Del 6
Kapittel 144 - 177
tilbake til del 5
Home
Stridighetene fortsetter og vil ingen ende ta. Nye kongsemner dukker opp med tilhørende flokker, kuvlunger, vårbelger og øyskjegger som alle blir nedkjempet. Eirik blir valgt til erkebiskop mot Sverres råd, og da Sverre krever tilbake de samme lover og regler som var før erkebiskop Øystein tok seg til rette, flykter Eirik til erkebiskop Absalon i Danmark og sammen lyser de Sverre i bann. Kong Sverre skriver imidlertid brev til paven og blir løst fra bannet. Nikolas blir valgt til biskop i Oslo og etter å ha forådt Sverre blir han ydmyket og tvunget til å krone kongen i Bergen. Nikolas har mektige venner i Viken og sammen reiser de flokk mot kongen og får snart støtte blant stor- mennene og bondebefolkningen i hele Viken og på Opplandene. Kongsemnet heter Inge, påstått sønn av Magnus Erlingsson, og flokken blir kalt bagler. Baglene viser seg livskraftige og sammenstøtene og slagene blir mange i årene som følger. Lykken skifter, men stort sett vinner Sverre og birke- beinene helt til slaget ved Jonsvollene i Bergen. Begge sitter i Bergen og vokter på hverandre.
Året er 1198.
Baglene brenner Bergen
Om natten Larsok (10. august) ble det satt i verk det som baglerhøvdingene lenge hadde truet med. De ga bergens-mennene skyld for at kong Sverre kunne holde seg så lenge i borgen, de hadde støttet ham. Det blir sagt at det var biskop Nikolas som fattet planen. De ble enige om at de skulle ødelegge kjøpstaden Bergen og reise den igjen et annet sted på Hordaland, så fikk en se hvor mye nytte Sverre da kunne ha av borgen. Biskopen sa at birkebeinene hadde vanhelliget alle kirkene, bannsatte menn hadde vært inne i dem, så de var ikke helligere enn horehus.
Om natten rodde baglene inn til bryggene med to skuter vedlast; de satte ild på husene først inne ved Korskirken, dernest like overfor Fauskebryggen ved Finn formanns gård, og for det tredje ved Mariakirken. Alle bryggene var opptatt.
Birkebeinene merket ikke noe før byen sto i lys lue, og de så snart at de ikke kunne gjøre noe for å redde byen. De var redde for at borgen skulle brenne. De bar ut seil og vætet dem mot ilden. Byen brant, helt fra Korskirken og inn til Sandbru, alt som var nedenfor stretet. Men alt ovenfor stretet, helt fra Sandbru inn til Nikolaskirken, ble reddet, det hellige krusifiks fra Steinkirken ble båret mot ilden, og det stanset den. Sunnivas skrin ble båret inn til Sandbru og satt ned der; ilden gikk ikke lenger. Det var et lysende jærtegn.
Baglene lå ute på Vågen med skutene sine og skjøt opp mot de folkene som ville berge husene sine og slokke ilden. Mange av Bergens borgere hadde alt før flyttet bort alt som flyttes kunne av det de eide, de hadde hørt hva baglene hadde i sinne. Noen flyktet ut i bygdene, andre opp i borgen. Biskop Nikolas var på en av de skutene som rodde til byen med ilden, og han sa hvor de skulle bære ilden hen og tenne på; han ble ikke takket for dette. Det var til men og skade for mange, slik at mangen mann som før hadde vært velberget, nå gikk snau derfra. Bergens borgere husket biskop Nikolas for dette mangen gang.
Mariakirken og 5 andre kirker brant den gang.
Baglene går mot mennene i borgen
Litt senere dro kong Sverre ut av byen med 100 mann dit han visste at mennene hans hadde samlet storflokker av naut. Og da baglene var viss på at kongen var borte, gikk de i land med hæren, opp øvre veien og ned ved Olavskirken på Bakkene. Birkebeinene løp mot dem ut av borgen, alle uten 30 mann som var ute på Holmen for å passe på at ikke noe skip la til der. Nå fylket baglene hæren sin.
Birkebeinene ville ikke fylke nå mer enn de før hadde gjort, de mente de hadde godt mannskap og ville gjøre stormlø mot dem med en gang og på den måten bryte opp fylkingen deres. Birkebeinene løp også først så hardt mot den ene fylkingearmen at baglene måtte vike unna. Men den andre fylkingearmen deres vek andre veien, og birkebeinene ble omringet. Nå ble overmakten for stor, og de sloss ikke lenge før birkebeinene ikke så makt eller middel til å stå imot, og så søkte de tilbake til borgen. Baglene fulgte hardt etter.
Der falt det mange staute og modige karer, Sigurd Borgarklett, Finn Færøyske, Tord Loke og Brita-Kåre, Einar Bjarnesson, Bengeir Lange, Eindride som var bror til Øystein formann, sønn til Hallkjel fra Lo som var merkesmann hos Philippus jarl; han rådde for jarlens menn og var en modig mann; han var hardt såret, hadde store sår og ikke noe håp om å komme fra det, da stakk han merkestangen fast i bakken og tok sverdet med begge hender og hugget fra seg. Han falt, men fikk godt ettermæle. Alle verget seg vel.
Baglene fulgte etter dem helt inn under borgen. Da birkebeinene skulle inn i borgen, hendte det seg at baglene fikk tak i foten på en birkebein da han ville inn i borgen. Birkebeinene ville hjelpe ham og tok fatt i akslene på ham. De dro da i hver sin ende til de delte mannen i to mellom seg. Og dermed skiltes de.
Dette var om aftenen Mari-messedag (15. august).
Baglene hadde lagt skuter ved Holmen også, og der falt de birkebeinene som skulle verget den. Baglene gikk innunder borgen der skipene lå, og satte ild på dem og brente dem opp alle sammen. Deretter vendte de tilbake til sine egne skip.
Da diktet baglene et vers :Men birkebeinene kvad dette verset :Mandag hilste høvding sine
hærmenn på vei til våpentrette;
Inges hird en årle morgen
gjorde oppgang i Sverreborgen.
Hærmenn reiste mot dem mange
merkestenger og sloss lenge;
bagler sto i brodders haglvær,
brent ble skip og kjemper rente.Mandag hilste niding sine
menn på vei til våpentrette
- Tuveskit skal ikke trives! -
tidlig dags ved Sverreborgen.
Hærmenn reiste mot dem mange
merkestenger og sloss lenge;
baglene er alle bannsatt;
brent ble skip og kjemper rente.Herr Karl blir drept
Da kongen kom tilbake, syntes han dette var et tungt slag, han sa det var dårlig stell og mangel på forsyn.
Litt senere dro kong Sverre bort fra Bergen, men han satte mannskap til å verge borgen. Han gikk fra Bergen opp om Voss og så til Raudafjell; for annen gang tok kongen over Raudafjell og kom med stort strev ned i Sogn. Han stanset en tid i Aurlandsfjord, for mange i hæren var såret. Siden dro de i vei hel til Trondheimen, og der tok folk godt imot kongen.
Der fikk nå kong Sverre høre hva som hadde hendt like i forveien. Baglene hadde kommet til byen på 3 skuter, og førere for flokken var Torstein Kugad og Eindride Trøndske. Karl, sønn til kong Sørkve, som da var gift med Sverres datter Ingebjørg, hadde vært der i byen før, men herr Karl hadde hørt noe prat om baglene, og han hadde gått ut av byen og opp over broen og lå på en gård som heter Berg (i Strinda). Baglene kom til byen om natten, men da var Karl borte. Men de fikk vite hvor han vel hadde tatt hen, og de kom der om natten og herr Karl ble drept med hele sitt følge.
Så dro de bort fra byen. De holdt ting ute på Øra; Torstein Kugad talte, han sa hvordan det hadde gått i striden mellom kong Sverre og baglene den sommeren, han sa mest om det som hadde hendt sist og talte især om det store som var hendt at kongen hadde mistet sin hær ved borgen. Han sluttet med å si at kongen hadde forlatt borgen og at han var ventendes dit landeveien, for kongen hadde ikke så mye som en båt engang, sa han.
<Baglene har skipene og mye annet som kongen rådde for før. Birkebeinene lot som om ingen kunne måle seg med dem og som om 1 birkebein var like god som 6 bagler. Men det skal dere vite at i sommer har det snudd seg, så vi har snart ikke færre birkebeiner her hos oss enn de har selv, og nå kan dere ikke få noen hjelp av dem. Noen står alt med oss, og de har det ikke verre her enn hos birkebeinene. Nå synes de at de kan se hvor mye løgn Sverre prest lenge har faret med.>
Torstein Kugad
Baglene hadde flyktet bort og var ute av fjorden før kongen kom. Kong Sverre spurte nøye ut om alle talene deres, og han var ikke glad for at herr Karl, som var hans datters mann, var falt.
Baglene hadde med seg hele sin hær sørfra, og de hadde store skip. På veien kom de til Fosn og ble liggende der, for de ville ikke seile inn fjorden da de hørte at kong Sverre var der. Det ble snaut med mat for baglene, for de hadde en stor hær. De spredte seg derfor flokkvis omkring i bygdene, og noen dro sør på Møre helt tl Borgund.
Men da de seilte utfor munningen av Hevnefjorden, seilte Torstein Kugad med vilje skipet sitt pået skjær og ville la det forlise, og så gikk det også. Han kom seg i land, og så visste ikke skipsfellene hans av det før han løp fra dem en natt sammen med to andre; de gikk over fjellet og kom frem i Orkdal. Mange andre løp fra baglene også, av dem som hadde hjemme i Trondheimen og hadde fulgt dem om sommeren.
Torstein holdt seg skjult hjemme på gården sin. Han sendte en mann inn til byen til Gunnar Grjonbak og ba at han skulle søke å få grid for ham hos kongen. Gunnar talte med kongen en gang og sa da : <Herre, vi har mistet én god mann i Torstein Kugad som har gått med baglene. Jeg skulle ønske vi kunne lokke ham til å komme til oss igjen.> Kongen sa : <Jeg tror ikke Torstein Kugad minnes det mer at han var min mann og venn, og jeg tenker heller ikke det er så stor skade.> Da sa Gunnar : <Herre,> sa han, <jeg vet at Torstein vil få grid hos Dem dersom vi får lokket ham fra baglene.>
Da sa kongen og lo : <Hva for noe, Gunar? Jeg mener Torstein alt er i din varetekt? Han skal få grid hos meg, men jeg vet ikke hvordan det vil gå ham om birkebeinene møter ham på gaten.>
Litt senere sendte Gunnar bud til Torstein og sa at han skulle komme til byen. Torstein dro da i vei dit, men lot ingen vite om det. Dagen etter gikk Gunnar og Torstein til kongen sammen, kongen var da i et stevne. Torstein hadde en sid hette på hodet, og folk kjente ham ikke før han kom foran kongen; der kastet han av seg ytter- plagget og falt ned for ham på gulvet som han skulle være hugget; han grep kongen om foten og kysset den og sa: <Lykkelig er jeg, herre, at jeg er kommet deg så nær at jeg kan ta på deg, og at jeg har sloppet ut av hendene på disse djevelske baglene; bannsatte er de, og det har de sannelig forttjent, de er ransmenn og forbrytere og ikke høvdinger. De hater den beste mannen, og det er De, herre, for De er en kronet konge, og alle skulle bøye seg for Dem om de gjorde rett. Min herre, ta imot meg og la meg aldri mer skilles fra deg. Jeg skjønner ikke hvordan den arge kjetterbispen fikk gjort meg så ør og blind at jeg ikke så hva løgn de fór med, de nidingene, som hadde svoret deg troskap. Hvordan kunne de vonde løgnerne være gode mot meg når de øvet nidingsverk mot kongen sin?>
Birkebeinene avbrøt ham mens han talte og brukte ord som ikke nettopp var vennlige, de sa at ingen var større niding enn han selv; noen sa de skulle ta ham med ut på Øra og henge ham opp der.
Da sa kongen : <Stå opp, Torstein. Du skal få grid. Du skal fortelle meg hva baglene tar seg til.>
Da sa Torstein : <Sæl er jeg som fikk se dine øyne. Aldri skal jeg svikte Dem i tjenesten mer. Men om baglene har jeg mye å fortelle, om De vil, og det meste er ikke vakkert.>
Så fikk Torstein grid. Kongen lot ofte Torstein tale på ting og hirdstevner og fortelle om baglene.
Kong Sverre og baglene
1199Baglene tok all skatt og leidang over begge Mørene og Romsdal, noen steder rante de, og dette holdt de på med i en halv måned. De drev omkring helt nord til Hålogaland, der var de inne i hver en fjord og fór stygt frem, og fikk en menfde gods og tok med seg alle de beste mennene som var der, Tore Knapp, Guttorm i Melø, hans bror Brynjolv, Bjarne Mårdsson, Halldor i Hjorlaksvik og sønnene hans Ivar Nev og Gregorius Kik, Erling i Tjøtta, Guzalin prest og en mengde andre.
Samme høst falt Rikard, konge av England; hans bror Jon tok da kongedømmet, han som siden ble kalt Sineterra.
Kong Sverre var i kaupangen. En gang da kongen holdt ting med bøndene om vinteren etter jul, krevde han av dem at de skulle bygge skip for ham for å hjelpe ham å frelse landet fra baglenes herjinger.
<Vi kan sikkert vente,> sa han, <at så snart det blir vår, kommer baglene her i fjorden, og de kommer til å gjøre mye ugagn, for denne flokken raner alltid fra dere. Men vi birkebeiner er nå uten skip, som dere vet, og er ikke godt i stand til å verge gods og liv for dere. Vi kan ikke renne landveien så fort som de kan ro sjøveien. Skulle dere synes at dette blir noe dyrt, så blir nå det tapet baglene volder dere, enda dyrere.>
Bøndene sa så : <at det er bare rimelig, herre, å bygge skip til landevern, og hva dreier det seg om her, hvor mange og hvor store skip?>
Kongen sa så : <Jeg tenkte helst at bøndene i hvert fylke i Trøndelagen skulle gi det som det koster å stille ett skip. Og forruten det skal bymennene og vi birkebeiner la bygge så mange vi kan. Ingen av disse skipene skal være mindre enn 25-sesser, heller større. Jeg likte det ikke ved Torsberg da stavnene på bagler-skipene sto i øynene på meg. Jeg kunne ønske vi en gang kunne ha skip som var så mye høyere enn deres.>
Morgenen etter holdt bøndene stevne i Olavskirken, de regnet ut hvor mye det ville koste, og de syntes ikke det var for mye på hver. Så ble de enige om at de med glede skulle påta seg det, og de sa det skulle ikke stå på dem om det gjaldt å koste på så mye som kongen sa det trengtes.
Kongen lot da bygge skip; etter påske ble det 8 skip, 6 av dem ute på Øra og store alle sammen, og 2 i kongsgården og bispegården. Det som ble bygget i kongsgården, hadde 30 rom, det ble kalt Ognarbranden. Alle disse skipene var bordhøye i forhold til tallet av årer. Kong Sverre lot også ta og hugge sund noen lasteskip og bygge større kjøl på dem, og de fikk årer langs hele rekken. Alle skip som var i byen, ble rustet og gjort ferdige til kamp, men det ble gjort i hast.
Om baglene
Siden om våren ga baglene seg på vei nordenfra Hålogaland og kom med hele sin hær utfor munningen av Trondheimsfjorden. Så styrte de inn fjorden; det var ved pinsetider. De seilte inn til Holmen, men der syntes de ikke det så ut til å være lett å komme videre. Så dro de inn i Trøndelagen og herjet der; de fór over hele den indre fjorden og samlet bytte. Bøndene lå i samling mot dem og skjøt på baglene, og tok fra dem alt de kunne komme til.
Biskop Nikolas talte ofte til hæren, han sa så : <Sverre prest har nå ikke mer enn et nes av Norge; det ville være til pass om han rådde for det av Øra som er utenfor stolpegjerdet, og om han ble hengt i galgen der. Men vi bagler bryr oss nok svært lite om hvor han ferdes med de havbukkene sine som han lar reke sammen her i byen. Jeg tror at trønderne før skal få se alle husene sine brent til kol, før de får nytte av dem. Vi skal ferdes på fjorden som vi lyster for dem, vi er ikke redde, for de har ikke noe mannskap å stille opp mot oss.>
Baglene kom nå tilbake innenfra fjorden med hæren. De la til ved Devle innenfor Ladehammeren. De hadde lagt over at mennene på storskipene skulle gå i land og opp til broen og derfra ned til byen; mannskapet på skutene skulle komme utenfra til elven og prøve å gjøre landgang der.
Slag i Nidaros mellom bagler og birkebeiner
Nå skal vi fortelle om kong Sverre.Han gjorde seg i stand til å verge byen, en valslynge sto ute på Øra og en annen ved elven, og langs hele byen var det satt i stand til forsvar oppe ved husene; det var reist planker utvendig på takene så det var som et festningsverk, og det ble båret store steiner opp der. Leidangsmenn og bymenn var der og skulle verge byen.
Kongen selv var ute på Øra og hadde få mann med seg. Men det meste av hirden var oppe ved broen, og førere for den var Håkon Galen og Peter Støyper. Baglene rodde skutene opp elven foran byen og la til helt oppe ved Skjellingshella. Men de gjorde ikke landgang på Brattøra, de var redd det var troll i veien der de så Sigerflugan (Sverres merke) vaie i luften. De skjøt på bymennene, men kunne ikke komme på nært hold noen steds, for det kom et hagl av stein fra hus og brygger.
De andre baglene tok øvre veien til broen; høvdingene for den flokken var Inge kongsemne, biskop Nikolas og Hallvard fra Såstad. De gikk straks på da de kom til broen; men birkebeinene gikk imot dem, og de møttes midt på broen. Det ble en kraftig dyst med våpen i hånd, og det falt menn på begge sider. Birkebeinene vek unna og tilbake over broen, og baglene fulgte etter hakk i hæl.
Det var noen birkebeiner i kastellet ved brohodet, de kastet store steiner ned på baglene. Etter det kom de mest modige av birkebeinene stormende frem, de gikk opp på broen, og nå dro baglene seg unna. De som sto lengst fremme, ville legge på flukt, men da sto de andre i veien, de som var lenger borte fra birkebeinenes våpen. Det ble stor trengsel på broen; noen falt der, og alle de andre ble drevet tilbake. Det var stort mannefall, størst på baglenes side.
Så gikk birkebeinene tilbake over elven, men baglene prøvde ikke mer ta broen. Baglene gikk utenfor skuddhold og rådslo. Biskop Nikolas foreslo at de skulle tenne ild på broen og brenne den opp, og det ble gjort.
Da sa biskopen : <Nå har de ingen annen vei ut av byen enn gjennom borgen, og den skal vi snart stenge. De skal sulte i hjel der i byen eller de må gå ut under våre våpen.>
De brente broen; men birkebeinene passet på ilden og fikk slokt den. Så gikk biskop Nikolas og hans menn til Elgeseter og tvang prioren og kannikene til å slåss på baglenes side, ellers ville han brenne klosteret. Da gikk de bort sammen med ham og var ombord på hans skip.
Mannskapet på skutene kom ikke med i slaget; de syntes det var for vanskelig å komme opp i byen, og de lot skutene drive ned forbi Bakke.
Kong Sverre og baglene
Kong Sverre gikk opp fra Øra og ga baglene høve til å gå opp på Brattøra. Baglene rådslo om de skulle gå opp, men de var redde, så de lot det være. Og da kongen så det, drev han sine menn frem mot dem, og de skjøt piler og spyd i mengde mot dem. Baglene vendte seg først hardt imot, men vek snart unna. Ett av skipene deres sto fast på grunn, og det var nære på at birkebeinene hadde tatt det. Mange ble drept og mange såret.
Baglene rodde ut av elven til storskipene, da var også de av mennene som hadde gått over broen, kommet dit, og de lå der alle sammen om natten. Men om morgenen rodde baglene skutene frem igjen for Ladehammeren og la seg der på den siden som vender fra byen. Biskop Nikolas rodde derfra over Ilsviken, han hadde Raudsuden som var skarpseiler. Han grundet over hvor det vel var best å legge til om en skulle gjøre landgang. Kong Sverre la merke til dette og så hvem det var; han tok en karve (lasteskip) som Onund Ufred eide, og lot den dra ut tvers over Øra. Det gikk så tykt av folk omkring skipet at det ikke var synlig.
Da biskop Nikolas så dette, ba han sine menn legge seg på årene og ro unna så fort de kunne - <jeg skal gi dere kjortelklede, både grønt og rødt, om dere ror fort. Ser dere ikke at fienden løper etter oss som gal! Det er som skuten vår ligger helt stille!> Dermed styrtet han ned fra løftingen og fór fremover på skipet, luen føk av hodet på ham og overbord. Biskopen ropte enda en gang til sine menn og sa : <Kjemp godt nå. Det er meg de er etter!>
I førstningen mens baglene holdt på å snu Raudsuden og skipet enda ikke var kommet i sig, halte birkebeinene fort innpå. Men biskopen trengte ellers ikke å mase så på sine menn at de skulle ro, for de hadde nok alle mest lyst til å ro unna. Men da baglene på de andre skipene så det, styrte de dit alle sammen og ville komme seg i land.
Birkebeinene fikk ikke noe mer enn luen av biskop Nikolas, men den hadde de lenge som seiersmerke.
Bagler bli drept
Etter dette ble det kvass vind fra nordøst, og alle de store skipene til baglene lå opp mot vinden. Kong Sverre mente å vite at det ikke var lett å holde seg der. Han lot føre 8 hester over elven; siden satte han over selv, steg til hest og red mot den øvre veien over Lade. Han kom dit nettopp som de hadde sendt båter i land for å løse landtauet, de hadde anker ut fra skipene og dro seg ut etter ankertauet. Kongen red bort til dem som holdt på å løse landtauene og 9 mann ble drept der; noen ble jaget på sjøen, og noen rodde ut til skipene med båtene. Baglene kuttet landtauene og flyttet skipene ut, så heiste de seil og seilte ut under Rødberg; der lå de i to netter.
Kong Sverre sendte bud opp i Orkdal, det var Øyolv Avlesson, Bjalve Skinnstakk og en flokk andre. Tredje dagen seilte baglene over til Orkdal og la til ved Roaberg og andre steder ved stranden. Og så snart de fikk landgangen i land, løp de opp i skogene og lette etter mat og gods både på setrene og nede i bygdene. Birkebeinene lå i bakhold ved en gård som heter Holtan. Baglene ble drept både i tunet der og på vei til elven; mange sprang i vannet og svømte over elven, og noen druknet.
Baglene tok nå veien tilbake til skipene. Men på et annet sted falt de i bakhold ved en seter, der ble noen drept og noen kom seg unna. Siden ble det slutt på å gjøre landgang.
Nå fikk baglene greie på hvor birkebeinene var, og så sendte de 300 mann av sted, de tok buskapen og drev den ned til stranden og hugget den ned, hver eneste klov. Ved gården Rodar tok de til fange en birkebein, han sa ikke hvem han var, sa han var leidangsmann og ikke birkebein. De hugget foten av ham.
Baglene lå der en uke, men de gikk ikke opp i landet mer. De seilte inn til Holmen. Siden ble de enige om at de skulle dra inn i bygdene en gang til og søke etter bytte heller enn å prøve å innta byen. De dro da inn Åsfjorden til Hyndøya og lå der noen netter.
Nå var kong Sverre nesten ferdig med skipsbyggingen; alle skipene var ferdige utvendig, men det innvendige var ikke ferdig på noen av dem. Mange var ivrige for å få satt dem på vannet så fort det ikke lenger var fare for at de skulle springe lekk når det kom mannskap i dem. Det ble gjort alt for å skynde på med skipsbyggingen, og skipene ble gjort flott og hele kongens hær ble satt ombord.
Kong Sverres tale
Fredag nest etter Botolvsmesse (17. juni) tidlig om morgenen tok kong Sverre ut av elven med sin hær. Kongeskipet var først, og så kom hele flåten etter. Kongen lot blåse til samling av skipene. Så sto han opp på forhøyningen ved masten og sa at folk skulle høre nøye etter det han hadde å si. Kongen holdt da denne talen : <Her er en stor hær kommet sammen. Og om det går som jeg venter, blir det ikke lenge før vi møter baglene, og da er det trolig at ikke alle i hæren kommer fra det med livet - det er likt for alle, og enhver får ta vare på seg selv. Det er min bønn og vilje at alle skal gå til skrifte som ikke nylig har gjort det; jeg vil også rå til at mennene skal spise og drikke litt så de kan skiftes til å ro.
Men når vi finner baglene og de prøver å ro unna oss, enda de har sagt før at de ikke vil det, så skal vi la skipene våre seile spredt, la det være et pileskudd eller mer mellom hvert skip. La oss ro frem på linje, og la skuter følge hvert av langskipene.>
Det var solskinn, og det sto en liten havgul inn etter fjorden så vidt at merket løftet seg fra stangen. Nå tok birkebeinene til å ro innover i fjorden, og det gikk annerledes enn baglene hadde tenkt; skipene til birkebeinene var mer enn vanlig lettrodde, de var splinternye og med ny tjærebredning og hadde ingen annen last enn mennene som rodde.
Kong Sverre gikk ombord i en skute og lot seg ro i forveien innover, han ville speide etter hvor baglene holdt til. De så en mann oppe på land, la inntil med skuten og ropte til ham, spurte om han visste hvor baglene var. Bonden sa : <Se inn til Horn, der ligger hele hæren deres.> Og så ba han kongen og hans følge "far vel".
Kongen rodde tilbake til sine menn og sa hvor de skulle ro hen. Og da de var nær halveis i fjorden, så de baglenes skip komme roende ut fra Horn imot Tautra og stevne ut fjorden nord om øya. Da baglene fikk se birkebeinerskipene, ville biskop Nikolas, Sigurd jarlssønn og Reidar at de skulle ro videre ut fjorden og ikke ha noen kamp med kong Sverre; de sa at han kunne sikkert ikke nå dem igjen med storskipene. Hallvard fra Såstad og Philippus fra Veien ville bie på kongen; men biskopen satte igjennom at det ble rodd utover.
De skiftet nå menn ved styrvolen; biskop Nikolas gikk ombord i Raudsuden og Sigurd og Reidar i skutene, og de rodde foran langskipene. Nå så birkebeinene hvor baglene fór, og de kom i veien for dem vest for Tautra. De tørnet snart sammen, det var innenfor Ombornes. Da de var like ved hverandre,la birkebeinene opp årene og grep raskt til våpen, for de trodde baglene ville legge til angrep. Men det ville de ikke, de tok og rodde unna.
Da sa kong Sverre : <Dette var jeg redd for, de vil nok inn til byen, og der kommer de til å gjøre det ganske hett for bymennene før vi kan komme dit, om det er dit de tenker seg.>
Så la de seg på årene begge lagene på en gang, 4 på hver åre, på kongeskipet, og det fløy som en fugl fremover, og hver åre ble dradd så hart som de trodde den tålte. Baglenes skip gikk ikke så fort, for de var vasstrukne og tunge, de hadde ligget ute i sjøen vinteren igjennom,og de var lastet med mat og mye ranet gods.
Strid mellom kong Sverre og baglene
Hallvard fra Såstad så at birkebeinene kom til å ta dem igjen alle de største skipene. Da sprang han opp på løftingen, ropte på sine menn, og sa de skulle vike alle de største skipene bak birkebeinene og angripe dem som seilte sist og rydde dem først.
Men den som styrte det siste av kongeskipene, var Håkon kongssønn; han hadde lite mannskap og ble derfor sist. Og da baglene skulle vike, fikk de lett snudd alle småskipene; men de store baglerskipene var ikke så raske i vendingen som de skipene birkebeinene hadde.
Da sa kongen til Tord Finngeirsbror som styrte kongeskipet : <Ser du skipet til Hallvard?> - <Det gjør jeg vel, herre,> sa han, da var han så nær det at stavnbuene ombord på kongeskipet skjøt på Hallvards skip. Men kongeskipet var litt foran de andre skipene til birkebeinene, et bueskudd eller så. <Nå gjelder det mye for deg at du treffer Hallvards skip,> sa kongen, <det skal vi legge mot i dag, det passer for oss.> Han svarte : <Det er en lett sak, herre, det går av seg selv.>
Kong Sverre hadde da gitt navn til skipet sitt og kalt det Hugro. Hallvard hadde et skip som het Skalpen, Peter Støyper og Øyvind Prestmåg hadde Ognarbranden, Håkon kongssønn hadde Vidsjå.
Så gled kongens og Hallvards skip mot hverandre, kongens skip lå i babord. Men Eiriks skute hadde alt kommet mellom skipene, så derfor kom ikke Hugro til å ligge jamsides med Skalpen i hele sin lengde. Skipet til Philippus jarl kom litt senere, han fikk ikke snudd det så fort og fikk ikke styring på det, og skipet rente rett på Hallvards skip. Stavnbuene på jarleskipet krøkte en stavnljå om hodet som prydet Hallvards skip, og det falt av, så bare skaftet sto igjen. Skipet hadde god fart. Hodet var malt med farger, og skipet så nokså trist ut uten det.
De fikk dreiet jarleskipet og la det til i styrbord av kongeskipet fra stavnen akter frem til øserommet. Hvert skip la seg nå til ettersom det kom. Storskipene holdt seg på avstand av birkebeinenes skip for de ville ikke bli omringet, men ville kunne dra seg unna når som helst. Ognarbranden som Peter og Øyvind styrte, var ikke rodd borttil i førstningen. Da de nå ville legge den frem, fikk de ikke dreiet den så fort de ønsket, enda de skåtet på den ene siden og rodde på den andre. Baglerskutene holdt seg unna Ognarbranden hvor den så lå, de ville ikke holdes fast av den, og la til kamp bare der hvor den var langt borte. Og slik gikk det så lenge slaget varte.
Dette slaget var både langt og hardt, det tok til før middag og varte til ut på kvelden. Det var på Strindfjorden kampen sto. Kong Sverre hadde sagt til sine menn før slaget begynte : <Om det går slik jeg tror,> sa han, <og vi seirer, da skal dere minnes det at baglene sultet detre i borgen i Bergen i fjor sommer; gi ikke noen mann grid med mindre han vil komme til meg. For nå er det lett å se at vi ikke kan få ødelagt våre fiender uten med odd og egg. Dere finner mange blant baglene i dag som er edsbrytere og kongenidinger, og det skal de alle få bøte dyrt.>
Det skipet som biskopen hadde styrt, var løst, og de fikk rom til å komme seg ut fra birkebeinene, for strømmen hadde ført skipene noe fra hverandre. Biskopen rodde bort og inn mot land, og alle som var føre til det, løp i land derfra.
Kong Sverre skjøt med låsbue (armbrøst) hele dagen, likeså Philippus jarl. Jarlen fikk et skudd i armen under brynjen, men han nappet ikke ut pilen før om kvelden.
Raudsuden som biskopen og kongsemnet var ombord i, lå ikke nær selve slaget, men likevel ikke lenger borte enn at de kunne se hvem som vant. Da folk tok til å falle på Hallvards skip, ble det bordet både fra kongeskipet og jarlsskipet, og skipet ble så ryddet. Hallvard hadde selv veket fra løftingen til midtskips bak masten under råen og ble drept der.
Det sto en mann akter på Hallvards skip, han hadde stål-lue og panser, og begge deler var gøtisk. Denne mannen hadde fått et slag av en skjefteflette en gang tidlig i slaget, så nesen var stygt skadd og knust. Men da skipet var nesten ryddet, var han kommet opp på oppbygningen innved masten. En hirdmann som het Askjel, kom mot ham, det var en stor, sterk mann i spangebrynje, han gikk opp til ham og de sloss. Mannen som sto der, hadde ikke noe annet våpen enn et skjold og en stein i hånden. Askjel hadde sverd og skjold, der de møttes sto det et tjeld mellom dem. Askjel hugget hardt til, men sverdet kom i tjeldstangen og ble sittende fast. Den andre nyttet høvet og slo ham med steinen. Askjel falt ned fra stokken han sto på, da var det mange som sa høyt at kongen hørte det, at den mannen ville verge rommet sitt om han var deres mann, det ville være rimelig å gi ham grid. Men kongen lot som han ikke hørte det. Mannen ble slått av en pålstav fra kongeskipet så han ramlet ned. Askjel hadde da reist seg, han hadde en øks i hånden og de røk sammen på ny. Det endte med at Askjel ble såret, men han drepte baglen.
Hallvards skip ble ryddet først, og siden gikk de opp på det ene etter det andre av de 5 skipene som lå der. Da søkte baglene å komme unna, de satte noen av skipene på land og løp opp. Men alle småskipene rodde utover fjorden. Birkebeinene fulgte etter, men ikke langt, de tok alle de skipene som var rodd i land. Der ble det kamp, og det falt en mengde menn, men flest av baglene.
Birkebeinene rodde tilbake til byen igjen og inn elven ved flo sjø om natten. Da hæren kom opp i byen, viste det seg at sveitehøvdingene hadde gitt grid til dem av baglene som var deres venner eller frender. Men noen av birkebeinene mintes hva kongen hadde sagt om det; de gikk til den stuen hvor baglene var, og drepte dem. Frendene deres som hadde lovet dem grid, gikk til kongen og klaget. Men kongen sa han ville gi dem et godt råd: de fikk se å finne disse karene som hadde drept frendene deres og så hevne seg på dem.
Etter dette gikk flokker av birkebeiner omkring i byen og hver tok en annens frende helt til alle var drept.
Dagen etter holdt kongen ting ute på Øra, og han ga ordre om hvordan de skulle dele byttet. De skulle bære alt sammen til Apostelkirkegården; kongen sa han skulle sette vakt der. Så sendte han menn nord til Hålogaland etter dem som hadde seilt dit; han mente å vite at mange av bøndene som hørte hjemme der, hadde reist dit. Bård Mårdsson ble tatt og Brynjolv fra Melø og mange andre gode menn, og det ble ranet grundig på gårdene deres.
Philippus jarls fall
Det var en mann som het Erlend, han var prest og sang i Korskirken. Han var en klok mann, og hadde prebende oppe i Kristkirken. Presten hadde en ung og pen kone, og henne forførte Philippus jarl. Da kongen fikk høre om det, ba han jarlen med pene ord om å la være. Jarlen lovte godt, men alt ble ved det gamle. Men da Erlend fikk greie på det, ble han så sint både på kongen og jarlen at han pønsket ut svik mot alle de birkebeiner han kunne komme til. Kong Sverre og Erlend hadde ofte vært uenige før om erkebiskop-saken.
Etter slaget skyndte Sverre seg av sted og fulgte etter baglene med hæren og de store skipene; baglene ble drevet stadig lenger unna, de kom helt øst i Viken og derfra seilte de sør til Danmark. Kong Sverre satte etter demhelt sør til Læsø. Men da han fikk høre at baglene hadde seilt over til Jylland, vendte han tilbake til Viken og ble der sommeren over. Han tok bøter av bøndene for landsforræderi og krevde leidangsskatt. Han hadde en svær hær og slo seg ned i Oslo om høsten og gjorde i stand til å bli der om vinteren.
Om høsten kom jarlens frille, prestekonen, nordfra, og jarlen tok straks imot henne. Kongen forbød ham det, men da lot jarlen henne flytte litt bort på en gård som heter Aker, og han red ofte dit hemmelig om natten og sov der. Kongen talte ofte til jarlen og sa at han var uforsiktig, - <jeg er redd, frende,> sa han, <at dette kan føre til ulykke for oss.>
Baglene seilte nordover fra Danmark med skuteflåten først i julen. En skute forliste, det var Audun Blyleist som førte den, og ikke en mann ble reddet. Da baglene kom utfor Oslofjorden, dreiet de inn fjorden med 15 skuter. Kongsemnet og Reidar Sendemann var førere for dem. Da de kom inn til Hovedøya, rådslo de.
Da sa Reidar Sendemann : <Jeg tror ikke at birkebeinene har fått nyss om at vi er her, det er sikkert store gilder i byen, og alle mann er drukne av ølet. Det er en lett sak å gå på dem, og det samme ville Sverre ha gjort om han hadde vært i vårt sted. La oss ro inn til bryggene så stilt vi kan. Jeg vet også om en fin fangst, Philippus jarl sover på Aker i natt med få mann i sitt følge.>
Mange svarte da : <Det var et godt råd. La ham ikke slippe unna!> Så rodde de dit med 5 skuter, andre av flåten rodde inn til bryggene og lyttet, alt var stilt og rolig i byen. De våget ikke å gjøre landgang, men snudde og dro utover igjen for å møte resten av hæren. Men de som hadde landet i Akershagen, gikk opp til gården. Jarlen merket ikke noe før husene var tatt over ham. Han kom seg ut en lønndør, han var barbent og i bare undertøyet. Det var tøvær og ingen sne på marken, men det var iset oppå telen. Jarlen var rask til bens. De baglene som var oppe ved husene, så i mørket en mann løpe ut i undertøyet og ropte til sine menn at de skulle gripe ham. Noen løp etter ham, og i det samme gled han med foten og falt. Da sendte de et spyd etter ham, og det ble hans bane. Han falt på et jorde ikke langt fra gården, og der falt også to av hans menn.
Sveinen hans het Eirik og ble kalt Svage, han kom seg unna og brakte bud til byen. Da han kom i kongsgården var han så trett av å løpe at han ikke kunne snakke, men han skrek høyt og ba dem stå opp. Kongen var først på føttene og i klærne, han løp ut i gården og spurte hva som var på ferde. Sveinen sa : <Jarlen er falt, og baglene har felt ham!>
<For nær oss!> sa kongen, han trodde jarlen hadde sovet i sitt herberge i byen og at baglene alt var i byen. Kongen ropte på lursveinen og ba ham blåse så høyt han kunne, han ba folk i huset ta til våpen.
Folk grep våpnene. Men siden ble det sagt til kongen at jarlen hadde falt ute på Aker. Alle mann våket under våpen den natten til det ble dag. Det var natten til ellevte juledag.1200
Baglene og trønderne
Nå rodde baglene ut av fjorden igjen og tok veien langs land vest til Bergen, der ble de en kort stund. Siden seilte de nordover til Trondheimen og kom der uventet.
Men i kaupangen var det noen birkebeiner, det var Hallvard Skygne med sine menn, han var bror til erkebiskop Guttorm; Hallvard ble drept der med hele sitt følge. Baglene satte seg fast i byen, de hadde halvsjette hundre mann. Det var sterk frost, og isen hadde lagt seg.
Da ble kong Sverres sysselmenn og bøndene enige om å gå mot dem og slåss. Dyre fra Gimsan var fører for gauldølene og Øyolv Avlesson for orkdølene; de hadde 1500 mann. Baglene merket ingen ting før de kom mot byen; de gikk da ut til borgen og verget seg mot dem der så de ikke kom inn. Dagen før hadde baglene latt hugge opp isen hele veien fra borgen og ned om broen.
De skjøt nå på hverandre den dagen, og på begge sider var det mange som ble såret. Philippus fra Veien ble truffet av en pil. Bøndene dro nå hjem igjen uten å få utrettet noe. Få dager senere gjorde bøndene på ny tokt inn til byen. Da ville ikke baglene vente, men kom seg bort da de så bøndene komme nedover Steinberget. Baglene reiste sør til Møre, noen til Borgund og noen til Tingvoll, og der holdt de seg våren utover helt til påske.
Kong Sverre og bøndene
Kong Sverre krevde leidang av bøndene den vinteren; av hvert lide skulle de stille en mann og dertil 1 pund mel og 1 naut. Kongen ga hjemlov til trønderne, men tok mannskap fra bygdene.
Det ble stor misnøye i Viken over denne leidangen. Og etterpå gjorde bøndene det som ble til mén for mange : de svek kongen sin. Og det gikk så underlig dulgt for seg at over hele Romerike reiste almuen seg på en gang til avtalt tid. De hadde budt opp tegn og trell over hele fylket, og de drepte alle sysselmennene som var der, hver i sitt herred. Disse var hovedmenn i reisningen : Simon lagmann fra Tom, Amunde Bust fra Gresvik, Hallkjel fra Anger, de hadde holdt råd om dette i Oslo og hatt stevne i Hallvardskirken. Der hadde de sluttet forbund mot de plikter kongen hadde pålagt dem.
Onsdag i imberdagene i langfasten drepte de Benedikt som var kong Sverres sysselmann. Han var da i Tønsberg med hele sitt følge. Videre drepte de Olav Smørkoll fra Var, Peter Lukasbror fra Aumord (Åmord) sammen med 9 andre, hver ble tatt der han var. De satte vakt på alle veier som førte til byen.
Fredagen etter kom det rykte til kongen om at bøndene hadde samlet seg. Han syntes det var mistenkelig, og han lot ransake leidangen, og det viste seg da at leidangsmennene fra de nærmeste herredene var borte. Kongen sendte bud etter dem, men de kom ikke lørdagen og ikke søndagen heller. Om søndagen kom det en bonde oppe fra landet til kongen. Han fortalte kongen at det samlet seg en hær mot ham, og den ville snart komme. Kongen måtte være budd på at den kom alt samme natten eller iallfall tidlig neste morgen, sa han, og han sa at han hadde sett bondehæren.
Da kongen hørte det, lot han straks blåse alle mann til samling, både sine egne menn, bymennene og kjøp- mennene. Kongen fortalte dem alle om det som var i gjære, han ba bymenn og kjøpmenn om hjelp og sa at de måtte verge friheten og sine egne eiendeler. Han fikk god tilslutning til talen, og hele hæren ble ordnet i sveiter, kongen sa de skulle spise kveldsmat først, siden ville han blåse til samling av hele hæren. Og så ble gjort.
Bønder og kjøpmenn førte så mye de kunne av sin eiendom til kirkene. Kongen satte vaktmenn til hest på alle veier. Senere på kvelden lot kongen blåse til samling igjen, og nå lot han alle mann gå ut på isen utenfor byen. Han stevnet over i Akershagen med dem, og de la seg der om natten. Siden red kongen med noen menn til Solang, kongen lot hestene stå i bakken, men han selv gikk ned til fjorden. Men nede på isen lå en stor bondehær og holdt rådslagning. Kongen lyttet etter hva de sa, så gikk han tilbake til hestene og red ned på isen utenfor hagen og derfra til skipene. Der ble han en stund og red så tilbake til hæren. Det var da blitt nesten dag.
Nå lot kongen blåse til at hele hæren skulle gå ned på isen mellom Snelda og fastlandet. Kongen krevde stillhet og sa så : <Her er det kommet sammen en stor hær. Men vi trenger og er skyldige til også denne gang å be den allmektige Gud om å hjelpe oss. Det har samlet seg mot oss en flokk fra Telemark og folk fra Marker, men jeg tror nå at de må ha snudd igjen. Eller hvordan er det, hører de til våre menn alle de som er her eller er det kommet noen hit fra bøndene?>
De svarte at de var hans menn alle sammen. <Da,> sa kongen, <må vi ta vare på skipene våre. Vi skal skiftes til å hugge råk i isen for skipene.> I samme stund kom en mann løpende og sa at det var kommet en hær østfra over Langemosen og frem over Ryenberget; det var skøyner, øyner, foldinger og hegner. Kongen svarte : <Da må vi finne på en annen råd.>
Han var til hest, og han red dit bymennenes flokk sto, og han sa så høyt at de hørte det i begge flokkene : <Vi har to ting å velge mellom, enten flykte for bøndene eller ta imot dem. Det blir ille å be bøndene om grid. Og jeg tror huggene blir mindre om vi får dem forfra enn bakfra.>
De sa at han fikk rå nå som før, og at det var det beste. Så spurte han bymennene om de ville gi ham noen hjelp eller om hver skulle sørge for seg. <Vi birkebeiner vil i så fall si til dere som ordspråket sier at ' i nød skal en prøve venner '.>
Bøndene og bymennene sa at de ville gi kongen den hjelp de kunne.
Slag mellom kong Sverre og bøndene
Kong Sverre talte nå til hæren og sa : <Mitt råd er det at før bondehæren går imot oss fra alle kanter, skal vi gå imot den flokken som ligger på Ryenberget; det er de som har kommet mot oss helt fra Svinesund. La oss gå opp nord for Nonneseter, og ingen mann må komme inn i byen. Men Pål Belte og opplendingene skal ta ski og sleder og ta skiene på og gå opp på berget ovenfor dem og se hvor mange de er.>
De gjorde så, dro opp på berget østenfor bøndene. Det var mye sne og godt føre, men så tungt å gå uten ski at en nesten ble borte straks en kom utenfor veien. Så lysnet det, og nå ble det klarvær. Da Pål og hans menn var kommet opp på berget, kunne de se at fra Gjelleråsen og ned til Frysja og ut i Akershagen var det som hele landet fløt av folk.
Pål og følget hans dro tilbake til kongen så fort de kunne og meldte fra om dette. Kongen var da kommet opp til Martestokker, og han stanset og hørte på hva de hadde å si. Men merket hans og fortroppen gikk oppover dalen og videre opp på berget. Noen gikk kjøreveien, men noen kløv oppetter kleiver så bratte at en makelig kunne stå på kne med det ene benet mens det andre sto rett.
Bøndene satte i et hærskrik og sprang frem på berget og lot spyd og andre kastevåpen gå; det var lett for dem å bruke våpnene ned under føttene sine, og de som sto vest på berget på høyre hånd av birkebeinene, skjøt på dem bakfra. Veien var ikke bredere enn at det kunne gå bare fire-fem mann i bredden, og den var bratt. Mange birkebeiner ble såret, og mange falt. De kom ikke opp på berget, og den som bar merket, falt; det ble et hardt basketak før birkebeinene fikk tatt igjen merket.
Da så birkebeinene at de ikke kunne stå seg, og de flyktet. De fremste rente ned over dem som sto lenger nede i berget, og det ble slik flukt at de falt over hverandre. Det falt 17 mann av birkebeinene der ved Ryenberget.
Nå kom kong Sverre til og han sa . <Fy! Skam dere! Alltid skal dere renne. Her ligger den ene oppå den andre!> Og kongen talte videre, han sa : <Vis dere nå som menn! Vi har fått litt bank nå, men ' slikt hender ofte til sjøs, sa selen, den ble skutt i øyet '. Bøndene har fått så mye seier over oss som de skal ha. Nå er det hendt det som jeg drømte i natt : jeg drømte at jeg hadde en bok, men den var løs i bindingen og så stor at den dekket en stor del av landet; ett ark var stjålet ut av den. Det varslet at bøndene nå har tatt noen av mine menn. Vær ikke redde for bondehæren; det skal gå dem verre jo flere de er.>
Og kong Sverre talte videre, han sa : <La oss nå ta en annen vei opp etter berget der det er lavere, østenfor dem!> De gjorde så.
Men da de kom opp på berget, så de bondehæren hele veien nordover, og den var så tett som en skog. Da sa kongen : <Du, Sigurd Lavard, og du min sønn Håkon, og sveitene deres, dere skal sette opp merket og bli her på Martestokker og møte dem som er her oppe på berget så de ikke faller oss i ryggen. Men jeg vil gå nordover mot den hæren som kommer derfra.>
Så snudde kongen og hans menn nordover mot broen over Frysja. Der møtte de bondehæren. De sjøt på hverandre over elven, men kunne ikke komme hverandre på nært hold; noen ble såret. Da snudde kongen og hans menn og tok veien ut til isen, for der var da vestfoldinger, teler og raumer kommet. Birkebeinene dro seg da dit ved broen hvor de hadde vært før, og der var da hele bøndenes hovedhær samlet, og den var skremmelig stor, så det skulle mer enn alminnelig mot til å gå mot den.
En mann het Åle, sønn til Hallvard, og kong Sverres lendmann. Han sa : <Skulle vi ikke fylke, herre?> Kongen svarte : <Vi birkebeiner har ikke for skikk å fylke når vi skal slåss. Vi renner frem i småflokker og gjør så mye bråk vi kan. Da kan hver mann renne så langt frem som han selv vil. La oss renne hardt på, så tenker jeg bøndene mykner. Nå er det for oss som det ofte blir sagt at ' fall er ferdelykke '.>
Han ba dem blåse til angrep og sa : <Fram nå alle Krists menn, korsmenn, kong Hellig-Olavs menn! Og la oss gå hver for oss!>
Kongen satt på en brun hest, han hadde god brynje og sterkt panser utenpå og ytterst en rød kjole, en stor stål-lue av det slag som tyskerne bruker, og under den en brynjehette; han hadde sverd ved siden og en kesje (lite kastespyd) i hånden. Han red forrest i floken så langt frem at brystet til hesten støtte mot bøndenes skjold. Birkebeinene stormet frem på begge sider av ham med dragne sverd, og de gikk så hardt innpå bøndene at de som sto fremst, gjerne hadde sett at de sto lenger bak, og ingen ville være foran en annen. Mannefallet ble straks størst hos bøndene, og noen ble redde, og så kom hele hæren deres på sprang og tok veien inn til Akershagen. Birkebeinene ga dem noen skulderklapp som ikke var så myke, og fulgte etter dem inn mot landet. Det falt en mengde av bøndene der, og de ble liggende utover isen.
Tønsberg-mennene og alle fra sjøbygdene hadde kommet inn fjorden på skip, og de la til der ute ved iskanten, og gikk i land der. Det var en svært stor hær, og den var godt rustet, det var gårdeiere og kjøpmenn fra Tønsberg. De kom innover isen og tenkte at de andre ventet dem. Men da birkebeinene så denne fylkingen, vendte de seg mot den.
Da sa kongen : <Nå får vi nytt arbeid; det er ikke lenge mellom hver gang. La oss gå mot dem, og disse skal ikke få bedre kjøpferd enn de første!> - og så ba han lursveinen blåse alt han kunne. Da satte hæren av gårde ut etter isen og løp som om det hadde vært helt friske styrker.
Men Tønsberg-mennene stoppet opp ved dette synet, og mennene løp sammen i småflokker, de hadde ventet seg hjelp av den hæren som bøndene hadde oppe i hagen. Birkebeinene løp mot dem og ga dem hugg med en gang slik som de pleide, så at Tønsberg-mennene ble liggende igjen så tett som tare, og de som sto igjen, snudde og løp. Det ble ingen langvarig strid.
Birkebeinene drev de flyktende ut over isen og felte mange, for de fleste av birkebeinene hadde brodder under skoene, men de som rømte, hadde bare sålene, og isen ble sleip av blod. Kongen red like innpå dem, og han ga med egne hender spydstikk til hver og en han kjempet med, og birkebeinene ytet siden tjeneste til alle som trengte det.
Det falt mange bra kjøpmenn der, Svein Sveiteskit, Sigurd Talge og mange andre. De flyktet til skipene sine, og noen rømte opp i hagen til vestfoldingene; de holdt ennå på å samle hæren i hagen.
Det sies at kongen nå lot telle opp hæren sin, og det ble talt nær på 25 hundre. Men i sammenligning med bondehæren var det bare en håndfull, man mente det var 20 mot én.
Nå som før ville kongen ikke fylke hæren, for han mente at da kunne bondehæren lett omringe dem. Men i slik kamp løste begge hærene seg opp i flokker og sloss mot hverandre flokkevis, og de seiret skiftevis. Det var stor strid mange steder, så en kunne fortelle mye om det; men en kan ikke få skrevet alt i én bok. Det blir fortalt mest om det som hendte der kongens merke var, og der han selv var til stede.
Slag mellom kongsmenn og bønder
Nå skal vi fortelle om Sigurd Lavard og Håkon kongssønn og de bøndene som lå oppe på Ryenberget. Bøndene så at kong sverre jaget dem hardt nede på isen og at bøndene nok trengte hjelp der. De egget hverandre og tok til å gå ned fra berget med sin hær.
Men da Sigurd Lavard og hans flokk så det, gikk de imot dem. Det var et lite dalsøkk imellom dem, og der møttes de nede i dalen, og det ble en hard kamp. Birkebeinene hadde 400 mann, men bøndene hadde nesten 20 hundre. Bøndene rente hardt på, og birkebeinene lå under for overmakten og rømte ned i gatene. Sigurd Lavard tok veien ned i byen og red hesten sin inn i Hallvardskirken, og mange fulgte ham. Men Håkon og Svina-Peter og noe av hæren tok veien ovenfor Nonneseter og derfra ut på isen til kongen.
Bøndene var ikke noe ivrige til å forfølge de flyktende, de ville heller nyte sin seier, og de gikk i fylking ned i byen. Da de ikke møtte motstand, spredte de seg i byen og samlet seg i lag omkring i vertshusene hvor de hadde tenkt å sitte og drikke utover kvelden. De gikk ned til kong Sverres skip der de var satt opp på land, noen ville de skulle brenne dem, men andre mente at de ikke skulle ødelegge de kostbare sakene kongen eide. Og så ble de enige om å sette hæren stevne oppe ovenfor Nonneseter og så fylke der.
Kong Sverre så at bøndene fylket, han var da nettopp blitt ferdig med Tønsberg-mennene. Han ropte på folkene sine og ba dem holde ut enda en stund. <Det blir alltid spurt,> sa han, <hvem som er taprest. Det ser ut som at de bøndene vi traff i morges, vil møte oss en gang til. Og da er det rett og rimelig om vi minnes at de drepte menn for oss. Nå kommer vi til å stå like høyt som de.>
Så gikk kongen mot dem med det mannskap han hadde. Det ble en hard kamp igjen; bøndene sto imot, men det gikk som det pleide, og det endte med at bøndene flyktet opp nord for byen til Valkeberg, og der kom det til hard kamp. Håkon kongssønn fulgte etter dem og drepte mange; men da bøndene så at ikke selve hovedhæren var etter dem, stanset de oppe på Valkeberg, og det ble en hard kamp.
Kong Sverre snudde sørover gjennom gjeilene ved Svartebuene frem til Hallvardskirken. Da kom Sigurd Lavard løpende ut av kirken. Kongen sa til ham : <Det er så likt deg å fare slikt! Birkebeinene kan ikke vente å få en god høvding i deg. Det er sant som det er sagt at :Og han sa videre : <Ulike er dere de gamle birkebeinene, de som gikk sammen med meg da jeg vant landet i kamp mot kong Magnus. De syntes jeg dugde lite til å være med i slag der de kjempet; de sa jeg var for vâr av meg, og det var de som sa jeg var lite modig. Men det er sant som det sies atUlik er du
dine fedre,
de som førende
foran gikk.>Men nå , hver gang vi skal slåss, da er jeg den første, og de synes de er noe til karer de som går like fort frem som jeg. Jeg vil være glad og takke til om de gjør det. Men du ser ikke ut som du har seiret i dag - du er blitt jaget. Far etter bøndene nå og kom dem i ryggen og driv dem på flukt!>få er modige
som mødes av alder,
om de er bløte som barn.
Kongen gikk så opp fra kirkegården, men mange av mennene kysset kirken. Da sa kongen : <Dere birkebeiner er blitt sterkere i troen nå enn før, det later til at dere må slikke alle de kirker dere kommer forbi! Ellers vører dere ikke kirkene så mye.>
Så red kongen opp gjennom gatene, og en stor skare fulgte ham. De tok ganske mange bønder på veien. Da så de nord på Valkeberg at der fløy det våpen i luften, og da vendte kongen seg mot bondeflokken. Bøndene satte skjoldene mot ham, mennoen kastet dem og søkte å frelse livet med den styrken de hadde i bena, og rente som best de kunne, noen bortover veien og noen hit og noen dit og reddet seg på den måten. Slik gikk det hele dagen, når bøndene først hadde lagt på sprang, dro de seg oftest helt bort, og den aller største delen av bondeskaren kom unna. Likevel falt det så mange at det var vanskelig å telle dem, og mange av likene ble først funnet om våren.
Kong Sverres seier over bøndene
Kong Sverre lot blåse til samling av hæren ved Martestokker. Og da han kom der sa han : <La nå hæren sette seg ned og hvile. Send tjenestegutter ned i byen for å hente mat og drikke til mennene.> Og det ble gjort. Mange bandt om sårene sine og stelte seg, og de ble der svært lenge.
Det var ved nonstid, da så de over i Akershagen at det samlet seg en stor hær der, det kom folk dit fra alle kanter. Det var den bondehæren de hadde slåss mot før på dagen. Bøndene fylket seg nå øst i Akershagen ved isen og talte med hverandre og holdt rådslagninger der. Noen sa de skulle vende hjem, men de modigste sa som så : <Det er ikke falt så mange av våre, og vi er like godt i stand til å slåss nå som vi før var. Birkebeinene har hatt store tap, og mange av dem er såret, og de er trette. Vi får ikke dem imot oss som alt er falt. Hvorfor var det ingen som kom på å drepe kongen da han red imot oss? Ved Gud, gjør han det en gang til, skal han aldri komme fra det med livet. Vi får aldri bedre tak på ham enn nå. Drar vi hjem igjen nå og lar birkebeinene få makten, da kommer vi aldri mer til å reise hodet som frie menn. La oss ta oss sammen og stå fast når birkebeinene går på oss. Hver mann må passe på seg selv så han ikke renner fra de andre.>
Så sto de opp og fylket hæren som best de kunne og ble enige om hvem som skulle holde skjold og hvem som skulle hugge, og de mente at de nå ikke hadde noe å frykte av birkebeinene.
Birkebeinene så at bøndene gjorde seg ferdige til å slåss. Kongen sto opp og talte : <Om disse bøndene kan en si som det heter i et gammelt ord at ' den gir seg ikke lett som har en dårlig sak '. Jeg tror sannelig at de har tenkt å slåss enda en gang. Vi birkebeiner må ikke la dem få bukt med oss. La oss gå mot dem igjen og gi dem en om- gang til av samme slaget så kanskje de får mere lyst til å dra hjem enn å ha med oss birkebeiner å gjøre. Vi må late som vi har helt friske krefter!>
Så lot han blåse hærblåst og vendte seg ned mot isen med hæren. Birkebeinene rente inn på bøndene, og bøndene sto hardt imot, og det ble en stor strid. Kongen red selv mot bondefylkingen og ville ha den til å vike, og når det ikke gikk på ett sted, så prøvde han på et annet.
Bøndene kjente godt kongen og sa til hverandre : <Drep ham, hugg ham, fell ham, drep hesten under ham!>
Dette ble sagt - men ikke gjort.
Da slaget hadde stått på en stund, er det bare å si at det endte med at bondefylkingen ble revet opp og hæren deres holdt ikke sammen. Bøndene hadde tråkket ned sneen der de hadde fylket, og når birkebeinene kom inn på tråkket til dem, da holdt ikke bøndene sitt løfte om samhold. De flyktet hver sin vei, og da hele hæren kom på flukt, var veiene ikke store nok, og de drev til alle kanter. Birkebeinene fulgte skarpt etter. Borte i hagen var det noe kratt; Åke Hallvardsson var kledd på samme måte som kongen, han red gjennom krattet sammen med noen få andre. Det kom tilfeldig noen bønder forbi, og de drepte ham; han fikk et slag nedenfra på halsen under kinnet, og det ble banesår. De tok fra ham våpnene, og så satte de i et høyt skrik og sa at kongen var falt.
Da birkebeinene hørte det, ble de ikke så brå til å gå på, nyheten spredte seg fort både hos bønder og birkebeiner. De dro seg sammen i sveiter på begge sider.
Men da kongen fikk høre det, lot han blåse hærblåst og red djervt frem. Bøndene merket snart at det var mindre steik enn de hadde trodd. Birkebeinene kom frem gjennom krattskogen, og foran gikk kongens merke. Siden dro de over noen enger, og ved et berg møtte de en stor samling bønder; birkebeinene gikk på med en gang, og det ble et hardt slag. Det var stort også, for det drev folk til på begge sider.
Bøndene ble nokså tannsåre denne gangen også, de ble leie av å være der og rømte hjem. De rente vide veier. Birkebeinene drepte alle dem de kom over og jaget dem helt til det ble natt. Kongen ga grid til alle som kom til ham og ba om det den dagen. Torfinn Blinde ble tatt, og kongen ga ham grid. Det var en bonde som ble tatt 3 ganger den dagen, og kongen ga ham grid hver gang, men han løp tilbake til bøndene og sloss. Fjerde gang han ble tatt, ble han drept.
Om kvelden dro kongen tilbake til byen. Han satte ut vakter på alle veier fra byen.
Morgenen etter lot kongen blåse til ting og takket bymennene for hjelpen og sine egne menn for trofast følge. Han talte med mange og fagre ord : <Det var et hell for oss at ikke hele denne mugen strømmet imot oss på en gang. Så stor overmakt skulle jeg tro at vi ikke kommer ut for mer. Heller ikke tror jeg det er lett å finne et døme på at menn har kjempet mot en så stor folkemasse ikke flere enn vi var.
Jeg vil la isen hugge opp utover slik at skipene våre kan komme på vannet, 4 mann skal hugge en råk 1 favn lang og 4 favner bred og renske opp råken etter seg.>
Deretter lot kongen legge ut et rep til å måle med, og folkene ble delt i lag, både bymenn og hærmenn var med i arbeidet. Det var gjort på få dager. Kongen fikk skipene satt på vannet så snart som mulig, og lot dem ro ut fra byen. Han rigget dem opp og seilte ut av fjorden. Så seilte han vestover fra Viken og kom til Bergen påskeaften. Alle var glade for at han kom, ikke minst fordi de hadde hørt ymte om at baglene var på vei nordfra og mente å komme til byen snart.
Kong Sverre og baglene
Påskedags morgen før solen sto høyt på himmelen, så vaktmennene baglenes skuter komme roende nordfra om Hegrenes og stevne mot byen. Vaktmennene blåste i lur og vekket hæren.
Birkebeinene fikk straks revet tjeldene av skipene, kongen sa de skulle ta det med ro og la baglene ro inn på Vågen. Mastene var ikke tatt ned på kongens skip, og så baglene og trodde det var handelsskip. Men da de kom roende helt inn på Vågen, fikk de annet føle. For birkebeinene hadde fått snudd skipene sine utover og satt seg til årene og rodde imot dem så hardt de kunne. Baglene så dem, og nå kjente de både Sigerflugan, kong Sverres merke, og Andvake, luren hans. Da brukte de alle som én årene til å skåte på sjøsiden og rodde av alle krefter på landsiden for å komme unna sørover. Men før de fikk snudd, rodde birkebeinene på dem så 5 skuter ble liggende med kjølen i været med en gang.
Nå rodde begge flåtene så hardt de kunne. Birkebeinene rodde så hardt inn på baglene at noen bagler la i land ved Gravdal og gikk opp der. Kongsemnet og Reidar Sendemann la i land i Gygesvik, og noen dro enda lenger sør. Birkebeinene fulgte etter og drepte mange mann for dem.
Kong Sverre la i land i Gygesvik, han tok baglenes skip der og felte mange menn, men høvdingene deres kom seg unna. Så seilte kongen tilbake til byen. Men baglene samlet seg igjen, og de ble drevet helt øst i Viken. Der tok bøndene godt imot dem og gjorde felles sak med dem.
Kong Sverres ferd
Kong Sverre ble i byen en stund og stevnet ut menn og leidang fra herredene og rustet ut en stor hær om våren. Han hadde mange og store skip. Han hadde den store Hovdebussen den gang.
Han dro sørover langs land og helt øst i Viken. Men da han kom øst til Tønsberg, var baglene der. Reidar Sendemann var der med en stor flokk og satt og verget landet for vestfoldingene mot birkebeinene. De hadde satt seg fast oppe på Berget i Tønsberg og bygget på festningen der to kasteller, det ene nord og det andre sør på berget, over den gaten som går opp fra Lavranskirken.
Kong Sverre ble ikke i Tønsberg den gangen. Han sa da de rodde ut fra byen : <Like godt som dere bagler synes om Berget nå, like ille skal dere komme til å synes om det en gang.>
Kong Sverre dro så østover i Viken. Men bøndene hadde samlet seg mot ham, tegn og trell sto samlet. Kongen og hans menn kunne ikke få lagt i land noen steds på fastlandet, og det ble drept menn for dem hvor de kom. Kong Sverre dro da videre østover helt til Konghelle. Der stevnet han ting med bøndene, og ettersom kongen var mannsterk og hadde stor hær, og da ingen av disse bøndene var med blant dem som hadde kjempet mot kongen i Oslo, så kom de til tinget.
Kongen krevde leidang og leidangsskatt og hadde ellers mye å klage over. Bøndene fant seg i alt som ble dem pålagt, de kunne heller ikke annet så sterk som kongen var.
Så vendte kongen tilbake og holdt ting med bøndene i Orust og krevde det samme der og sa som så : <Jeg vil be dere bønder om å få låne alle de hester som er her på øya, vi kommer til å trenge dem. Dere kan sende med menn til å passe dem om dere vil, og dere skal få dem igjen når vi har brukt dem. Dere skal ha takk om dere gjør dette godvillig - men vi må ha dem hva dere så sier.>
Bøndene lot ham få hestene både fra Tjørn og de andre øyene, og birkebeinene tok med seg hestene nordover i Viken.
Men bondesamlingen holdt seg hele tiden imot dem like inne på land, og da kong Sverre kom nord til Sotanes, vek han av innover fra leia og la til der det heter Tarve. Der var det en flokk bagler. Kongen lot ikke noen gå i land denne gang.
Baglene gikk da lenger opp i land for å møtes med bondesamlingen, og de holdt ting sammen oppe ved Fors kirke og rådslo om hva de skulle gjøre. Bøndene ville de skulle gå mot kongen og slåss med ham, de sa at ellers ville han brenne bygden. Så ble de enige om det, og dermed ble tinget oppløst.
Alle ga seg nå i vei mot kongen, Sigurd jarlssønn var den som reiste merket.
Strid med baglene
Kong Sverre gikk i land fra skipene sine og sa til hæren at han ville gå mot bagler eller bønder eller hvem det nå var, han sa at han nå hadde drevet lenge nok langs land og ikke fått det av bøndene som han hadde krav på. Han delte hæren i to, lot noen menn bli igjen og passe skipene, mens noen gikk i land - og det var de fleste. Da fikk de bruk for hestene. Men en del av hæren var til fots.
De gikk hele dagen, men bøndene hadde latt bygdene ligge øde etter seg. Det var ved nonsleite, kongen var kommet opp på et berg og der stanset han og sa : <Vi får snu, men vi skal brenne hele bygden der vi kommer.> Litt senere kom det en mann til kongen og ropte : <Nå kommer bondehæren ned i dalen her nord for berget!>
Da sa kongen : <Da får vi heller vende oss mot dem og friste lykken!> - og så lot han blåse hærblåst.
Hæren samlet seg om ham, han vendte seg straks nord i dalen, og kongens sveit gikk foran. Da bøndene så det, tok de våpnene, og de to flokkene gikk mot hverandre og møttes der det var en liten leiret bekk, det var også noen åkrer i nærheten.
Kongen red mot dem straks de møttes. Som de fremste mot ham kom Sigurd jarlssønns menn, og de hadde merket hans, men han selv var ikke med der. Det ble en hard kamp, og hærmennene ble fort trette for kongen, men bøndene var forsiktige og visste ikke om det var best å gå frem eller tilbake. Birkebeinene felte nesten alle de baglene som sto i første rekke, og merket ble hugget ned. Og nå ble bøndene helt viss på at de helst ville unngå birkebeinene. Hele bondehæren tok flukten. Men birkebeinene fulgte etter og drepte mange. Om kvelden vendte de tilbake til skipene.
Dette slaget sto ved en gård som heter Skarstad.
Kong Sverre brenner for bøndene
Dagen etter kom bøndene ned og ba om grid. Kong Sverre ga grid til alle som ba om det. Da kom mange bønder ned og betalte skatt til kongen. Så flyttet kong Sverre nord i Viken med hæren. Han la til inne i en fjord som kalles Hornesfjord og sendte bud til bøndene at de skulle komme til forlik med ham. Noen kom, og de fikk forlik, andre kom ikke, og det var de fleste som ikke kom, hele Agder østenfor åen, de stolte på at baglene skulle komme og hjelpe dem.
Da kongen hadde ligget der en stund, gikk han i bygdene på det nordre landet. Der var alt folk flyktet fra husene. Da kongen og hans menn hadde gått lenge så det led på dagen, sa kongen at de fikk snu og gå tilbake. Han sa at sønnen Håkon skulle gå ned på den ene siden av bygden med noen menn, <men jeg selv vil gå ned herfra, og så skal vi begge to brenne hele bygden.>
Så ble det satt ild på husene, og alt ble brent der de kom. Mange storgårder brant ned, de brente Store Dal som Håvard Bonde eide.
Om kvelden kom det en liten gutt løpende ut av skogen til kongen og sa : <Herre, for Guds skyld, la ikke gården til far min der borte brenne!>
Kongen svarte : <Jeg skal så visst ikke brenne opp gården hans når du ber så pent for den. Og jeg skulle ikke ha brent noen gård i det hele tatt i dag, dersom bøndene hadde holdt seg hjemme og bedt om grid. Si dem det! Men vi skal ikke brenne flere gårder heretter.>
Så dro kongen til skipene sine.
Dagen etter kom bøndene ned til kongen, og alt folket der ga seg under ham og betalte skatt. Da kongen hadde utrettet det han ville, seilte han nord over Folden og lå i Havsteinssund. Da fikk han høre at baglene samlet skip i Tønsberg. Og da kongen kom inn Grindholmesundet, rodde han gjennom det og ut nord for Tjøme. Det var i mørkningen. Kongen lå natten over i Ravnsvåg vest for Tjøme, men baglene lå litt lenger sør ved stranden. Straks ved daggry rodde kongen ut med skuter og småskip for å finne dem, men baglene seilte til havs før det ble dag. Kongen satte etter dem. Men da baglene så at kongens skip gikk fortest så de ikke kunne seile unna, snudde de inn mot land. En karve som Sæbjørn Lem styrte, dreiet av inn til Tunneskagen, birkebeinene rodde etter ham. Sæbjørn og en mann til kom seg unna, men de andre falt. Birkebeinene tok karven og alt som var på den.
Baglene styrte med 7 skuter inn nord for Oksnøy; de la til ved nordre land der det heter Hellesvik og løp i land der. Kong Sverre satte etter dem og drepte mange av dem, han tok skipene og alt som var ombord på dem. Men baglene flyktet opp i landet.
Kongen vendte nå tilbake til Tønsberg og ble der en stund.
Om kong sverre
Litt senere tok han av sted vestover. Da han kom til Portør, snudde han og seilte tilbake til Viken med noen skuter og småskip og mente å ta fra baglene alt han kunne få tak på. Han seilte natt og dag og tenkte at baglene ville søke inn til kjøpstedene så snart de trodde at han var vel ute av Viken.
Kongen kom først til Tønsberg, og der falt det 7 bagler for ham. Siden kom han til Oslo og drepte noen menn der. Så dro han tilbake til hæren og møttes med storskipene i Askøysund nord for Limgardssiden. Så seilte kong Sverre med sine menn nord til Bergen, og så ga han hjemlov til leidangshæren.
Han ble i Bergen vinteren over. Baglene satt i Viken og tok skatter og annen skyld der.1201
Kong Sverre kringsetter Berget ved Tønsberg
Våren etter bød kong Sverre ut leidang fra hele landet nordpå og kom så med en stor hær øst til Viken. Reidar hadde satt seg fast på Berget i Tønsberg, og han hadde ikke fullt 200 mann. Hallvard Bratte var der og mange andre sveite-høvdinger. Men høvdingen deres (Inge) og Sigurd jarlssønn og mange andre av hæren var oppe i landet.
Kong Sverre seilte øst over Folden og ble der om sommeren og tok skatt av bøndene; alle så nær som skøynene ga seg under ham. Deretter dro han opp til Borg og lot skutene dra opp forbi Sarpsfossen, siden rodde de oppover elven. De gikk i land i Skaun og brente hele bygden der. Så gikk bøndene til forlik og betalte skatt, og kongen dro tilbake til skipene sine og seilte over Folden til Tønsberg.
Kong Sverre kringsatte nå Berget og nektet baglene å gå ut. Han fikk satt opp teltbuer hele veien nord for Berget mellom det og byen helt ned til sjøen. Han lot grave et dike utenfor hærbuene hele veien nord fra Vågen og sør til Skjelsteinssund og bygget palisader hele veien innenfor diket. Alt dette ble gjort til vern mot landhæren.
Kongen lot skipene sette opp og gjøre i stand. Han delte hæren i flokker til kringsettingen, gjestene skulle være i nord ved den veien som kommer ovenfra Frodeåsen, Peter Støyper var høvding for dem. De tok og flyttet noen hus nede fra byen hitopp, der ble det siden kalt Gjestebakken. Kongen sov oftest i byen og mange menn med ham.
Kong Sverre prøver å ta Tønsberg
Kong Sverre lå omkring Berget og nektet baglene å gå ut. Så stilte han opp hæren for å gå mot dem som var på Berget. Kongen lot merket bli ført opp kleivene sørfra, og gjestene gikk mot det nordre kastellet.
Da birkebeinene kom opp på Berget, hadde baglene stilt seg opp i forsvarsstilling og sendte mot dem både stein og skudd. Birkebeinene gikk helt oppunder kastellet og kom så nær at de kunne bruke spyd. Baglene holdt seg i kastellet, og de kastet store stein på birkebeinene, så både skjold og stål-luer ble skadd. Birkebeinene trakk seg unna ned kleiven.
Kongen så da at baglene hadde en så mye bedre stilling at det ikke gikk å ta Berget med storm. Baglene ble lystige og brukte store ord.
Da kongen hadde holdt seg en tid nede under Berget, sendte han menn rundt i bygdene for å kreve inn leidangskatt og mat til underhold. Det gikk bra så lenge det ikke var is og birkebeinene kunne bruke båt.
Kong Sverre syntes det var leit at de ikke kunne få vite noe om hvordan de rustet seg på Berget. Så fant han på at de skulle ta kirkestigene i byen og binde dem sammen, så ble de satt inn til støpelen på sørsiden av Lavrans- kirken. En mann klatret opp helt til toppen av tårnet på den siden som vendte fra Berget, han holdt seg med armene omkring knappen på tårnet, og da kunne han se alt som gikk for seg på Berget. Men baglene så ham, og da skjøt Reidar Sendemann på ham. Det første skuddet traff knappen, det andre kom mellom hendene hans idet han slapp taket. Men spiret verget ham mot flere skudd.
Så kløv han ned og fortalte kongen hva han hadde sett. Baglene hadde dradd noen skuter opp på Berget, og brønnen deres var ikke langt fra det nordre kastellet, og så hadde de hvelvet en skute over brønnveien så de lett kunne komme dit fra Berget. Kastellet var bygget på 4 staver med syllstokker i mellom, og der oppe var ildstedet deres og døren var nede mellom stavene.
Det var om høsten en mørk og måneløs natt at kongen sendte en mann som het Svein Munk opp på Berget, han hadde med seg et tau og to spyd; det ene var kortskaftet og han hadde det ved beltet. Han gikk opp på Berget og la tauet rundt den ene staven som kastellet sto på så høyt oppe han kunne nå. Men ved den andre enden av tauet sto mer enn 100 mann. Svein slo på tauet så de skulle skjønne at nå var den ene enden fast. Da løp de til og dro så hardt i tauet at kastellet tok til å vakle. De baglene som var der inne, ble redde, men i det samme brast tauet.
Svein Munk gikk østpå Berget, der var det to vakter som sov begge to. Han satte spydet gjennom den ene, den andre sprang opp i det samme, og Svein stakk ham ned der han sto, og drepte dem begge. Så gikk han ned av Berget på østsiden og tilbake til birkebeinene.
Kong Sverre brukte mange slags list for å vinne Berget. Han lot gjøre tregulv med digre staver under, og dem lot han bære opp under kastellet. Men det var for tungvindt å flytte på dem, så de ble til ingen nytte. Birkebeinene kom ofte på skuddhold, og partene skjøt på hverandre. Men baglene hadde en mye bedre stilling i kampen.
Inge og baglene
Inge som var høvding for baglene, og Sigurd jarlssønn og Arne biskopsfrende og mange andre sveitehøvdinger med størstedelen av baglerhæren var på Opplandene og stundom ute i Viken. De og Reidar hadde avtalt seg imellom at de skulle komme hverandre til hjelp hvis det trengtes. Men nå når kong Sverre hadde kringsatt Reidar og hans menn, syntes disse det dro ut med hjelpen fra de andre; de mente at de var i stor fare. Så ville de sende bud til Inge og hans flokk. Det gjorde de på den måten at de tok en liten skute som ble rodd av 8 mann og dro den vest over Berget mot sjøen, de la årer på plass og festet tau i den, og så laget de en heis og heiste den ut for Berget, 10 mann gikk ombord og Tord Dokka var styresmann. Så lot de båten sige ned i sjøen.
Det var en farlig ferd, for birkebeinene lå på skuter og holdt vakt hver natt utenfor Berget. Baglene la årene i lag og rodde ut mellom vaktskipene som lå og drev i sundet og løp i land innenfor Smørberg. Birkebeinene rodde etter dem, men de fikk den tomme skuten og ikke noe mer.
Baglene la i vei til de kom til Inge og Sigurd og ga dem budet fra Reidar og fortalte hva som hadde hendt.
Baglene syntes at alt de hørte om kong Sverre, gjorde at de ikke stundet etter å møte ham, og de sa at han ville nok dra seg bort fra Berget når det begynte å sne eller det ble frost.
Kong Sverre fikk vite om dette morgenen etter at baglene hadde lurt seg ned fra Berget. Han sa : <Dere er nok lei av å ligge her rundt Berget, men nå kan dere se at de andre er enda leiere av å sitte der!>
Ribbaldene og baglene
Sommeren før hadde kong Jon av England sendt kong Sverre 100 hærmenn av den slags som blir kalt Ribbalder. De var så snare til bens som dyr, og de var gode bueskyttere og svært djerve, og de var ikke nøye på å gjøre ugjerninger. Kongen sendte dem til Opplandene og satte en mann som het Hide til å være fører for dem; han var bror til Sigurd Skjalge. Hide hadde ikke noe godt ord på seg.
Ribbaldene kom ned i Hallingdal, og de dro videre gjennom Soknedalen og kom frem i Telemark. Hvor de kom, drepte de alle mann, unge og gamle, kvinner og menn; de drepte også alt bufe de kom over, hunder og katter og alt levende de møtte. De brente bygdene der de kom. Men om folk samlet seg mot dem, rømte de i fjell og ødemarker, og de kom stadig frem der en minst ventet det. De herjet i bygder der det aldri før hadde kommet en hær, og de gjorde slikt hærverk at ingen før hadde sett maketil det. De kom til kong Sverre der han lå og kringsatte Berget, og de gikk modig mot baglene, og de to flokkene skjøt på hverandre. En dag traff baglene en ribbald med en pil så han døde. Ribbaldene skrek opp da de så det og løp snart mot Berget, snart fra det, og skjøt på baglene. Og det varte ikke lenge, så skjøt en av dem Viking Vevne så han fikk bane, pilen traff han i strupen på venstre side. Han hadde vært en stor hærmann.
Et "slag"
Tord Dokka var sendt ned fra Berget fordi Reidar mente han kunne trenge hjelp fra Inge og Sigurd. Kong Sverre hadde fått vite dette, og han sa som så : <Baglene venter dem her om de vil følge det budet de har fått. Nå skal vi narre dem i natt når det er blitt mørkt. Noen av våre skal ta opp på Frodeåsen med mange mann og vokte seg vel så ikke bagler eller bymenn blir var dem. De birkebeinene som blir igjen her, må høre godt etter når kongen lar blåse, og da ta til våpen. Så skal begge deler av hæren fylke og late som de slåss og bråke slik som de pleier. Og de som kommer fra byen, skal falle for dem som kommer utenfra, de skal bråke svært og late som de har overtaket, men til slutt skal de ta flukten alle sammen. Da skulle jeg tro at baglene kommer ned fra Berget, og da kan det ' komme noen mellom huset og bonden '.>
De gjorde så. Om morgenen da det ble lyst, så vakten på nordre kastell at en stor og godt væpnet flokk var på vei ned Frodeåsen. De gikk med en gang og vekket Reidar og sa at der kom kampfellene deres. Reidar sto opp, og mennene væpnet seg. Og da de hadde tatt våpnene, gikk de bort i det nordre kastellet, og da så de merker i begge flokkene, både hos dem som kom ned fra åsen og hos dem som kom fra byen. De hørte også kraftig lur- blåst, og dernest så de at birkebeinene flyktet og noen falt. Da ville baglene at Reidar skulle la dem gå ned fra Berget og hjelpe sine og ikke la birkebeinene komme inn over diket igjen.
Reidar svarte : <La oss først se hvordan det går. Om birkebeinene lar seg drive inn over diket, blir det ikke lett for dem å komme over pælene, og da kan våre menn drepe så mange de vil av dem.> Og han sa videre : <Denne flukten ser underlig ut, mest som det er en slags leik. Se, de ser seg for før de faller, for å finne et tørt sted å falle på, eller også faller de oppå skjoldene sine. Kan dere se om våpnene eller klærne deres er blodige? Nei>, sa han, <jeg ser ingen av delene, og dette er visst en strek som Sverre har funnet på.>
Da kongen skjønte at baglene tok seg vel i vare for å gå ned fra Berget, snudde han, og de vendte tilbake til hærbuene sine, han og hele hæren hans.
Kong Sverres tale
Nå led det mot vinteren, og det ble frost og isen la seg. Da ble det også verre for birkebeinene å få tak på mat. Bøndene ble hardere å hanskes med. Det ble dårligere med mat for birkebeinene, og det ble misnøye i hæren. De fleste av leidangsmennene ville hjem.
Kongen holdt husting og talte til dem. Han sa : <Jeg hører hærmennene sier at dere synes det er unødvendig å bli her lenger, og at det var godt å komme hjem igjen. Sæl var den som nå kunne få reise hjem! Men det sømmer seg ikke for hærmenn å grine slik på kongen for det om dere ikke får spile ut vommen så mye som en arbeids- mann som tresker korn. Dere ligner ikke mye på fortidens menn som det går sagn om, de som holdt ut en kringsetting av fienden så lenge til han var ødelagt, og aldri ga seg før de hadde seiret. Jeg minner om dem, men jeg kan ta noe mye nærmere : når baglene på Berget ikke overgir seg, viser de mye større fasthet og utholdenhet enn dere. La meg ikke høre denne murringen lenger. For her skal vi sitte enten dere liker det eller ei så lenge til vi har vunnet over baglene.>
Ettersom det led på vinteren, minket det på maten for baglene på Berget, og Reidar så at det snart ville være slutt på kosten, om ikke hjelpen kom fra Inge og Sigurd som han hadde sendt bud etter. Men det kom ikke noe svar fra dem. Birkebeinene sa nok til dem hver dag at nå "kommer snart kongen deres, han Inge, med en stor hær og befrir dere".
Men baglene tok det som spott, og det var det også.
Reidar ba Sigurd om hjelp, men fikk den ikke
Nå lot Reidar skrive et brev til Inge og Sigurd. Der sto det at de kunne holde seg på Berget til Nikolasmesse (6. desember), men det var med nøden. Han ba så vakkert om at de skulle komme og hjelpe dem. Det var nå blitt sterk frost, og isen hadde lagt seg på vågen foran Berget. Natten etter sendte Reidar en mann ned fra nordsiden av Berget, han hadde et par ski på og rente frem langs land forbi diket. Han tok av sted og kom til Inge i Hamar- kaupangen med brevet. Inge holdt stevne med sveitehøvdingene og lot lese opp brevet. Sigurd sa da : <Vi har drevet omkring i flokker nå en stund, og vi har stadig mistet menn for kong Sverre, men vi har også gjort skade på hans menn. La oss nå ikke renne rett i åpne helvete for det om Reidar vil vise oss veien. Vi får finne på noe annet. La oss dra nord i Fjordane og få oss skip, så skal Sverre få høre fra oss slik at han synes det er mer om å gjøre å verge landet der vi er, enn å ligge og kringsette noen få mann der på Berget.>
Dette syntes de alle var klokt og godt sagt.
Så ga baglene seg av sted nordover i dalene og kom ned i Romsdal. Der fikk de fatt i skuter og rekte med dem sørover langs land. De kom om natten inn til Vik og tok en skute og alt som var på den, fra Jon Stål. Han selv løp i land. Jon hadde tenkt seg sørover til Bergen. Jon og alle hans menn løp til skogs, og bøndene ga dem våpen og klær.
Om bagler og birkebeiner
Morgenen etter dro omkring 50 mann av baglene opp til Hove for å bade. Jon Stål og hans menn fikk se dem, han var oppe i fjellet med 18 mann. Da han syntes det var rette tid, løp han ned på bøen. Baglene så ham komme og rente unna, men han fulgte etter dem helt ned i eplehagen, og der drepte han en mann. Så vendte han om.
Dagen etter tok han øvre veien til Bergen. Der i Bergen fant han Einar kongsmåg og Dagfinn. De samlet straks de menn de fikk tak på og gikk ombord i skipene og seilte så nord i Sogn. Der fikk de høre at baglene hadde slått seg ned i Luse-kaupangen og hadde stevnet sogningene til ting og budt ut leidang.
Der ble Inge tatt til konge. En bonde som het Guntjov, ga ham kongenavnet.
Birkebeinene rodde inn i Sogn om natten og kom til Kaupang i grålysningen; de la til ved bryggene. De lot lurene låte og gikk modig i land. Baglene grep våpnene og tok flukten, noen av dem falt.
Det var en mann som het Bjørn Furuland, det var en omstreifer; i en seterbu oppe i fjellet fant han Arne biskopsfrende som var hardt såret og ikke kunne komme seg lenger. Bjørn drepte ham for å ta klær og penger han hadde på seg; det var mord, og liket ble ikke funnet før om våren.
Baglene rømte opp i fjellet ovenfor Kaupang og inn i Solvorn og noen i Folkabygd. Siden lot de seg føre på ferjer og småskip inn til Lyster. Men birkebeinene tok skipene deres og mye våpen og klær og mange penger.
Baglene samlet seg i Lyster, og så dro de over fjellet og kom ned i Årdal. Det fikk Jon Stål greie på og satte etter dem. Men baglene var da kommet opp forbi vannet, og morgenen etter tok de veien over fjellet der og til Valdres og videre til Opplandene.
Baglene på Berget overgir seg
Kong Sverre satt enda og omringet Berget. Og nå var fristen ute for den tid Reidar hadde sagt i brevet at han kunne holde seg på Berget. Det var nå så hardt å være der på Berget at de hadde ikke stort annet til mat enn sverdreimene som de skar opp; det var julematen deres, og enda var de ikke halveis nok av dette heller.
En natt sist i julen sprang Hallvard Bratte og en annen mann ned fra Berget og kom til kong Sverre. Han ga dem grid. Men om morgenen fikk Sverres menn greie på dette, og de fleste likte ikke at baglene skulle få grid. Baglene oppe på Berget fikk vite at kong Sverre hadde gitt Hallvard grid, og da var det mange som fikk håp om grid som før ikke hadde ventet seg det; mange sprang da ned av Berget og til kongen, og de fikk grid alle sammen. Nå fikk kongen høre sannheten, som var den at baglene ikke kunne klare seg lenger på Berget, og at de ikke hadde håp om hjelp; det var på slutten med dem av mangel på mat. Reidar lot også si til kongen at neste dag ville han gå ned fra Berget og heller dø for våpen enn av sult; men han ville gjerne ta grid dersom det var mulig. Han ba også om grid for alle sine menn.
Kong Sverre lot blåse til husting for alle sine menn, og han talte så : <Jeg vil nå høre hva dere mener vi bør gjøre med Reidar og hans menn om vi får dem i vår makt. Blir det så, da tenker jeg alle blir glade for at det endelig skal bli slutt på denne langvarige sittingen her omkring Berget, og de blir vel gladest de som bar seg verst i høst og ville gi opp da. Skal vi nå gi grid til noen eller til ingen? Hva mener dere?>
Mange svarte slik : <Her på Berget er de samlet de som har gjort mest vondt mot oss og våre menn; vi synes ikke det er noen mening i at vi skal ha sittet og sultet her i vinter for deres skyld og hatt mye slit, og så skulle vi nå ta imot fars eller brors banemann og gi ham grid og plass på toften ved siden av oss.>
Da svarte kong Sverre : <Hør her, gode menn. Hvem av dere synes at han er så stor at han ikke tåler å stilles på like fot med meg? Tenk over det om noen kan dadles for det senere når han har gjort som jeg gjorde. Her i Tønsberg har baglene felt Hide, min bror, og i Oslo felte de min frende Philippus jarl og mange andre. Og nå i vinter har dere vel hørt at de har kalt Sverre for bikkje og merr og mange andre stygge navn. Men jeg vil tilgi dem dette for Guds skyld, til gjengjeld håper jeg å få tilgivelse av Ham for det som jeg har gjort Ham imot. Dere har en sjel dere så vel som jeg, og det må dere ikke glemme. Ingen mann vil kalle dere sveklinger av den grunn.>
Dermed var det slutt på tinget, alle sa det fikk bli som kongen ville. Så lot kongen sende bud til Reidar at de skulle få grid. Reidar og hans menn gikk ned fra Berget ved dugurdsmål om morgenen. Kong Sverre lot dem alle sammen føre frem for seg, og de avla ed til ham. Siden fordelte han dem på sveitene, og kongen tok sel Reidar i sin sveit.
Han sa de skulle sørge for at mennene fikk mat, og det ble gjort. Han sa også til dem at de selv måtte passe seg, og ikke ta for meget til seg av mat og drikke; men det gjorde de slett ikke alle sammen, og de hadde vært så nær på å sulte i hjel at alle ble syke først før de kom seg; mange døde, og mange av dem som overlevde det, var skrale i lang tid.
Reidar var syk lenge, og kong Sverre brukte mange legemidler for ham.
Kong Sverre hadde holdt på å kringsette Tønsberg i 20 uker. Men så snart Berget hadde overgitt seg, ville kongen dra bort og lot skipene sette på sjøen.
Kong Sverres sykdom
1202Kong Sverre ble syk i Tønsberg, men sykdommen var ikke så hard til å begynne med. Så snart kongen var ferdig til det, dro han nordover til Bergen, og han kom dit i fasten eller litt før. Det meste av dagen lå han oppe i løftingen på skipet. Der lå Reidar også, det var gjort plass til ham på høysetekisten ved løftingen. Kongen lot ham få samme pleie og hjelp som han fikk selv, og talte ofte med ham. Reidar var en klok mann og hadde mange kunnskaper.
I Bergen tok kong Sverre opp til borgen, og det ble redt leie for ham i hallen.
Tirsdag morgen i andre uken av fasten hadde kong Sverre fått svette sterkt, og han syntes han var fri for smerte. Det kom mange inn til ham, men oftest var det få hos ham. Da de fleste var gått igjen, talte kongen til Peter Svarte og sa han ville fortelle ham hva han hadde drømt :
<Det kom en mann til meg, den samme som har vist seg for meg så ofte før og aldri har ført meg på villspor. Men jeg syntes jeg visste at jeg var syk og krafestløs. Jeg drømte at jeg spurte denne mannen hva denne sykdommen ville ende med. Men jeg syntes at han vendte seg bort fra meg og svarte : ' Bered deg bare på oppstandelse, Sverre! ' sa han.
Denne drømmen synes jeg kan tydes på to måter, men jeg skulle tro at det snart kommer en vending i sykdommen etter dette.>
Peter sa : <Herre, De skjønner nok dette bedre enn noen annen. Men jeg tror at det kanskje er oppstandelse til den øverste dom som er ment. Og da ville jeg handle slik, herre, som om det var dette drømmemannen ville si.>
Kongen svarer : <Det er ikke urimelig, det.>
Det gikk slik at kongen ble svakere utover dagen, og morgenen etter lot kongen sende bud i byen etter prester. Så ble alt gjort i stand til å gi ham den siste olje. Da lot han lese opp et brev som han ville sende til sin sønn Håkon om rikets styrelse, og det brevet lot han sette segl under. Han sa da til alle som var til stede : <Jeg tar dere til vitne på det,> sa han, <at jeg ikke vet om at jeg har noen annen sønn i live enn Håkon alene, om det skulle komme noen senere og kalle seg så og lage ufred i landet. Før jeg blir oljet, vil jeg nå la meg løfte opp i høysetet, og der vil jeg vente på det som kommer enten det blir bedring eller bane. Da skal det gå og det skal spørres annerledes enn biskop Nikolas Arnesson venter, hvis jeg dør her i høysetet, og mine venner står hos meg; han har sagt at jeg skal bli hugget ned som en sau og ligge for hund og ravn. Men Gud være lovet som har holdt sin hånd over meg i mangen nød når jeg har vært utsatt for mine fienders våpen.>
Så fikk kongen den siste olje. Men siden minket kreftene. Og da han skjønte at døden var nær, sa han : <La ansiktet mitt være bart når jeg er død,> sa han, <La både mine venner og uvenner få se det, og se om de kan se noe merke på mitt legeme etter bannet de har lyst over meg og forbannet meg med. Da kan jeg ikke skjule det om jeg ikke har hatt en bedre sak enn de har sagt. Jeg har også hatt mer strev, ufred og motgang i riket mitt enn ro og gode dager. Etter mitt skjønn har jeg hatt mange avindsmenn og mange har vist meg åpent fiendskap. Må Gud tilgi dem alle, og må Han nå dømme mellom oss og i min sak.>
Kong Sverre dør
Kong Sverre døde lørdagen i imbredagene og det ble stelt fint om liket hans, som ventelig var. Det ble slik som kongen hadde bedt om, at ansiktet ble lagt bart, og alle som var der, så det, og de vitnet alle som én at de aldri hadde sett et fagrere legeme av en død mann enn dette. Han hadde også i levende live hatt et usedvanlig vakkert utseende.
Kong Sverre var en mann med vakker fremtreden, han var ikke høy av vekst, men tykkfallen og sterk og hadde et bredt ansikt med vakre drag; skjegget bar han oftest stusset, øynene var brune og lå fast og fagert. Han var stillfarende og tenksom, meget veltalende og stortenkt, ordvalget var greit og stemmen så høy at selv om han ikke hevet den meget, skjønte alle hva han sa om de så sto langt borte. Han var en staselig høvding når han satt prektig kledt i høysetet; han var høy når han satt, men hadde korte ben. Han drakk aldri så mye sterk drikk at han mistet vettet. Kong Sverre spiste oftest bare ett måltid om dagen.
Han var djerv og modig og en kraftig kar når det gjaldt å holde ut slit og nattevåking. Det viste seg her som så ofte at en ikke kan slutte seg til farsætten av sinnelaget til en mann, for kong Sigurd og kong Sverre var svært ulike i sinnelag. Sigurd var lettsindig og brå, men Sverre var stø og rolig, Sigurd var godtroende og lett å overtale, Sverre var varsom og nøye på venner; Sigurd var ustadig og lunet, Sverre var fast og jevn til sinns; Sigurd var oppfarende og flåset, Sverre var ordholden og trofast, Sigurd var uvitende og full av påfunn, Sverre var klok og veloverveid; og likevel var de like i mange stykker : begge var de storslåtte og høysinnete, begge holdt de en staselig hird og var ettergivende mot venner men stride mot uvenner, begge var de elsket av hird og følge, for begge var hjelpsomme i nød, og de beste vennene deres var de som kjente dem best.
Kong Sverres død var en stor sorg for alle hans menn og nære venner, og selv de som hadde vært hans uvenner, sa at det ikke hadde vært en slik mann i Norge i deres dager som kong Sverre.
Kong Sverre blir gravlagt
Kong Sverres lik ble båret ned til Kristkirken med stor prakt. De åpnet steinveggen mellom koret og inngangen mot sør og kongens lik ble lagt inn der. Siden ble veggen murt igjen, og det ble festet en kobbertavle på den hvor det sto skrevet med gullbokstaver noen linjer som sier at " her ligger han som var en heder for konger, en støtte og stolpe, bilde og mønster på tro, manndom og ære, gjev i fremgang, sin fosterjords og farsarvs skjold og verge, sterk og streng, uvenners fall, Norges ære, sitt folks heder, rettens håndhever, lovenes forbedrer, alle sine menns kjærlighet ".
På veggen ble det festet en silkeduk og på den ble satt fast hans merke og skjold sverd og stål-lue.
Kong Sverre døde 9. mars år 1202 etter vår herre Jesu Christi fødsel. Samme år døde danskekongen Knut, og hans bror Valdemar ble konge. Da døde også jarlen Birger Brose, og svearne tok Jon Sverkesson til konge; han var da ett år gammel, så svearne hadde da en bukseløs konge. Kong Sverre hadde vært konge i 25 år. Det var da 18 år siden kong Magnus Erlingsson falt.Og her slutter sagaen om Sverre, konge av Norge. ----
Home
Webmaster