi seile. Det er bedre for oss å sakne det skipet i flåten til kong Olav ; det blir skår der etter det, slik det er rustet.< Noe seinere så de skipene til Sigvalde jarl og kjente dem ; de skipene styrte dit inn til holmen. Så fikk de se at tre skip kom seilende, og det ene var et stort et. Da ropte kong Svein opp og sa de skulle gå til skipene, han sa at der kom Ormen lange. Eirik jarl sa : <De har mange andre store og staselige skip enn Ormen lange, vi venter ennå.> Da var det mange som som sa : <Nå vil ikke Eirik jarl kjempe og hevne far sin. Dette er så stor skam at det kommer til å spørres utover alle land, her ligger vi med så stor hær som vi har, og så seiler kong Olav til havs rett for nesa på oss.>
Da de hadde snakket om dette en stund, så de fire skip som kom seilende, ett av dem var en svær drake med mye gull på. Da reiste kong svein seg og sa : <Høyt skal Ormen løfte meg i kveld ; ham skal jeg styre.> Nå var det mange som sa at Ormen var et veldig stort skip, og så vakkert, og det var en raus kar som hadde latt bygge et slikt skip. Da sa Eirik jarl, slik at bare noen få hørte det : <Om kong Olav ikke hadde større skip enn dette, så kunne likevel kong Svein aldri ta det fra ham med bare danehæren. > Nå dreiv folk ned til skipene og tok til å rive av skipsteltene. Men mens høvdingene stod og talte med hverandre om dette vi fortalte nå, da fikk de øye på tre veldige skip og det fjerde kom sist etter de andre, og det var Ormen lange. De to andre store skipene som hadde seilt før, og som de hadde trodd var Ormen, det var først Tranen og så Ormen stutte. Men da de fikk se Ormen lange, da kjente de det alle sammen, og nå var det ingen som sa imot ; der seilte Olav Tryggvason. Nå gikk de til skipene og gjorde seg ferdig til kamp.
Det var en avtale mellom høvdingene at hver av dem, kong Svein og kong Olav og Eirik jarl, skulle få sin trejedel av Norge, om de drepte kong Olav Tryggvason. Og den av høvdingene som gikk først opp på Ormen, skulle ha hele hærfanget de fikk der, og ellers skulle hver ha de skipene han ryddet : Eirik jarl hadde en uhorvelig stor barde, som han brukte ha i viking ; det var jernkam på den øverst på hver av stavnene, og nedover fra den et jernspant så tjukt og så bredt som sjølve kjølen, og det gikk helt ned i sjøen.

102.

Da Sigvalde jarl og hæren hans rodde inn under holmen, så Torkjell Dyrdil på Tranen det, og likedan styresmennene på de andre skipene som fulgte dem. De så at jarlen styrte skipene sine inn under holmen, og så lot de også seilene falle og rodde etter ham. De ropte til ham og spurte hvorfor han gjorde dette. Jarlen sa han ville vente på kong Olav.
<Det ser nesten ut som det er ufred på ferde her.> Så lot de skipene ligge og drive til Torkjell Nevja kom med Ormen stutte og de tre skipene som fulgte den ; de fikk høre samme nyheten, de lot da også seilene falle, og ble liggende og vente på kong Olav. Men da kongen seilte innefra mot holmen, rodde hele hæren ut i sundet foran dem. Da de så det, bad de kongen seile sin veg og ikke legge til kamp mot en så stor hær. Kongen svarte høyt, han stod oppe i løftingen :
<Ta ned seilet. Mine menn skal ikke tenke på flukt. Jeg har aldri flyktet i noen kamp. Gud rår for mitt liv, men på flukt kommer jeg aldri.> Så ble det gjort som kongen sa.
Så sier Hallfred : se kvad

103.

Kong Olav lot blåse sammen alle skipene sine. De ble lagt slik at kongsskipet lå midt i flåten, og på den ene siden av det lå Ormen stutte, på den andre Tranen. Da de tok til å binde sammen stavnene, ville de binde sammen stavnene på Ormen lange og Ormen stutte. Men da kongen så det, ropte han høyt og sa de skulle legge det store skipet bedre fram og ikke la det være det bakerste skipet i hele flåten.
Da svarte Ulv Raude : <Om vi skal legge Ormen så mye lenger fram som den er lengre enn de andre skipene, så blir det tungt arbeid i saksene.> Kongen sa : <Jeg visste ikke at jeg hadde en stavnbu som var både rau og redd.> Ulv sa :
<Vis bare ikke baken mer når du verger løftingen du, enn jeg når jeg verger stavnen.> Kongen hadde en bue i handa, nå la han ei pil på strengen og siktet på Ulv. Ulv sa : <Skyt den andre vegen, konge, der trengs det mer. Det jeg gjør, gjør jeg for deg.>

104.

Kong Olav stod i løftingen på Ormen, han stod høyt over de andre. Han hadde et forgylt skjold og rød gullhjelm, han var lett å kjenne fra de andre ; utenpå brynja hadde han en rød kjortel. Da kong Olav så flokkene ordne seg, og merkene kom opp foran høvdingene, spurte han : <Hvem er høvding for den hæren som er beint mot oss ?> De sa ham at der var kong Svein Tjugeskjegg med danehæren. Kongen svarte : <De blautingene er jeg ikke redd for, det er ikke noe mot i danene. Men hva er det for en høvding som følger merket der ute på høyre hand ?>  De svarte at det var kong Olav med sveahæren. Kong Olav sa : <Det var bedre for svearne om de satt hjemme og slikket blotbollene sine, enn at de går her mot Ormen under våpnene til dere. Men hvem eier de store skipene som ligger der ute til babord for danene ?> <Der,> sa de, <der er Eirik Håkonsson jarl.> Da svarte kong Olav : <Han synes vel han har god grunn til å møte oss, og der kan vi vente oss en kvass strid. De er nordmenn som vi sjøl.>

105.

Nå rodde kongene mot dem. Kong Svein la sitt skip mot Ormen lange, og kong Olav Svenske la til på sida og stakk stavnene mot det ytterste skipet til kong Olav Tryggvason ; på den andre sida la Eirik jarl seg. Nå ble det en hard kamp. Sigvalde jarl skåtet unna og la ikke til kamp. Så sier Skule Torsteinsson, han var hos Eirik jarl dengang :
Se kvad :

 Hallfred sier også noe av det samme : Se kvad

106.

Denne kampen ble mer enn vanlig kvass, og det falt en mengde menn. Frambyggene på Ormen lange og Ormen stutte og Tranen slengte anker og entrehaker ned på skipene til kong Svein, og de kunne bruke våpnene mot dem ovenfra og ned under føttene på seg. De ryddet alle de skip de fikk tak på, og kong Svein og de menn som kom seg unna, rømte over på andre skip, og så la de seg utenfor skuddhold ; den hæren gjorde nettopp slik som Olav Tryggvason hadde spådd. Da la Olav sveakonge til der isteden, men straks de kom nær storskipene, gikk det dem som de andre, de mistet en mengde folk og noen av skipene sine, og dermed drog de seg unna.
Men Eirik jarl la barden langskips inntil det ytterste av skipene til kong Olav og ryddet det, så hogg han av fortøyningene og la seg inntil det neste som kom, og sloss til det var ryddet. Da tok hæren til å løpe bort fra småskipene over på de større skipene, og jarlen hogg over fortøyningene etter hvert som skipene ble ryddet. Nå la danene og svearne seg fra alle kanter inn i skuddhold omkring kong Olavs skip. Men Eirik jarl lå hele tiden langskips med skipene og dreiv nærkamp med hoggvåpen, og etter som folk falt på hans skip, kom det andre opp der isteden, daner og svear.
Så sier Halldor : Se kvad

Nå ble striden kvass som aldri før, det falt en mengde folk, og til slutt gikk det slik at alle skipene til kong Olav ble ryddet, uten Ormen lange. Da hadde de kommet opp der alle de av folkene hans som ennå var våpenføre. Da la Eirik jarl barden langskips med Ormen, og nå ble det kamp med hoggvåpen der.
Så sier Halldor : Se kvad
 
 

107.

Eirik jarl stod i forrommet på skipet sitt, og det var fylket i skjoldborg. Der ble det kamp både med hogg og med spyd, og de kastet med alt som til var av våpen, og noen skjøt med bue eller kastet med handspyd. Da fløy det så mange våpen mot Ormen at en snaut kunne holde skjold for seg, så tjukt var det av spyd og piler ; for nå la de hærskip mot Ormen fra alle kanter. Kong Olavs menn var så ville og gale at de sprang opp på relinga for å nå å drepe folk med sverdene, men det var ikke mange som ville legge seg så tett oppunder Ormen at de kom i nærkamp. Og Olavsmennene gikk rett ut fra relinga mange av dem, og sanset ikke annet enn at de sloss på slette vollen, og så gikk de til bunns med våpnene sine.
Så sier Hallfred : Se kvad

108.

Einar Tambarskjelve stod bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Einar skjøt etter Eirik jarl, og pila smalt i nakken på rorknappen rett over hodet på jarlen, og gikk inn like til surrebandene. Jarlen så på den, og spurte om noen visste hvem som skjøt, men i det samme kom det ei ny pil, og det så nær jarlen at den fløy mellom sida og armen på ham, og så inn i hodefjøla bak ham, slik at brodden stod langt ut på den andre sida. Da sa jarlen til en mann som noen sier het Finn, men andre sier han var av finsk ætt,- det var en stor bueskytter- :
<Skyt den store mannen i krapperommet, du.> Finn skjøt, og pila traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da brast buen i to stykker. Da sa kong Olav : <Hva brast så høyt der ?> Einar svarte : <Norge av di hand, konge.> <Det var vel ikke så stor brist,> sa kongen, <ta min bue og skyt med den,> og så kastet han buen sin til ham. Einar tok buen, drog den straks ut forbi odden på pila, og sa : <For veik, for veik er kongens bue !> Så slengte han buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet med.

109.

Kong Olav Tryggvason stod i løftingen på Ormen og skjøt det meste av dagen, snart med bue og snart med små kaste- spyd, og alltid to på en gang. Han så framover skipet og så mennene svinge sverd og hogge tett, men så også at det beit dårlig for dem. Da ropte han : <Hvorfor svinger dere sverdene så sløvt ? Jeg ser de biter ikke for dere.> Det var en som sa : <Sverdene våre er blitt sløve, og mange er brukket.> Da tok kongen ned i forrommet og lukket opp høgsetekista og tok ut mange kvasse sverd og gav dem. Men da han tok nedi kista med høyre hand, så de at det rant blod ned under brynjeermet. Ingen vet hvor han var såret.

110.

De på Ormen som verget seg best og drepte flest, var folk i forrommet og så stavnbuene ; der var det mest utvalgte menn og dessuten var skipet høyest der. Da først folk tok til å falle midtskips, og det stod få igjen av mennene omkring masta, prøvde Eirik jarl å gå opp på Ormen, og kom seg opp med femten mann. Da kom Hyrning, kong Olavs måg, mot ham med en flokk, og det ble en veldig hard strid, det endte med at jarlen drog seg tilbake og ned igjen på barden, og av de som fulgte ham, falt noen, og noen ble såret. Dette nevner Tord Kolbeinsson : Se kvad

Nå ble det kvass strid igjen, og det falt mange på Ormen. Og da rekkene av dem som verget Ormen, tok til å tynnes, prøvde Eirik for annen gang å gå opp på Ormen. Det ble et hardt basketak igjen. Da stavnbuene på Ormen så dette, gikk de akterover og snudde seg mot jarlen for å verge skipet, og gjorde kraftig motstand. Men nå hadde det falt så mange på Ormen at det mange steder var tomt langs relinga, og så tok jarlsmennene til å gå opp mange steder. Og alt det folk som ennå stod og kunne verge seg på Ormen, drog seg akterover på skipet, dit kongen stod. Halldor Ukristne sier at da egget Eirik jarl sine menn : Se kvad

Eiriks menn border Ormen lange.

111.

Kolbjørn stallare gikk opp i løftingen til kongen, de to var svært like i klær og våpen. Kolbjørn var også en usedvanlig stor og vakker mann. Så ble det en skarp strid igjen i forrommet. Men nå var det kommet opp på Ormen så mange av jarlens folk som det var plass til der på skipet, og skipene hans la seg mot Ormen fra alle kanter, og på Ormen var det ikke mange folk igjen til å verge seg mot en så stor hær ; og enda de var både sterke og djerve menn, så varte det ikke lenge før de falt nesten alle sammen.
Kong Olav sjøl og Kolbein sprang over bord begge to på hver si side av skipet. Jarlsmennene hadde lagt seg rundt omkring med småskuter og drepte alle de som sprang på sjøen, og da kongen sjøl hadde sprunget på sjøen, ville de ta ham til fange og føre ham til Eirik jarl. Kong Olav holdt skjoldet over seg da han stupte på sjøen. Men Kolbjørn stallare skjøv skjoldet under seg til vern mot spydene som de kastet mot ham fra skipene nedenfor, og han falt i sjøen slik at skjoldet var under ham ; derfor kom han ikke så fort under, og så ble han tatt og dradd opp på ei skute ; der trodde de han var kongen. Han ble ført fram for jarlen ; men da jarlen så at dette var Kolbjørn og ikke kong Olav, så gav han Kolbjørn grid. Mens dette stod på, sprang de over bord fra Ormen alle de av kong Olavs menn som ennå var i live. Hallfred sier at kongens bror Torkjell Nevja var den siste av alle som sprang over bord : Se kvad

112.

Det er skrevet her før at Sigvalde jarl kom og fulgte kong Olav fra Vendland ; jarlen hadde ti skip, og på det ellevte var Astrid kongsdatters folk, hun var gift med Sigvalde. Og da kong Olav hadde sprunget over bord, ropte hele hæren seiersrop, og da satte de årene i sjøen, jarlen og hans menn, og rodde til kamp.
Dette nevner Halldor Ukristne : Se kvad

Men den vendersnekka som Astrids menn var om bord på, rodde bort, tilbake til Vendland, og det ble straks alminnelig snakk om at kong Olav skulle ha vrengt av seg brynja under vannet og så svømt under vannet bort fra langskipene og derfra til vendersnekka, og så skulle Astrids menn ha ført ham i land. Og det er noen som har laget frasagn siden om kong Olavs videre liv ; men Hallfred sier nå dette : Se kvad

Hvordan det nå kan ha seg med dette, så kom Olav Tryggvason iallfall aldri mer til riket sitt i Norge. Likevel sier   Hallfred Vandrædaskald dette også : Se kvad
 

Seierherrene vender hjem etter slaget.

113.

Eirik Håkonsson jarl fikk Ormen lange til eie etter seieren, og han fikk mye gods med den ; han styrte Ormen lange bort etter slaget.
Så sier Halldor : Se kvad

Da hadde Svein, sønn til Håkon jarl, festet Holmfrid, datter til Olav sveakonge. De delte Norgesvelde mellom seg, Svein danekonge og Olav sveakonge og Eirik jarl, så fikk kong Olav fire fylker i Trondheimen, begge Mørene, Romsdal og Ranrike i øst fra Göta älv til Svinesund. Dette riket gav kong Olav til Svein jarl på slike vilkår som skattkonger eller jarler hadde brukt å ha før hos overkonger. Eirik jarl fikk fire fylker i Trondheimen, Hålogaland og Namdalen, Fjordane, Fjaler, Sogn, Hordaland og Rogaland, og Agder sør til Lindesnes.
Så sier Tord Kolbeinsson : Se kvad

Svein danekonge fikk igjen Viken, som han hadde hatt før, og han gav Romerike og Hedmark til Eirik jarl. Svein Håkonsson ble jarl under kong Olav Svenske. Svein jarl var den vakreste mann folk noen gang har sett. Eirik og Svein jarl lot seg døpe begge to og tok den rette tro, men så lenge de rådde for Norge, lot de hver mann gjøre som han sjøl ville med å holde kristendommen. Sjøl holdt de godt de gamle lovene og landsens skikk og bruk, og de var vennesæle menn og styrte godt. Det var støtt Eirik jarl som var den første av brødrene i alt som hadde med styringen å gjøre.
 
 

----
Til toppen

Home

Frem til neste